Søndag markeres den internasjonale kvinnedagen med arrangementer på torg og gater – og i kirker og forsamlingslokaler.
I den forbindelse har en Vårt Land-jury valgt å trekke frem de 30 kvinnene de mener har mest makt i Kristen-Norge.
Vårt Land har møtt noen av kvinnene på listen. De er svært ulike, tilhører ulike deler av kristenlandskapet, og har ulike former for makt.
Mens Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum har enorm innflytelse over Den norske kirke , er det Jorunn Hallaråker Heggelund som er statssekretær i departementet som sitter på kirkebudsjettet. De er nummer én og tre på listen, mens kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen er nummer to.
Kirkehistoriker Eivor Oftestad har innflytelse i en annen sfære som en av de få markante konservative stemmene i den norske offentligheten.
Utvalget i maktkåringen viser at kvinner har inntatt mange av de viktigste stillingen i Den norske kirke, og at det gradvis kommer flere kvinnelige ledere også i det frikirkelige Norge.
Norges kristne råd utførte en undersøkelse av kjønnsbalansen i styrer og menighetsråd i ulike trossamfunn i Norge.
Resultatene viste at kvinneandelen var relativt lav i de lutherske frikirkene, litt høyere i Pinsebevegelsen og enda høyere i Misjonskirken Norge. I Den norske kirke var andelen 60 prosent.
Funnene i undersøkelsen kan synes å avspeiles i Vårt Lands maktkåring.
Det blir spennende å se hvorvidt nye kvinnelige profiler vil komme frem også i lavkirkelige miljøer i årene som kommer.
SE HELE LISTA: Dette er Kristen-Norges 30 mektigste kvinner.
Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum tror ikke hun har det verre enn andre kvinnelige toppledere
– Når kvinner inntar formelle maktposisjoner, kan makt bli flyttet over i uformelle strukturer. Det er en dynamikk vi må ta på alvor, for den reelle makten skal ligge i de valgte organene.
Kristin Gunleiksrud Raaum sitter ved kjøkkenbordet i eneboligen hun bor i i Asker.
Kirkerådslederen er kåret til den mektigste kvinnen i Kristen-Norge av Vårt Lands panel.
Hun har nettopp gitt en analyse av utviklingen på likestillingsfeltet i Den norske kirke de siste årene.
– Alle vi som jobber med og for likestilling, vet at dette ikke er en kamp som er vunnet en gang for alle.
Men Raaum mener det har vært en klar utvikling på likestilling i Den norske kirke.
Hun forteller om da hun var med på å arrangere konferanser i kirke-Norge for en ti-femten år siden; man inviterte gjerne en kvinne som en slags utfordrerstemme, som et friskt pust med spenstige perspektiver.
– Men vi så gjerne til en mannlig teolog for en «trygg fremstilling» av kirkens teologi. Slik er det ikke lenger. Ryggmargsrefleksen er ikke lenger å gå til en middelaldrende teologiprofessor for å få svar. Kvinners autoritet og makt har blitt en mer selvfølgelig sak. Jeg kjenner ikke lenger den irriterende trangen til å forsvare og forklare min rolle lenger.
«Noen hadde snakket sammen»
Raaum er ikke av dem som sier om seg selv «at hun ikke har makt, men innflytelse». Når man har makt, må man være ærlig om at man har det, mener hun, og kalle det ved sitt rette navn.
– Det er mest redelig. Og det er først når man er ærlig om at man har makt, at man kan korrigeres, sier hun.
– Hva er det å utøve makt?
– Det er å endre ting, å få ting til å skje. Jeg tenker at man får til lite endring hvis man er for opptatt av å bevare sin egen makt. Jeg må passe meg sånn at jeg aldri slutter å være kritisk undersøkende til hvordan jeg utøver makten. Det er lett å bli nærsynt opptatt av seg selv, og bli opptatt av å vinne spillene i de lukkede rommene.
Når Raaum forbereder seg til møter i Kirkerådet, skriver hun ned noe Erna Solberg en gang sa i et intervju. «Jeg er opptatt av å løfte blikket og se helheten», sa Solberg.
Det tenker Raaum ofte på. «Hva er det jeg er opptatt av?» spør hun seg selv foran store kirkepolitiske saker.
– Er jeg opptatt av å vinne, av min egen forfengelighet og verdighet, eller av å drive denne saken frem? Som leder skal jeg være opptatt av å se langt frem, og kan ikke være opptatt av om jeg vinner en enkelt avstemming eller ikke.
Anklaget for maktspill
Raaum var en av strategene bak Åpen folkekirke før kirkevalget i 2015. Siden Åpen folkekirke fikk flertall på Kirkemøtet, har grupperingen fått kritikk for å drive «rått maktspill», for å sette inn «sine» biskoper og for å overkjøre mindretallet.
Raaum har siden Åpen folkekirke ble dannet, argumentert for at makt og maktspill alltid har eksistert i Den norske kirke, men at denne har blitt utøvd i lukkede rom.
– Jeg mener det er en gode at det er synlig hvem som faktisk har makt. Jeg og Åpen folkekirke har fått mye kritikk for maktutøvelsen, den kritikken har jeg stått oppreist og tatt imot. Makt i lukkede og mørke rom er uheldig
– Tror du noen har reagert sterkere på din maktutøvelse fordi du er kvinne?
