Slik ble jeg Korsvei-frelst

Vårt Land-journalist Abdirahman Hassan er muslim, og har kun vært i kirken på skolegudstjenester. Vi sendte ham for å dekke Korsvei.

Reportasje

Stemningen på festivalområdet er lavmælt. Et knippe barn deltar på et verksted om speidermat og får veiledning av to ledere. Lukten av bål brer seg.

De fleste er i gang med å forberede dagens middag. For mange er Korsvei blitt en fast tradisjon. Andre er her for aller første gang. Jeg tilhører den siste kategorien.

Faktisk har jeg aldri vært til stede på et kristent stevne. Ikke i kirken heller, med unntak av gudstjenestene før jul på barneskolen.

I år er jeg sommervikar i Vårt Land. Redaktøren har sendt meg for å dekke Korsvei. I løpet av de fem neste timene skal jeg rekke å få med meg alt fra aerobics, bibeltimer og bli bedre kjent med menneskene her. Hvem er de, hvorfor er de her, og hva betyr Korsvei for dem?

Deler fellesskap

– Man føler seg hjemme. Vi lager mat sammen og opplever et godt felleskap, sier svenske Lars Edvardsson. Han er til vanlig bosatt i Gøteborg men har tatt med familien til Seljord for å delta på Korsvei. I år arrangeres festivalen for tolvte gang.

Edvardsson og familien bor i et tun med tretti andre mennesker. Korsvei er organisert på den måten. Tunene lager mat sammen og deler på arbeidsoppgavene.

– Vi er både svensker, dansker og nordmenn, forklarer Edvardsson.

For Edvardsson er Korsvei en fin måte å være sammen med familien.

– Her kan man komme, ung som gammel. Barna kan springe rundt og jeg får god undervisning fra bibeltimene, sier han.

Økumenisk bevegelse

Jeg hadde på forhånd gjort meg opp noen tanker om Korsvei. Jeg var forberedt på å møte en gjeng med kristne hippier med rastafletter og dreads.

Men hva står egentlig bevegelsen for? Festivalsjef Margrete Kvalbein kan fortelle mer. For øyeblikket står hun på stand for Korsvei-styret i det som blir kalt Ridehallen. Her finner man alt fra bruktbutikker, «økologisk is» og kaffebarer som selger «veganske energibarer».

– Korsveibevegelsen er en tverrkirkelig, økumenisk bevegelse. Det er ikke en medlemsorganisasjon eller kirkesamfunn men et nettverk av folk fra forskjellige kirkesamfunn, forteller Kvalbein.

Bevegelsen så dagens lys på midten av åttitallet og ble initiert av en rekke personer med tilknytning til Den norske kirke.

Korsveifarere, som de også kaller seg, ønsker å leve etter fire veivisere: søke Jesus Kristus, bygge felleskap, leve enklere og fremme rettferdighet.

Siden 1985 har bevegelsen Korsvei arrangert stevne annethvert år. Så hva skiller Korsvei fra andre kristne stevner?

Dugnadsånden, uten tvil. På Korsvei forventes det nemlig at alle bidrar med sitt. Jeg har lest såpass mange stevnereportasjer at jeg vet at det ikke er slik overalt.

– Vi bygger festivalen sammen. Vi tror på den løsningen for å sveise folk sammen, sier Kvalbein. Hun er foreløpig den eneste på festivalen som er ansatt.

– Vi forsøker å leve ut at alle gir og alle tar. Så er det selvfølgelig noen som har mer ansvar enn andre, sier hun.

Nytt tema

Rundt 2000 mennesker deltar på årets festival. De har reist fra alle fylker for å kunne få med seg taizebønn, keltisk bønn, konserter, bibeltimer med Peter Halldorf og seminarer. Det eneste som er nytt ved årets festival er temaet «Håpet har et ansikt».

– Vi har ikke forandret noe grunnleggende. Det er mye som fungerer her. Why change a winning formula, sier festivalsjefen og ler.

I tillegg til å være opptatt av å bygge en felleskap, er bevegelsen også kjent for sitt miljøengasjement. På festivalen er det minimalt med engangsutstyr og alle deltagere blir oppfordret til å kildesortere.

De fleste bor enten i telt eller campingvogn. Her er det ingen ferdiglagde måltider. I stedet får deltagerne i oppgave å lage maten sammen i felleskap.

– Vi skaffer ikke måltider men ingredienser. Vi forsøker å minimere fotavtrykket av søppel og engangsløsninger, sier Kvalbein.

Selv om de forsøker å leve enklere, er det ikke alltid så like enkelt. Det hender for eksempel at deltakere glemmer å ta med seg nødvendig utstyr.

– Man blir nødt til å finne de løsningene på ting og dele på ting for å få leirlivet til å fungere. Det er ikke fordi vi er klønete og dårlig planlagt. Vi ønsker at folk skal finne løsninger sammen og det gjør de, sier hun.

LES MER: Ber regjeringen til Korsvei

Den stille hagen

Jeg beveger meg etter hvert bort til det som blir kalt «Den stille hagen». Noe av det første jeg legger merke til er et keltisk kors og en skål med vann. Et område er delt inn i båser med egne navn. Jeg passerer «Nattens perle», men tar av meg skoene og går inn i «Taushetsperlen» ». Her står en krakk, oppå den ligger en marmorplate med ball. Jeg er usikker på dens betydning, men forstår etter litt googling at det henger sammen med Kristuskransen, som den tidligere biskopen Martin Lönnebo utviklet .

Man skal visst unngå å prate høyt her inne. Jeg kunne ønske jeg ble informert om det tidligere.

Ikke så langt unna Den stille hagen finner man Landbrukshallen. En stor folkemengde har samlet seg utenfor hallen for å hente det de trenger av ingredienser til matlaging. Det blir utdelt kurver som inneholder poteter, mynte, vannmelon og paprika. Disse blir fraktet videre til ­tunene ved hjelp av trillebår. Stemningen i rommet kan minne meg litt om Black Friday med grønnsaker (og bedre logistikk).

LES MER: Bussen nekter å ta Kristin med – kjøres i taxi til Korsvei-stevne

---

Korsvei

  • Korsvei er et dugnads- fellesskap bygd opp rundt sommerfestivalen som arrangeres annethvert år i Seljord.
    I år holdes festivalen fra 16. til 21. juli.
    Fellesskapet er en selvstendig stiftelse, ledet av et styre og administrert av en liten stab.
  • Korsvei er også en økumenisk bevegelse, født ut av lengselen etter å leve som Jesu disipler midt i vår tid.
    Medlemmer av bevegelsen forholder seg til fire veivisere: søke Jesus Kristus, bygge felleskap, leve enklere og fremme rettferdighet.
  • Kilde: Korsvei.no

---

Korgruppen fra Madagaskar

Tilbake på teltområdet havner jeg i en samtale med en gruppe ungdommer. Jeg forteller dem at jeg er journalist og at dette er første gangen jeg er på Korsvei. Jeg spør dem hva Korsvei betyr for dem.

– Korsvei er mer enn bare leir, det er et slektstreff, utbryter en av ungdommene. De andre ler høyt.

En av ungdommene forteller meg at det skal komme noen folk fra Madagaskar som skal bo i samme tun som hans familie. Som den ivrige og nyhetsjagende journalisten forsøker jeg å finne dem.

Jeg klarer etter hvert å lokalisere dem. De har nettopp ankommet festivalen. Jeg spør på engelsk om jeg kan få intervjue dem, men de forstår meg ikke. De peker på én person, men han er mest opptatt av å vite hvor jeg kommer fra.

– I come from Somalia, svarer jeg.

Danske Mette Kristensen viser seg å forstå fransk. Ved hjelp av henne forklarer Faniryntsaa Mahafeno at han representerer korgruppen LOVA fra Madagaskar.

– Vi er militærfolk men vi lager en evangelisk forestilling, sier han. I fjor ble vi invitert til Norge av Det norske misjonsselskap (NMS), nå skal vi opptre på Korsvei.

De er til sammen 16 stykker og skal etter planen være her frem til søndag. Senere på kvelden skal de opptre.

– Hva ser dere frem til?

– Vi håper vi kan få en åndelig fornyelse og utveksle erfaringer med folk her, sier Mahafeno.

– Har dere hørt om Korsvei før?

– Nei, vi har ikke hørt om det. Vi skal bli kjent med det nå, sier han.

Aerobics med Gylver

– Løp, løp, løp! Det er duket for aerobics-time med Sunniva Gylver på Korsvei. De fleste i salen er unge kvinner. De veksler mellom å løpe rundt i ring og danse. Sangen «Im Still Standing» av Elton John står på full guffe. Gylver teller ned til ti. Den intense økten avbrytes med en kort pause. Så er det på’n igjen før det hele avsluttes med tøying og strekking.

– Er aerobics noe som kjennetegner Korsvei?

– Jeg har vært på Korsvei siden 1994 og har kjørt aerobics på festivalen så lenge. Sånn sett så er det en tradisjon, sier Sunniva Gylver som understreker at det ikke er obligatorisk å delta. Til vanlig jobber hun som sokneprest ved Fageborg menighet.
For Gylver betyr Korsvei mye. På mange måter er bevegelsen blitt hennes åndelige hjem. Det er her hun føler at kirken i størst grad lever troen, slik hun ønsker det.

– Korsvei er estetikk. Det er fantastiske gudstjenester i teltet. Det er en dugnadsfestival hvor ingen får betalt. Alle må skape sammen. For meg er dette det aller vakreste som skjer annethvert år, sier hun.
I år er første gangen hun deltar på festivalen alene. Det var andre ting som fristet ungene. I tillegg til aerobics og gudstjenestene ser Gylver også frem til å henge med ungdommene på Korsvei.

– I år er jeg så heldig at jeg har blitt kaffesjef. Ingen hadde mulighet til å være det. Jeg kan ingenting, så da er det stor mulighet for å feile og for å ta i mot hjelp, sier hun.

Gylver retter blikket sitt mot undertegnede og kommer med en tydelig oppfordring:

– Du må love å komme tilbake om to år, som deltaker, sier hun lattermildt.

Jeg kunne absolutt tenke meg det. Akkurat nå vil jeg kalle meg Korsvei-frelst.

Les forrige gang Vårt Land var på Korsvei.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Reportasje