Disse nonnene får våpenlobbyen i USA til å klø seg i hodet

Søster Judy (77) og søster Val (77) – vinner dueller i et aksjonæropprør hos våpenfabrikantene. – Stram inn, krever de.

Reportasje

– Ofte blir jeg ­sitt
ende og lure ..., sier søster Judy ­Byron, der vi benker oss i det dunkle, ­rosahvite kapellet i Interchurch Center på ­Manhattan.

– ... på hva i all verden det var som fikk meg til å våge dette?

Selv en sped stemme som hennes gir gjenlyd her inne.

– Da jeg var nybakt nonne og lærer, den gangen på 60-tallet, hadde jeg sett for meg et rutine­liv, ­dager og år i pendelgang over gårdsplassen mellom klosteret og skolestua. Og så ble det altså investor-aktivisme.

Anno 2019 går hun ikke lenger i sort-hvit dominikanerdrakt. Den la ordensgrenen fra seg etter andre vatikankonsil på 1960-tallet. I 2019 har hun rukket å bli en profilert investor – og hat-objekt – i den høyspente striden om våpenkontroll i USA.

I det betente klimaet etter skolemassakren i Parkland, Florida i fjor, har hun og hennes medsøstre klart å få tunge investorer med på laget. Med aksjer kjøpt for pensjonspengene sine presser de våpenprodusenter som Smith & Wesson og Sturm Ruger til å bli en del av løsningen på draps-epidemien.

Det startet med Columbine. Søster Judy Brown glemmer ikke hvor hun var den 20. april 1999.

– Det var i skolens påskeferie, jeg satt hjemme, TV-en sto på. Så fikk jeg det rett inn i stua, skytingen ved Columbine High School i Colorado.

Hun skutter seg.

To unggutter, 17 og 18 år gamle, hadde gjort ­skolens kantine og bibliotek til live-scene for volds­fantasiene sine. Nå gikk de berserk med halv­automatiske rifler og pistoler, våpen de var for unge til å kjøpe. Tolv medstudenter og en lærer lå døde tilbake. 24 andre ble også skutt, men kom fra det med livet i behold.

Jevn strøm

Årene gikk, med skoleskytinger som Virginia Tech (33 døde) Santana High School (to døde), og flere til. De var likevel bare bølgetoppene i den jevne strømmen av skyteepisoder som utgjør hverdagen i USA. I snitt tar skytevåpen livet av 109 amerikanere hver eneste dag.

Deler av befolkningen er væpnet til tennene, for ikke å si nattbordsskuffen. USA har 4,3 prosent av verdens befolkning, men besitter hele 40 ­prosent av verdens skytevåpen. I forhold til folketallet ­ligger ­antallet drap begått med revolvere, pistoler og ­geværer 18 ganger høyere i USA enn i land som Danmark, Frankrike og Nederland.

«En skytemann er løs». Tett før jul i 2012 inntraff Sandy Hook. 20 år gamle Adam Lanza skyter seg inn låste dører i barneskolen i Newtown, Connecticut, og gjør skolens klasserom, fulle av seks- og sju­åringer, til en slagmark. 27 døde, de fleste av dem barn.

Våpenet var en Bushmaster XM15-E2S, nokså likt et av standardvåpnene i den amerikanske hæren. Riflen – og ti magasiner, hvert med 30 patroner – hadde han plukket med seg hjemmefra, etter å ha skutt våpenets eier, sin 52 år gamle mor.

– Som mangeårig lærer og rektor var det vanskelig ikke å leve meg inn i de scenene, sier Judy Byron.

Hun så for seg rekkene av små barnekropper hun selv hadde hatt ansvar for.

– De var førsteklassinger! Jeg tenkte: Hvis ikke dette endrer noe, så vil det aldri skje. Og så vet vi hvordan det gikk. Sandy Hook ble ikke noe vendepukt. Noen stater skjerpet sine våpenlover, men masseskytingene fortsatte og ble bare enda mer dødelige.

