Linda ­Gabrielsen: – Barnet var en gave jeg ikke visste at jeg ville ha

Forfatter Linda ­Gabrielsen har skrevet roman om hvordan fellesskapet tar imot et barn med Downs syndrom.

Reportasje

– Når du spør om abort, så stopper det. Jeg kan ikke si «for» ­eller «mot» fordi jeg er fanga av min kultur.

Vi har snakket med Linda ­Gabrielsen en halvtimes tid når vi kommer hit. Det gjelder den nye romanen hennes Entré, men det gjelder også en helt personlig fortelling om å få et barn med Downs syndrom. Hvordan er det å møte et samfunn der man, sammen med barnet, er utenfor, annerledes, et avvik?

Et bestemt sted

Gabrielsen understreker det med én gang: vi fødes inn i en kultur med et språk, et lovverk, noen normer. Det er en bestemt, men ikke selvfølgelig verden vi kommer inn i.

– Når et barn gjør en entré og ikke passer inn, kan vi rette­ spørsmålet mot barnet som ­ankommer, eller mot stedet det kommer til: Hvorfor passer det ikke inn?

Blikket og stemmen i romanen tilhører en mor som på samme tid er inkludert i fellesskapet, og står på utsiden av det. Opplevelsen­ av å få et anner­ledes barn gjør at hun får øye på andre ting enn da hun kunne ta sin plass i fellesskapet for gitt.

Derfor er John Cage sin kjente komposisjon 4,33 – som består av tre satser uten at én eneste tone blir spilt, en viktig referanse i boka. Når Cage sitt verk framføres, vil utøveren telle takter og kanskje bla om i note­arkene. I fraværet av musikk, vil oppmerksomheten til publikum i stedet rette seg mot lydene i rommet. Alle små bevegelser, svelg­ing, hosting, hvisking, blir en del av verket.

Linda Gabrielsen sier at hun med boka ønsker å speile oss «i publikum», på samme måte som Cage gjør.

---

Linda Gabrielsen

  • Født 1974. Norsk forfatter, dramatiker og poet.
  • Debuterte med Alt vi ikke har bruk for i 2013.
  • Aktuell med romanen Entré.

---

Horror

Moren i romanen gjør etter hvert et ­eksperiment. Hun har behov for å teste hvorvidt fellesskapet vil ta seg av sønnen om hun selv skulle svikte, teste om han virkelig er en del av samfunnet, og om hun kan regne med at det bærer.

– Det viktigste spørsmålet i romanen er ikke «hva er et menneske», men «hva er et medmenneske».

– For meg handler det ikke om étt barn med Downs syndrom, men om hva utenforskap er i det hele tatt. I vår kultur er forestillingene om å få et barn med Downs en horrorfortelling: hvis man googler «Downs syndrom», eller går til samtale om fostervannsprøve på sykehuset, er det ingen som forteller alt det vidunderlige med å få et barn med Downs syndrom, det fokuseres i stedet på avvik, kromosomfeil, leukemi, kort ­levealder, forsinkede språkferdigheter.

Språket

Gabrielsen vedgår at hun, hvis hun hadde kunnet fylle ut et skjema over hva slags egenskaper hun hadde ønsket for barnet sitt, ikke ville ha krysset av for et ekstra kromosom.

– Men gutten min, som nå er seks år, er en gave jeg ikke visste at jeg ville ha.

Gabrielsen er ikke sen med å innrømme at det er utfordrende å ha et barn med Downs syndrom. Hennes sønn er frisk, og har ingen komplikasjoner, ingen hemninger utover sitt ekstra kromosom. Gabrielsen er klar på at dette slett ikke er situasjonen for alle foreldre til barn med Downs syndrom. Hun vil ikke snakke for dem.

– Det jeg vil sette fingeren på, er språket vi bruker og har akseptert om Downs syndrom.

Ville ha sørget.

Det er worst-case scenarioet som har blitt forventningen til livet med Downs, tror Gabrielsen. Hun mener at selv om enhver lege vil si at valget er kvinnens, så blir det lagt mange føringer som indikerer at dette vil bli veldig vanskelig.

– Er det fordi det har vært så skambelagt å ta abort, og fordi man vil være påpasselige med å forsikre kvinner om at de vet de har et valg?

– Det er ikke kvinner som tar abort sin feil, det er ikke her alene problemet ligger. Jeg ville kanskje tatt abort selv, hvis jeg visste at barnet jeg bar på hadde Downs, selv om jeg håper at jeg ikke hadde gjort det. Jeg tror ikke jeg ville gjort det, på grunn av temperamentet mitt. Allikevel ville jeg ikke hatt det bra i svangerskapet mitt, hvis jeg visste. Jeg ville ha sørget, fordi jeg ville visst at dette barnet ikke var ensidig ønsket i samfunnet, bare det at vi i det hele tatt diskuterer om mennesker med Downs syndrom bør få leve eller ikke. Rundt 90 prosent av dem som får påvist at fosteret har Downs syndrom, velger å avbryte svangerskapet – og jeg forstår det veldig godt!