– Ja, det tror jeg, og det opplever jeg fremdeles. Jeg har synliggjort hvordan makt skjer, og er derfor lettere å kritisere. Noe av kritikken som kommer, har undertoner jeg liker veldig dårlig. Noen menn har prøvd å sette meg ut av balanse ved å redusere meg til hun som går i høye hæler og trange kjoler.
Noen menn har prøvd å sette meg ut av balanse ved å redusere meg til hun som går i høye hæler og trange kjoler.
— Kristin Gunleiksrud Raaum
En uhellig treenighet
Raaum blir ikke lenger satt ut av slike kommentarer.
– Kanskje det har å gjøre med at jeg har blitt eldre. Men jeg har jobbet mye med meg selv og hva slike kommentarer gjør med meg. Nå tenker jeg at «ok, det kan de gjerne si, men det eneste jeg kan gjøre er å få dem til å høre på meg likevel».
– Tror du det du har opplevd på disse områdene er verre enn det andre kvinnelige ledere erfarer?
– Mye av dette er åpenbart allmenne problemstillinger, som ikke er verre i kirken enn andre steder. Men det er en dimensjon som er verre i Kristen-Norge – selv om det er lite av det i Den norske kirke – og det er når Gud, mann og makt blir blandet sammen til en slags uhellig treenighet. Den cocktailen blir farlig; når en kvinne som motsier en mann blir beskyldt for å utfordre Guds autoritet.
Da Raaum kom inn i kirkepolitikken for et tiår tids siden, opplevde hun at beslutninger ble tatt etter at «noen hadde snakket sammen». Disse «noen« var som regel menn, sier hun.
Da hun ble kirkerådsleder, ville hun endre på dette.
– Jeg er opptatt av at diskusjonene i Kirkerådet skal være reelle, og at avgjørelsene ikke skal tas i lukkede fora. Vi i Åpen folkekirke kan ha diskutert saker på forhånd, men det er likevel alltid i Kirkerådet det reelle skjer, sier hun.
Statssekretær Jorunn Hallaråker Heggelund synes kvinner behandler hverandre dårlig. Selv vil hun løfte andre damer frem, samtidig som hun selv tar plass
Jorunn Hallaråker Heggelund (38) har det siste året kommet til en maktposisjon som statssekretær i barne- og familiedepartementet.
Vårt Lands jury mener hun er den tredje mektigste kvinnen i Kristen-Norge.
Heggelund synes det er stas å komme på en slik liste. Hun forstår at hun har fått oppgaver som gir makt.
Personlig har hun opplevd å bli satsa på, både i KrF og menighetsarbeid, da hun var yngre. Likevel møter hun utfordringer i det å være kvinne med makt.
– Min erfaring er at kvinner er verst. En av hovedutfordringene for likestillingen i dagens samfunn er at menn løfter frem menn, og at kvinner også løfter frem menn. Vi kvinner ser ofte på hverandre som konkurrenter. Vi er strenge med hverandre og med oss selv. Min oppfordring er derfor at vi må bli rausere med hverandre.
En ung konfirmant
Da Heggelund for en tid tilbake skulle på et styremøte, ble hun hentet på flyplassen.
Da hun kom til møtet, sa en av de eldre damene «det var godt sjåføren fant deg. Jeg ba henne se etter en som så ut som en ung konfirmant».
Det stakk at en eldre dame kom med en slik kommentar. Heggelund opplevde kommentaren som underminerende.
– Den fikk meg til å innse at hva vi sier til hverandre betyr mye. Vi damer må bruke vår posisjon på en god måte.
Endring innenfra
I lovforslaget om trossamfunn som ligger hos Stortinget nå, foreslås det at trossamfunn skal rapportere om likestilling.
Trossamfunn bør få bestemme selv og det er bedre om endring kommer innenfra, mener hun.
Heggelund er tydelig på at kvinnekampen må tas i kristen-Norge.
– Kvinner er like gode som menn. Disse kvinnene må kreve å få stille til valg, stå på lister og ha mulighet til å få de ulike oppgavene menigheter har.
Jorunn Hallaråker Heggelund råder kvinner til å bruke stemmen sin. Mye ansvar ligger hos de som er ledere i dag. De må satse på de unge, og huske at både kvinner og menn kan brukes, mener hun.
---
De kristne medienes rolle
- I denne kåringen var det ikke naturlig å innlemme de kristne mediene, selv om vi besitter stor makt i Kristen-Norge. Både Vårt Land, Dagen, Korsets Seier og flere av redaksjonene i NRK bidrar til å påvirke vårt syn på religion og definere de toneangivende debattene.
- De mest sentrale aktørene i den kristne delen av dagspressen sitter blant annet i juryen for kåringen: Berit Aalborg, Veslemøy Østrem, Åste Dokka og Elise Kruse har tunge roller i å definere Vårt Lands profil og stemme i religions- og samfunnsdebatten.
- Redaktør Kari Fure og nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim i Dagen er også tydelige stemmer på sine felt. Anne Gustavsen, utgavesjef i Korsets seier, likeså.
- I NRK har Hanne Næss Tremoen mye ansvar for å definere kanalenes dekning av religion. Spaltist i Morgenbladet og partner i Try Råd, Åshild Mathisen (tidligere sjefredaktør i Vårt Land), tilhører også denne gruppen.
---