Den 77 år gamle nonnen tilhører en orden som er kjent for å forkynne fred og rettferdighet, ofte mest i handling. Hun er lavmælt, virker nesten sky der hun sitter i kapellet. Men det glimter av stål i blikket.

Gjøre god

For Judy Byron, og nettverket hun inngår i, ble Sandy Hook et vendepunkt. Etter årene som lærer og rektor var hun på slutten av 1990-tallet blitt direktør for organisasjonen Northwest Coalition for Responsible Investment (NCRI) i Seattle. Den bistår religiøse organisasjoner med å plassere pensjonsmidlene sine i pakt med verdiene de bekjenner. Fondene skal ikke bare gjøre det godt, de skal gjøre godt.

NCRI hadde allerede bidratt til så mangt, ifølge nettsiden: Å dytte General Electric, verdens største selskap, til i 2002 å satse på energi­effektivitet som kjerne­punkt i sin business, å pushe McDonald’s og Burger King til å betale tomatplukkere i Florida bedre (2007), eller å få Hershey’s til å droppe all kakaoråvare produsert ved barnearbeid (2013).

Uten noen utdannelse i finans hadde nonnen skaffet seg betydelig innsikt i hvilke knapper hun skulle trykke på, for å få direktørene i tale. Hun hadde likesinnede nonner å spille på og var del av et drevent nasjonalt nettverk av tilsvarende organisasjoner. De var samlet i paraplyorganisasjonen ICCR, Interfaith Centre for Corporate Responsi­bility. ICCR har ikke bare idealistiske muskler, de 300 ­organisasjonene forvalter spare- og pensjonsmidler for et beløp tilsvarende 340 milliarder kroner. Slik er forholdene i et USA der pensjon i stor grad er et privat forvaltningsprosjekt.

Fra nei-bransje til ja

Frem til Sandy Hook ­hadde investeringer hos rifleprodusenter og ­lignende bare vært noe NCRI hjalp medlemmer å ­filtrere vekk. ­Våpenbransjen ble ansett som hardkokt og ­upåvirkelig. Den er en av grunnpilarene i den ­mektige lobbyorganisasjonen National Rifle ­Association (NRA), som setter seg tungt på ­politikere som vil stramme inn de liberale våpenlovene. Slagordene til NRA kan de fleste amerikanere på rams: «Guns don’t kill people. People kill people.»

Men nå snudde nonnene på flisa.

– Hva om vi kjøpte oss inn i disse selskapene, de store – Sturm Ruger, Smith & Wesson – og fikk dem i tale? Kanskje vi kunne få dem til å innse at de kunne skaffe seg et bedre omdømme ved å feie for egen dør?

Sommeren 2017 hadde søster Judy sitt lille ­aksjonsteam klart. Med seg hadde hun Sister Val, Valerie Heinunen, fra den sterkt aldrende ordenen The Ursuline Sisters of Tildonk, og de litt ­yngre Laura Krause fra Catholic Health Initiatives og Susana McDermott, informasjonssjefen i ICCR.

Så kjøpte de aksjer. De ble medeiere i de to største våpenfabrikantene i USA: American Outdoor Brands, paraplyselskapet som innehar westernfilm-ikonet Smith & Wesson, og i Sturm Ruger Co. Ltd. I tillegg skaffet de seg en neve aksjer i Dick's, en av de store butikkjedene innen våpen. Det kostet dem tre ganger 2.000 dollar, minstebeløpet for å kunne manøvrere som aktivist i selskapene. Pengene hentet nonnene fra pensjonskassene i sine ordener. Private penger besitter de ikke, det ligger i fattigdomsløftet de avga da de trådte inn i ordenen.
Ingen av selskapene responderte. Forespørsler om dialog møtte bare taushet.

Søstrene trappet derfor opp.

– Vi sendte dem en resolusjon, et godt, gammeldags brev med innspill til generalforsamlingene deres. Hos Sturm Ruger lå generalforsamlingen fire måneder frem i tid, i mai 2018. Vi skrev at Rugers omdømme og finanser ville vinne på at de viste seg mer offensive rundt våpensikkerhet. For eksempel ved å utvikle pistoler med fingeravtrykks-sensorer, som bare den lovmessige eieren kan avfyre. Vi formulerte kravet i tre pålegg til selskapets ledelse.

Si kraftig ifra

Søster Judy tar en pause; som en god lærer sjekker hun at eleven forstår termene, dem hun kjenner som sine egne lommer. AGM. ­Dividends. Vote your proxy.

– Det som skjer med slike resolusjoner – hvis de ikke underkjennes av den føderale finansinstansen (SEC) – er at alle aksjonærene blir nødt til å ta ­stilling. På generalforsamlingen får også de store investorene sjansen til å si kraftig ifra, hvis de er enige.

Nå responderte Dick’s og kalte søster Val inn til telefonkonferanse. Plutselig hadde hun s­elveste toppsjefen i selskapet på tråden; Ed Stack er en ­dollarmilliardær i ledelsen for USAs største sports­kjede, med en årsomsetning på 50–60 ­milliarder.

– Jeg ble ganske paff, kan du si. Og overrasket, forteller søster Val i telefonintervju med Vårt Land-magasinet Strek et par måneder senere.

– Han takket oss for initiativet. Så listet de sammen opp gode tiltak de hadde på trappene. Kort sagt ­sluttet de seg til alvoret i henvendelsen vår, sier hun.

OK, tenkte nonnene. De er med på laget. ­Resolusjonen til Dick’s trakk de nå tilbake.

Fra Sturm Ruger og Smith & Wesson kom det ­fortsatt ikke en lyd.

Ny massakre

En måned senere, 14. februar 2018, skjedde Parkland, Florida.

Et USA i økende affekt etter festivalmassakren i Las Vegas (58 døde, 851 skadde) og natt­klubbinfernoet i Orlando (49 døde, 53 skadde) måtte forholde seg til nok en skoletragedie. Nikolas Cruz, en 19-åring, gikk berserk ved Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland med et automatvåpen i AR-15-familien, produsert av Smith & Wesson.

17 døde, de fleste av dem elever. Våpenet ­kjøpte han lovlig over disk, til tross for at den lokale ­sheriffen hadde mottatt minst 23 bekymrings­meldinger om Cruz, blant annet etter meldinger om at han skaffet seg våpen og konkret truet med å «skyte skolen i senk».

Nå tok debatten om våpenkontroll fyr, som aldri før. Sjokkerte, gråtende og rasende medelever i Parkland tok til gatene, og fikk med seg titusenvis av andre i en bølge som snart sveipet over USA fra kyst til kyst. Den toppet seg 24. mars 2018 i en av de største demonstrasjonene i USAs historie, et sted mellom 1,2 og 2 millioner deltok i 900 markeringer over hele landet.

Politikere, banker og investorer begynte å ­kappes om å vise handlekraft. Sports– og våpenkjeden Dick’s erklærte at de ville fjerne ­automatiske ­angrepsrifler fra sortimentet og øke minste­alderen for våpenkjøp fra 18 til 21 år. Toppsjef Ed Stack sa at han i stor frykt hadde undersøkt om Cruz hadde kjøpt angrepsriflen i en av «hans» butikker. Det ­hadde drapsmannen ikke. Men Dick’s hadde solgt ham et annet, dødelig våpen, helt lovlig, bare få måneder tidligere. For Stack illustrerte det at ­regelverket rundt omsetning av våpen var ute av lage.

– Dagen skoleskytingen skjedde, er den ­tristeste jeg har opplevd, sa Stack, og omtalte inn­strammingene som et nødvendig tilsvar på ­tragedien.

Profilendringen har sin pris. 62 av selskapets ­ansatte skal ha sluttet i protest, og tota­lomsetningen dalte. Selskapet har likevel fulgt den nye linjen ved å droppe alle typer våpen fra sortimentet i 125 av sine 730 butikker. I disse butikkene har omsetningen – til manges forundring – vært bedre enn i de øvrige.

– Og restlageret av angrepsrifler, sier søster Judy imponert, – det nøyde Dick’s seg ikke med å ­returnere til produsenten. De fortalte at de skulle destruere dem.

Røde tall

Datoen er 8. mai 2018. Byen er Prescott, Arizona, og anledningen generalforsamlingen til Sturm Ruger, USAs største produsent av skytevåpen til sivilt bruk. Som for å minne om at arbeids­plasser sto på spill, hadde Sturm Ruger lagt møtet tett på ett av produksjonsanleggene sine.

De vante punktene på dagsordenen var overstått. Toppledelsen hadde forsøkt å dempe rødskjæret i resultatrapportene, 2017 hadde også vært et dårlig år for selskapet, slik det var for hele bransjen. Den snakker spøkefullt om The Trump Slump: Da den relativt restriktive Obama gikk av, og våpen­vennen Trump overtok i 2017, sluttet mange å ­hamstre ­våpen.

Nå var de kommet til punkt fire, avstemningen over resolusjonen fra de eksotiske aksjonærene med navn som Sisters of the Holy Names of Jesus and Mary og Daughters of Charity, Province of St Louise.

«Gun Safety» sto det på resolusjonsarket, fulgt av ord som «... begrensning av skade assosiert med våpenprodukter ...». Et nøkternt oppsatt A4-ark, med de elleve forslagsstillerne listet opp i bånn. Teksten endte i en nesten lakonisk påminnelse: «Det er bevis for at Sturm Rugers våpen siden 1987 har vært brukt i sju masseskytinger, der 60 mennesker er drept, og ytterligere 70 skadet.»

Stemmevekten bak forslaget var riktignok fjærlett. Forslagsstillerne eide bare 1.500 aksjer, en andel på 0,009 prosent av i alt 17 millioner aksjer. Men fikk resolusjonen flertall, ville Sturm Ruger & Co, Inc. få seg forelagt tre krav:

• Å utrede selskapets risiko for tap av omdømme og inntekter knyttet til våpenvolden i USA.

• Å bevise at selskapet følger med i, og ­registrerer, voldsepisoder der Rugers rifler, revolvere og ­pistoler er brukt.

• Å dokumentere hva selskapet gjør for å utvikle og produsere «sikrere våpen og våpenprodukter».

I salen var aksjonistene representert ved en leg kvinne, Colleen Scanlon fra Catholic Health ­Initiatives. Hjemme i Seattle satt søster Judy og fulgte åndeløst med via nettoverføring. Det samme gjorde søster Val og en annen aksjonist, Susana McDermott, begge på Manhattan.

Nå sto slaget de hadde forberedt i et halvt år, med nærlesning av selskapsinformasjon og finans­analyser, med lobbying og skjemautfylling. ­Ville storaksjonærene følge de klare advarslene fra ­konsernledelsen i Sturm Ruger? Hva med Black Rock, for eksempel, som med sine 17 prosent satt på den største eierandelen i selskapet, og er ­verdens største, private investeringsselskap? (Kapitalen det forvalter er ni ganger større enn det norske olje­fondet.) Ville nonnens argumenter vinne frem?

Nei, hadde mange analytikere spådd. Det kom ikke til å skje.

Og aksjen steg. Minuttet senere kom svaret.

«Resolusjon vedtatt!»

Hele 69 prosent havnet på nonnenes side.

– Jeg holdt på falle av stolen, sier medaksjonist Susana McDermott fra lobbyorganisasjonen ICCR. – Jeg skrek og løp rundt i kontorlokalene våre i New York.

– Jeg var også i sjokk, sier søster Judy, så lavmælt og nøkternt at man ville vært tilgitt for å betvile ­akkurat det.

Hun er raskt over i analysen.

– Det som hadde skjedd, var dette: Black Rock hadde skrevet til dem, kort tid etter Parkland, og bedt dem overveie de samme tingene vi hadde bedt om. Så var det tre andre storeiere vi hadde bearbeidet, og som vi håpet ville støtte resolusjonen. Men viktigst var nok alle de hundretusener av unge som tok til gatene og ropte at nok er nok, systemet må endres.

Nå sto slaget de hadde forberedt i et halvt år, med nærlesning av selskapsinformasjon og finans­analyser, med lobbying og skjemautfylling. ­Ville storaksjonærene følge de klare advarslene fra ­konsernledelsen i Sturm Ruger? Hva med Black Rock, for eksempel, som med sine 17 prosent satt på den største eierandelen i selskapet, og er ­verdens største, private investeringsselskap? (Kapitalen det forvalter er ni ganger større enn det norske olje­fondet.) Ville nonnens argumenter vinne frem?

Nei, hadde mange analytikere spådd. Det kom ikke til å skje.

Og aksjen steg. Minuttet senere kom svaret.

«Resolusjon vedtatt!»

Hele 69 prosent havnet på nonnenes side.

– Jeg holdt på falle av stolen, sier medaksjonist Susana McDermott fra lobbyorganisasjonen ICCR. – Jeg skrek og løp rundt i kontorlokalene våre i New York.

– Jeg var også i sjokk, sier søster Judy, så lavmælt og nøkternt at man ville vært tilgitt for å betvile ­akkurat det.

Hun er raskt over i analysen.

– Det som hadde skjedd, var dette: Black Rock hadde skrevet til dem, kort tid etter Parkland, og bedt dem overveie de samme tingene vi hadde bedt om. Så var det tre andre storeiere vi hadde bearbeidet, og som vi håpet ville støtte resolusjonen. Men viktigst var nok alle de hundretusener av unge som tok til gatene og ropte at nok er nok, systemet må endres.

Vi skrev at Rugers omdømme og finanser ville vinne på at de viste seg mer offensive rundt våpensikkerhet.

Nonner trigget mediene

At nonnene, med sine aksjer små, hadde meldt resolusjonen inn før fristen i januar, ble en lissepasning til de store.

– Nå fikk de sjansen til å legge det inn over styret og direktørene med stor kraft: Hør etter nå. Dette er alvor. Gjør noe med det!

Utfallet trigget mediene. Den pikante koblingen nuns & guns fikk bein å gå på i nyhetsredaksjoner og sosiale medier over hele USA. Interessen ble ikke ­mindre av at toppsjefen i Ruger, ­Christopher J. Killoy, var steil i sine ­kommentarer. ­Aksjonærene skulle få ­rapporten sin. Det var det hele. Og vi «nekter å slutte oss til forvirrede ­prinsipper fra grupper som ikke eier våpen og ikke forstår seg på våpen», sa han. Kanskje med et nikk til NRA, som Sturm Ruger de siste årene har støttet med rundt ni millioner dollar.

Også motstandere i NRA-­leiren merket seg nonnenes ­taktikk, men fnøs av ­argumentene. ­Slike tanker, skrev en av dem på ­Facebook, stinket som «dyngen av ekskrementer storfe etter­later seg.»

Og aksjemarkedet?

Det ga nonnene «rett», i alle fall umiddelbart. Samme dag gjorde aksjene i Sturm Ruger et markant hopp på New York Stock Exchange.

Knekte Smith & Wesson

I Washington Post februar 2018 publiseres en artikkel om hva som skjedde med Smith & ­Wesson da selskapet ble presset på nye veier for 20 år siden. ­Etter skole­massakren i Littleton, Colorado i 1999 truet president Bill Clinton­ våpenprodusenter med føderal rettssak hvis de ikke endret sin ­«uaktsomme forretningspraksis». Som eneste ­selskap inngikk Smith & Wesson forlik og meldte at de ville ­begynne å utstyre våpnene med barnesikre avtrekkere, ­forske videre på Smart Guns og ellers svarteliste for­handlere med forbindelser til kriminelle.

Nå slo NRA voldsomt tilbake. Lobby­organisasjonen stemplet Smith & Wesson som en selvopptatt ­sviker av frihetens store sak. Resten av våpenbransjen gjøv på med boikott, som var selskapet et dødelig virus. Grossister og detaljister nektet å ­distribuere Smith & Wesson-produkter. Enkeltmedlemmer i NRA ­dynket selskapet i sinte meldinger via fax, ­e-post og ­telefon. NRAs toppsjef, Hollywood-­legenden Charlton ­Heston, forkynte i TV-annonser at de ­London-baserte eierne av Smith & Wesson var ute etter å gjeninnføre britisk kolonistyre over USA.

Sommeren etter var Smith & Wesson på randen av konkurs og ble solgt til en gründer for en billig penge. Den nye eieren strakte umiddelbart våpen overfor NRA. Så gikk det et par år. Snart var driften ved Smith & Wesson i fin vigør igjen.

– Dette vet vi jo om, sier Judy Byron, men hun mener risikoen for at en reprise er begrenset.

– Den folkelige støtten for slike endringer hos våpenprodusentene er sterkere enn da, sier hun, og viser til en fersk undersøkelse der 94 prosent av befolkningen støtter kravet om bakgrunnssjekk for alle som vil kjøpe våpen. På det nivået har tallet ligget et halvt år.

Ny resolusjon

Høsten i fjor, et halvt år etter ­seieren hos Sturm Ruger, var det nettopp Smith & Wesson som sto på sakskartet for nonnene. En lignende resolusjon var sendt inn, og like motvillig satt på agendaen.

Bølgen rundt nonnene var heller ikke blitt ­mindre. I juli 2008 hadde de fått støtte fra den episkopale kirken i USA, en gren av den anglikanske kirken, med 1,8 millioner medlemmer. Årsmøtet i kirke­samfunnet ba menigheter og kirkegjengere om planmessig å styre porsjoner av sine pensjonsmidler inn i våpenselskaper, vedheftet lignende krav som nonnene fremførte. Kirken har sitt å rutte med – bare det sentrale pensjonsfondet for ansatte utgjør 13 milliarder dollar, tilsvarende over 100 millliarder kroner, ifølge finansmagasinet Forbes.

Også nå fikk resolusjonen flertall, men med ­mindre margin, 52 mot 48 prosent. Black Rock-stemmene gjorde utslaget.

«Vage mål»

Sjefen i selskapet var raskt ute med samme svar som Sturm Ruger. Aksjonærene skulle få rapporten sin. Men selskapet ville ikke endre sin grunnstrategi. I rapporten selskapet utarbeidet ­tydeliggjorde de posisjonen: «Vårt omdømme som en sterk forsvarer av Det andre grunnlovstillegget er ikke verd å sette på spill for det vage formålet å forbedre selskapets omdømme blant sine ikke-kunder.»

Medieinteressen steg til nye høyder.

– Alle finansjournalistene ville ha tak i oss, sier ­Susana McDermott. – Det var New York Times, Bloomberg, Wall Street Journal og Reuters, you name it.

– Du har fått mange godord i mediene; de ­omtaler deg som modig, sindig og målrettet? En ­konsulent i investormiljøet, Courtney Keatinge i Glass ­Lewis, kaller strategien din nyskapende og «svært ­imponerende»?

– Vel. Dem om det. Sånt er ikke lett for meg å ta inn. Jeg er først og fremst fullstendig ydmyk over at vi fikk så sterkt gjennomslag som vi fikk. Og dette er ikke mitt verk, det er først og fremst teamets fortjeneste. Og så er det dette med øyeblikkets nåde. Du griper den. Du strekker deg litt, og så åpner Gud nye steg og horisonter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje