I avdødes ånd

Det ligger en hatt på en kiste i Haslum krematorium, omgitt av ville markblomster.

Folk som støtte på Jostein Alhaug kunne kjenne ham igjen på hatten og frakken, og på at han ofte gikk og nynnet.

For alle som kjente ham og var glad i ham, var han først og fremst en trubadur.

Sønnen Christian Alhaug har derfor bestemt seg for å lede forsamlingen i en allsang.

De synger den samme sangen sønnen sang for sin far da han satt med ham på dødsleiet og holdt ham i hånden.

Det er en sørlandsvise, en vise om å komme hjem etter en lang dag ute på havet.

«Jeg synger meg en morgensang og heiser mine seil.

Må dagen bli meg varm og lang, og havet som et speil.

Må båt og garn og krok ha hell! Må herren ha sin takk! Og må jeg selv ha skråtobakk! Så sier jeg farvel!

Sett løkt på brygga imot kveld, og ta imot meg når jeg kommer».

Stemmen er gråtkvalt. De andre pårørende i krematoriet synger med ham, i en allsang.

Livssynsåpen begravelse

Det er litt over en uke siden bisettelsen i Haslum krematorium når Vårt Land møter Christian Alhaug på en kafé på Bekkestua senter.

Alhaug vil gjerne fortelle om bisettelsen i krematoriet. Den var så fin, synes han, akkurat slik han tror faren ville ha ønsket det hvis han hadde vært der.

Det var aldri aktuelt å begrave faren i kirken, forteller Alhaug. For det første fordi familien ikke er kristen. For det andre fordi han synes kristne begravelser gir for lite rom for avskjed med den avdøde.

– Kirken er så opptatt av begravelsens form at gravferdens funksjon – å ta avskjed med en man er glad i – kan bli borte. Jeg synes kristendommen bør få like stor del i en bisettelse som det troen hadde i den avdødes liv.

Olavsstipend

Nesten 9 av 10 nordmenn søker til Den norske kirke i møte med døden.

Andelen som gravlegges i kirken synker langsommere enn andelen som døpes, konfirmeres eller vies.

Men ønskene og forventningene til kirkelige gravferder er i endring.

For noen fremstår gravferdsritualet i kirken fremmed og upersonlig, forteller ansatte i begravelsesbyråer.

Omlag 10 prosent velger begravelser utenfor Den norske kirke.

Stadig flere ønsker også å gjøre kirkelige begravelser mer personlige, som for eksempel med en avspilling av en yndlingssang eller en diktopplesning.

I sin tid som prest har Ingeborg Sommer mange ganger hørt pårørende si at de ønsker begravelsen skal skje i «avdødes ånd».

Likevel har hun aldri helt kommet til rette med hva uttrykket betyr.

Sommer har nylig forrettet en begravelse da Vårt Land møter henne på kontoret hennes i Skøyen kirkes kjeller en iskald februarformiddag.

Begravelsen skjedde i avdødes ånd, forteller Sommer. Men også i kirkens ånd.

– Mitt utgangspunkt er jo at alt som skjer i kirken er omsluttet av Guds ånd. Forholdet mellom avdødes ånd og kirkens ånd ble en interessant problemstilling for meg, sier hun.

Problemstillingen var så interessant at Sommer fikk tildelt Olavsstipendet for 2019 fra Bispemøtet for å undersøke hvordan prester i Den norske kirke møter ønsket om personlig tilrettelegging av gravferder.

I utgangspunktet tenkte Sommer at et stadig sterkere fokus på personlig tilrettelegging av gravferd var problematisk.

Det var som om prestasjonskulturen, der mennesker jobber livet av seg for å få til livet, nå ikke engang tok slutt ved døden.

For å være et vellykket menneske må du kline til med en skikkelig god begravelse også.

– Jeg var redd for at gravferden skulle bli som et siste Facebook-innlegg, et bevis på at personen som var død hadde kommet i mål med sitt livsprosjekt, sier hun.

– Faller ned på det vante

Jan Willy Løken er administrerende direktør i Jølstad begravelsesbyrå, som har filialer over hele Norge. Han ser en økende tendens til at mange ønsker seg en mer personlig tilpasset og variert begravelse.

Men dét er svaret nordmenn gir når de er ved sine fulle fem, på en hverdag der døden er trygt på avstand. Når døden inntrer, derimot, søker de fleste likevel mot noe trygt og kjent – i de fleste tilfeller kirken, ifølge Løken.

– Mange har hatt en del tanker på forhånd om hvordan de ønsker at en forelders gravferd skal være, for eksempel. Når et dødsfall skjer, reduseres kapasiteten for vurderinger, og impulsene overtar. Da er det veldig lett å falle ned på det man har vært med på før, sier Løken.

Han viser til en spørreundersøkelse fra 2019 der kun én av to nordmenn svarte at kirken skulle få ansvaret for deres egen begravelse. Tall fra 2018 viser imidlertid at nesten 9 av 10 nordmenn ender opp med å ha en kirkelig begravelse.

Nytt begravelsesbyrå

Mens Løken og Jølstad begravelsesbyrå er veteraner i den norske begravelsesbransjen, er Verd begravelsesbyrå med Henrik Tveter som daglig leder, som nykomling å regne.

Forrige uke sto Verd for syv begravelser. Fire i kirken, og tre «personlige» – også kalt livssynsåpne – seremonier.

Siden Henrik Tveter begynte i begravelsesbransjen høsten 2018, da Verd ble startet opp, har det blitt stadig flere personlige seremonier.

I samtaler med pårørende legger Tveter frem hvilke alternativer til gravferd som finnes, og hva en kristen begravelse innebærer.

– Noen familier ønsker i utgangspunktet en kristen begravelse, men ombestemmer seg når de forstår omfanget av innholdet. Hvis du ikke har noe forhold til kirken bortsett fra én og annen julegudstjeneste, kan det oppleves fremmed med en begravelse der mye av innholdet er religiøst, sier han.

Tveter understreker at mange prester er flinke til å gjøre en seremoni personlig, og at de aller fleste pårørende har gode opplevelser fra kristne begravelser.

– Liturgien ligger fast. Hvis kirken skal fortsette å være institusjonen for gravferd de neste tretti årene, bør de i større grad åpne for større personlige tilpasninger, mener jeg.

Å fortelle en historie

For Christian Alhaug var det viktigste med bisettelsen at alle som var til stede i bisettelsen skulle kjenne igjen historien om hvem faren hans var.

Han ville fortelle om at faren hadde latt folk som ikke hadde noe sted å gå bo hos seg i flere perioder. At han hadde tatt opp sin store lidenskap som pensjonist ved å begynne å studere igjen. At han alltid hadde en unnskyldning på hvorfor han kronisk kom for sent.

– Vi ville for eksempel ikke ha liljer, men ville markblomster, fordi han var litt rufsete i kantene.

Alhaugs søster deklarerte «Å leva, det er å elska», som har vært mye lest i familien.

Et kor sang «Deilig er jorden». Da bisettelsen var over spilte krematoriets organist Leonard Cohens «Dance me to the end of love».

– Da brøt hele forsamlingen sammen i gråt. Bisettelsen var siste sjanse for alle som var glad i ham til å delta i historien om pappa, sier Alhaug.

---

Topp ti mest populære sanger til gravferden i 2017

• 2017
  1. Air (Johann Sebastian Bach)
• 2. Amazing Grace (J. Newton)
• 3. Gabriels obo (Morricone, Ennio)
• 4. Eg ser (Bjørn Eidsvåg)
• 5. Gje meg handa di, ven (S. Bratland)
• 6. Vårsøg (Hyldbakk, E. / Sommerro, H.)
• 7. Ave Maria (Schubert, Franz)
• 8. Ved Rondane (Vinje, A. O. / Grieg, E.)
• 9. Gabriellas sång (Nilsson, S. Bäckman, P.)
• 10. Time To Say Goodbye (Sartori, F. / Quarantotto, L.)
• Kilde: Fonus begravelsesbyrå

---

– Må trå varsomt

De fleste pårørende sokneprest Ingeborg Sommer intervjuet i forbindelse med forskningen sin sa de ikke hadde en tro, men at de ønsket å begrave sine kjære i en kirke fordi det er en del av den norske kulturen eller fordi det var avdødes ønske. Noen av dem hadde dårligere opplevelser med kirken fra tidligere.

Det kunne være en svovelpredikant fra oppveksten, eller minner fra en konfirmasjon der presten fokuserte på synden.

– Likevel kom de til kirken i tillit til at den hadde forandret seg. Vi prester er nødt til å prioritere gravferder, og anerkjenne at kirken etterspørres særlig i møte med døden. Dette kan ikke være venstrehåndsarbeid, sier Sommer.

En av utfordringene i en gravferd er at alt som sies fort blir assosiert med den avdøde, forteller presten.

Når Johannes 3,16 – «den lille Bibel» – leses som en del av liturgien, hører mange først og fremst ordet «fortapt», til tross for at bibelverset sier at «hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

– De tenkte automatisk at her kommer kirken og snakker om helvete igjen.

Ut fra svarene fra de pårørende Ingeborg Sommer har snakket med, virker det som at møtet med kirken oppleves som positivt. De fleste av respondentene var positivt overrasket over møtet med presten, og over hvor viktig begravelsen faktisk ble i sorgprosessen.

– De opplevde hverken presten eller seremonien som påtrengende, selv om mange av dem ikke var troende. Det viktigste for dem var at presten var en god medvandrer i en vanskelig tid.

Starten på noe nytt

Celine Clasen opplevde at nettopp Ingeborg Sommer var en slik god medvandrer da moren hennes døde i november i fjor.

Clasen driver et dansestudio i kjelleren i Skøyen kirke, der Sommer har kontor, og kjente derfor soknepresten fra før. Hun sendte en e-post til soknepresten da hun forsto moren lå på det siste, for å spørre om hun kunne stå for begravelsen selv om hun var i studiepermisjon.

Og da hun og hennes to søstre fikk noen begravelsesbyråbrosjyrer stukket i hendene et par timer etter at moren deres var død, bestemte hun seg for å ringe Sommer.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Og det var helt utrolig godt å snakke med henne, og å føle at noen tok vare på oss.

Sommer kom hjem til søstrene dagen etter.

– Jeg kan ikke beskrive helt hva som skjedde i den samtalen. Jeg vet at vi søstrene kunne betalt massevis av penger for mange terapitimer, uten å få den hjelpen vi fikk der. Hun lyttet til oss og hadde kloke observasjoner, forteller hun.

Clasen sier denne samtalen på mange måter ble starten på et nytt forhold mellom de tre søstrene.

De fikk snakke om oppveksten sin på en måte de aldri hadde gjort tidligere.

Søstrene hadde en trygg og god oppvekst frem til moren og faren skilte seg da Clasen var 16 år.

Hun forteller at det etter hvert ble tydelig for barna at moren slet med alkohol. Hun mistet nettverket sitt, og etter hvert også jobben.

Clasen måtte ta mer og mer ansvar hjemme, også for de to småsøstrene.

Etter noen år flyttet moren til Danmark, og fikk en ny samboer. Søstrene hadde kontakt med henne via telefon, og møtte henne sporadisk.

– Vi prøvde å få henne til behandling, men hun fortsatte å drikke og kroppen forfalt mer og mer, sier Clasen.

Opplevde et nærvær

Det var viktig for søstrene at også dette skulle adresseres i begravelsen. Blant de andre pårørende var det noen som hadde andre fortellinger, som ikke hadde ansett moren som alkoholiker.

– Presten hørte på deres fortellinger også. Og i talen sa hun at hun led av en sykdom som het alkoholisme. Det at Sommer klarte å få til en bisettelse som føltes så riktig og verdig for alle, selv med så forskjellige historier vi satt med, det trodde vi skulle være en umulig oppgave. Men hun klarte det likevel. Alle kjente seg igjen i bildet som ble tegnet av mamma.

Clasen sier ingen i familien er «superkristne», men at de har vokst opp med å gå på julegudstjenester. Den ene søsteren hennes var redd for at kirken skulle være «ovenfra og ned».

– Men det var ikke sånn i det hele tatt, det var bare fint. Flere av elevene i dansestudioet mitt, som var i begravelsen, hadde gått hjem og spurt hvordan man blir prest, for de synes det virker som et så fint yrke.

Hun tror hun har endret seg i månedene som har gått etter begravelsen. Hun ligger våken på kveldene, og tenker på livet etter døden.

Clasen og en av søstrene hennes var på vei til sykehuset i bil da moren døde. Den tredje søsteren var i Danmark. Clasen sier de på bilturen satt stille i sine egne tanker i det de senere fikk vite var dødsøyeblikket. Men da søstrene snakket sammen etterpå oppdaget de at de alle tre hadde opplevd et sterkt nærvær – en sterk kjærlighet.

– Jeg tror det finnes noe mer. Jeg har nok valgt å tro litt mer på kristendommen etter mammas begravelse.

Alle typer liv

Ingeborg Sommer var i utgangspunktet skeptisk til at kirken skulle være med å legge til rette for at begravelsen skulle bli en slags arena for å vise frem et «vellykket liv».

– Jeg er opptatt av at kirken ikke skal bygge opp under forestillingen om at kun enkelte typer menneskeliv er verdige liv. Kirken skal kunne romme vanlige, «kjedelige liv», slik de fleste av oss lever – og de livene der mye har gått i stykker.

Vi skal få være takknemlige for alt det et menneske fikk til og oppnådde i løpet av et liv, men en gravferd er ikke primært til for å være en fremvisning av dette, sier hun.

Og hvis normen for en gravferd blir en hodestups hyllest av den avdødes livsgjerning, kan begravelsen bli enda vanskeligere for alle som ikke ønsker å lovprise en mor, en far eller en ektefelle.

– Som regel er det noe som har gått litt skeis i et hvert liv. Og en gravferd er ikke bare et sted for å takke for det vi fikk, men også å parkere det som gikk galt. For mange pårørende oppleves det frigjørende at minneordene ikke er det viktigste i en kirkelig gravferd, og at liturgien er lik for alle. Det er et ritual som ikke krever så mye.

Endret mening

Sommer var altså ikke bare positiv til det økte fokuset på en personliggjøring av gravferden.

Under arbeidet, og ikke minst i møte med de pårørende hun intervjuet i løpet av forskningsperioden, fikk hun også nye perspektiver på hva som er viktig å vektlegge i en gravferd og hvordan den kan være til hjelp for de etterlatte.

Det ble klarere og klarere for henne at det ikke nødvendigvis var noen motsetning mellom en begravelse i avdødes ånd, og en begravelse i Guds ånd.

– Det er tross alt en konkret person som gravlegges i en begravelse, ikke bare et hvilket som helst menneske. Det må være mulig å gjenkjenne den avdøde i det som skjer, mener Sommer.

Av og til tenker hun at prester kan bli for opptatt av å formidle det kristne budskapet i begravelser, fordi de ser det som så viktig.

– Og vi kan godt si at det er viktig. Men hvis ikke vi svarer på de spørsmål som mennesker stiller, så kan vi snakke så mye vi vil om den kristne tro uten at det blir relevant. Vi er nødt å knytte det vi gjør og sier til menneskers liv, til det de er opptatt av.

Kirken skal likevel være tydelig på at den er kirke også i gravferdssammenheng, mener hun.

– En kirkelig gravferd er i seg selv forkynnende. Men innenfor den rammen ordningen gir, må gravferden få sin utforming i dialog med pårørende. Vi må finne frem til den gode veien sammen med de pårørende, og være kloke medvandrere.

---

LES FLERE REPORTASJER FRA VÅRT LAND:

• Han skulle bare sette ut båten. Det var siste gang Jonathan Colman gikk på egne bein
• Margreth Olin ber ikkje ofte til Gud. Ho er redd svaret ho får kan vere for vanskeleg å bere
• Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

---