Feil eller variasjon

Gabrielsen mener vi burde se Downs syndrom som en naturlig variasjon.

– Vi sier «kromosomfeil», ikke «kromosomvariasjon». Da sier vi implisitt at noe har skjedd som ikke skulle ha skjedd.
Da Gabrielsen fødte sin sønn, opplevde hun at folk nærmest kondolerte henne. Men hun møtte også en jordmor som sa: «dette barnet kommer du til å bli like glad i som alle andre barn.»

– Det var en utrolig viktig stemme, sier Gabrielsen.

Det er mange ord vi ikke får lov å bruke i språket lenger, men folk får lov å si «feil» om barnet mitt?

—   Linda Gabrielsen

Sjeldenheter

Selv hadde hun ikke sjekket seg på forhånd, før hun fikk sønnen, og informasjonen de fikk om at noe så ut til å være «feil» kom som en overraskelse. Det gikk en uke før de fikk sikre svar på at sønnen hadde Downs syndrom. På samme tid som Gabrielsen gikk gravid med sønnen, gikk debatten i mediene etter at filosofistipendiat Aksel Braanen Sterri hadde skrevet sitt «forsvar for sorteringssamfunnet». Det var en absurd opplevelse, minnes Gabrielsen.

– Jeg skulle ønske vi kunne snakke om hva som er så avskyelig med disse menneskene? Hva er det vi er redde for? Det er mange ord vi ikke får lov å bruke i språket lenger, som anses som krenkende, men folk får lov å si «feil» om barnet mitt? Leger får lov å si det er en kromosomfeil, og ikke en kromosomvariasjon. Alle blir alltid målt opp mot massen, normalen. Likevel ønsker vi ­enkeltindivider som står frem som noe egenartet, slike som Mozart eller andre med noen opphøyede egenskaper. Vi ønsker sjeldenheter, men bare på riktig måte.

– Hva er det vi er redde for?

– Jeg vet ikke. På et ganske overflatisk nivå tror jeg vi er redde for mangelen på kontakt når vi får barn som er mentalt på en annen frekvens. Er det kanskje naturlig å sky unna det som vi ikke kan speile oss i? Vi tror kanskje det er et stort tap av det livet vi kjenner, fordi vi har noen forestillinger om hvordan relasjonen med et barn skal være.

Jeg skulle ønske vi kunne snakke om hva som er så avskyelig med disse menneskene? Hva er det vi er redde for?

—   Linda Gabrielsen

Avsky

Entré er ikke noe kampskrift mot sorteringssamfunnet. Ord og begreper som «kromosom» eller «Downs syndrom» nevnes ikke mer enn et par ganger i boka. Det er nettopp Gabrielsens prosjekt, forstår vi når vi møtes. Det handler ikke om barnet, det handler ikke om å ta eller ikke ta abort, men om oss som felleskap når barnet er her.

– Jeg vil ikke rette en moralsk pekefinger mot noen, men jeg vil at vi skal snakke om det å kjenne på forakt og avsky overfor det som ikke er perfekt, eller som ikke ligner en selv. Jeg hører stadig om foreldre som kjenner dette overfor «normale» barn også. Det må ikke være tabu å undersøke den følelsen, og hvordan den påvirker handlinger eller valg vi tar overfor andre mennesker. Jeg har kjent på disse følelsene mot mitt eget barn som jeg elsker så høyt. Det har å gjøre med hvordan mitt barn blir sett på, om språket som definerer ham. Da de fortalte oss på sykehuset at det hadde skjedd en kromosomfeil, husker jeg at måten det ble sagt på fikk meg til å tenke: «Hvorfor får det meg til å føle det som at jeg har født en bavian fra helvete?».

Speiler oss

– Synes du det er ubehagelig å gå inn i debatten rundt dette?

– Både og, jeg vil gjerne snakke om det, men ikke på vegne av andre. Jeg tror at enhver kvinne vil være redd for at noe som blir oppfattet som så fremmed skal vokse inni dem, noe forestillingene og språket signaliserer at vi ikke kan elske, noe som ikke kan innlemmes. Men kanskje disse menneskene speiler noe i oss alle? Kanskje de har en betydning for oss, i vårt samfunn? Jeg tror ikke vi har stilt de riktige spørsmålene i sorteringsdebatten, om hvorvidt mennesker med Down syndrom bør leve eller ikke. Alt handler om perspektivet man ser og tenker fra.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje