En sjaman går i land

De siste to ukene har norske journalister skrevet over tusen artikler om den amerikanske sjamanen Durek Verrett. Det er nesten hundre artikler om dagen i snitt.

Kanskje trenger vi ikke én til.

Likevel er det grunn til å spørre seg hva som egentlig traff oss da sjamansirkuset kom til byen. Var det noe dypere enn vårt sug etter skandaler?

Er det er noe mer i denne saken enn en cocktail av kongelige, kjærlighet, kommersialisme og kvakksalveri?

Sjaman-greiene

For mens folk har stått i kø for å delta på foredraget til prinsesse Märtha Louise og hennes amerikanske sjamankjæreste Durek Verrett, har mediene stått i kø for å rapportere om raritetene.

Skal vi tro VGs utskremte, var hele seansen – eller «sjaman-greiene», som avisa velger å kalle det – «spooky» å være vitne til. «Folk stønnet, peste og sukket», melder avisa.

En repetisjon fra engleskoledebatten, kaller religionshistoriker Siv Ellen Kraft de siste ukenes mediedekning. Men denne gangen framstår det nyåndelige enda farligere og med flere skandaleelementer.

– Engler kjenner vi jo fra kristen tro. Her har vi i tillegg en biseksuell, amerikansk sjaman med utestemme.

Hun var til stede på foredraget «The Princess and The Shaman» i Tromsø denne uka. Til tross for alle forhåndsomtalene, understreker Kraft at sjamanen ikke sa noe kontroversielt.

I stedet kaller hun det «glamour-sjamanisme», en amerikanisert form hun ikke kjenner igjen fra de samiske miljøene hun har forska på. Hvis ikke Durek Verrett sjøl hadde sagt at han var sjaman, ville professoren fra Universitetet i Tromsø hatt problemer med å gjenkjenne ham som det.

– Det var lite av det jeg forbinder med sjamanisme, sier Kraft.

Samiske sjamaner er opptatt av naturen, at alt er besjelet, og av hellige steder. Mange er også opptatt av miljøvern, og i ritualene bruker de gjerne trommer.

– Durek snakka om kjærlighet, selvutvikling og om en verden der alt er mulig, i en stil som minner mer om vekkelsespredikanter enn om sjamanisme slik jeg kjenner det, sier Kraft.

Engler kjenner vi fra kristen tro. Her har vi i tillegg en biseksuell, amerikansk sjaman med utestemme.

—   Siv Ellen Kraft, religionshistoriker

Dialog-forskjeller

Egentlig skulle prinsessen og sjamanens første offisielle møte med det norske folk skjedd i en kirke. Men biskopen i Stavanger satte foten ned for dialogsamtalen i Petrikirka, fordi det hadde kommet fram at han møtte syke på en måte som stemte dårlig med det kirka står for.

Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, syns det er påfallende at vi aldri ser den samme kritikken av kirkelig dialogarbeid mot muslimer eller andre religioner som av dialogarbeid mot nyåndelige.

– Samtidig er det dogmer i islam som er ganske annerledes enn kristendommens grunnteser. Det ser likevel ut som folk har lettere for å akseptere dialog med en religion som baserer seg på en bok og en profet enn de nyåndelige retningene, sier Kalvig.

Kalvig mener skolen må ta en del av skylda, fordi lærebøkene har forholdt seg til de store verdensreligionene og ikke vært interessert i tradisjonell folkereligiøsitet eller nyåndelighet.

– Folkereligiøsitet har vært underkommunisert og undervurdert, noe som fører til at vi stadig ser latterliggjøring av disse miljøene.

Raritetsskrin

Det spesielle med denne saken, er at hardcore ateister og kristne fra både konservativ og liberal fløy har gått sammen om å fordømme fenomenet, mener Tore Laugerud, som prest i Areopagos, en kristen organisasjon som blant annet jobber med religionsdialog.

Når mange mennesker finner mening i nyåndelige ideer, mener Laugerud vi må ta dem på alvor. Og det burde være spesielt interessant for Den norske kirke.

– Bak alle disse ideene og praksisene, som kan virke som et raritetsskrin, ligger det en erfaring av åndelighet og av at noe er meningsfylt. Og vi bør spørre hvorfor det gir mening, sier Laugerud.

Han innrømmer at også han syns det var fremmed og skremmende første gang han gikk på en alternativmesse.

– Men her kan du finne mennesker som har den samme lengselen som du har, men finner mening et annet sted. Og det er det viktig å prøve å forstå.

LES OGSÅ: Kirkens motstand mot nyåndeligheten som vokste frem fra 70-tallet, fikk mange til å tro de må velge mellom kristen tro og egne, åndelige erfaringer. Flere valgte bort kirken.

---

Prinsessen og sjamanen

• I mars ble det kjent at prinsesse Märtha Louise skulle på foredragturné med den amerikanske sjamanen Durek Verrett, som kaller seg Shaman Durek.
• Foredraget fikk tittelen «The princess and the shaman».
• Et av stoppene skulle være et dialogarrangement i Petrikirka i Stavanger.
• I mai ble det kjent at prinsessen og sjaman Durek er kjærester.
• De siste to ukene har norske medier skrevet 1.100 artikler om den amerikanske sjamanen.
• 15. mai sa biskopen i Stavanger nei til bruk av kirka, med begrunnelsen at «det han står for stemmer dårlig med hva vi som kirke står for». Arrangementet ble flytta til et hotell.
• Sjaman Durek har blitt anklaga for å drive kvakksalveri, mens prinsesse Märtha Louise har fått kritikk for å bruke prinsessetittelen i kommersiell sammenheng.

---

---

Nyreligiøsitet

• Nyreligiøsitet er betegnelse for nye religioner og nye religiøse trender i Vesten, særlig religioner og religiøsitet basert på gamle religioner.
• Nyreligiøse bevegelser blomstret opp som alternativer til kirkelig kristendom og andre organiserte religioner, og som protest mot den vitenskapelige materialismen mot slutten av 1800-tallet.
• Mange nyreligiøse retninger ønsker å forene alle religioner eller kombinere de beste sidene ved dem.
• På 2000-tallet har nyreligiøsiteten befestet sin stilling i samfunnet. Det kommer til syne blant annet i mediedekning, opprettelsen av Holistisk forbund og engleskoler.
• Begrepet folkereligiøsitet er en allment utbredt form for religiøsitet innen en bestemt kulturkrets.
• I Norge har folkereligiøsiteten tradisjonelt inneholdt forestillinger som kontakt med de døde, og tro på naturånder. I nyere tid er den prega av blant annet tro på reinkarnasjon, astrologi og den terapeutiske alternativbevegelsen.
• Kilde: Store norske leksikon

---

Reinkarnasjon og dødekontakt

Det er vanskelig – om ikke umulig – å tallfeste hvor mange nordmenn som er interessert i nyåndelighet. Men det finnes noen undersøkelser som kan gi en pekepinn.

En undersøkelse fra 2007 viste at én av fire nordmenn tror på reinkarnasjon. En fersk undersøkelse fra Danmark, viser en tilsvarende tendens: Én av fire dansker tror sjelen blir gjenfødt i en ny kropp når de dør, mens bare én av fem tror de kommer til himmelen.

I en undersøkelse Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) utførte i 2008, svarte én av fire nordmenn at de tror det er mulig å få kontakt med avdøde mennesker under gitte omstendigheter. Blant medlemmene av Den norske kirke var andelen 27 prosent.

Samtidig er det grunn til å tro at det også er kontaktflater mellom nyåndelighet og tradisjonell kristen tro.

Én av fem av nyåndelige som var tilknyttet det som da het Alternativt nettverk, ønsker å beholde en viss kontakt med kirken eller et kirkelig miljø, viser en KIFO-rapport fra 2013. Her beskrives de såkalt «religiøse pendlerne», folk som enten går fra et kirkesamfunn til nyåndelige miljøer, eller som veksler mellom dem. Blant de religiøse pendlerne er 65 prosent medlem av Den norske kirke.

Det gjelder også prinsesse Märtha Louise.

Samfunnsoppdraget

Kanskje ramla det ut noe på veien. For eksempel i reformasjonen, da katolske tradisjoner skulle ut, eller i opplysningstida, da alt skulle forklares rasjonelt?

Areopagos-prest Tore Laugerud trekker fram meditasjon som eksempel på en gammel, kristen trospraksis som vi hadde glemt, og som måtte komme tilbake gjennom østlig meditasjon for å dukke opp igjen i kirkelige sammenhenger her hjemme.

– For kirkas del er det viktig å bruke de nyåndelige praksisene som speil på våre egne mangler, sier Laugerud.

– Noen ganger vil vi oppdage mangler som skyldes at vi har mista noe et sted i historien. Andre ganger vil vi kanskje måtte utvikle nye svar.

Rommet for hvilke åndelige praksiser som passer inn i Den norske kirke er ganske trangt. Årsaken er at mye faller utenfor samfunnsoppdraget kirka har fått i moderne tid, tror Laugerud. Da arbeiderbevegelsen fikk gjennomslag for at religion er en privatsak, mista kirka ansvar for å drive sykehus, men fikk beholde ansvaret for å føre kristen tradisjon videre gjennom undervisning og å være ritualmester for de store anledningene i livet.

– Vi har vent oss til dette snevre rommet. Alt som faller utenfor føles uvant både for kirka sjøl og for folk flest, mener Laugerud.

LES OGSÅ: Etter reformasjonen­ sluttet kirken å lytte­ etter de dødes stemmer. Nå mener teologer at de igjen må åpne dørene for at mange opplever nærvær fra avdøde.

Det er ikke så lett å ha frimodighet hvis du stadig blir assosiert med de støyende helbredelsespredikantene.

—   Jan-Olav Henriksen, MF-professor

I det stille

De siste åra har norske menigheter tatt inn yoga, meditasjon og sentrerende bønn. Snåsamannen har vært på besøk i Oslo domkirke, for å fortelle om sin angivelig helbredende kraft, og Kirkemøtet har vedtatt en egen liturgi som kan brukes når noen opplever uro i hus.

For et par år siden spurte daværende Tunsberg-biskop Per Arne Dahl hvorfor ikke folkekirkeprester kunne be litt oftere for syke?

Skal vi tro Jan-Olav Henriksen, professor i systematisk teologi på MF vitenskapelig universitet, skjer det allerede mye i norske lokalsamfunn som det ikke snakkes så høyt om.

For noen år siden fortalte han sjøl om hvordan han i voksen alder opplevde å få såkalte varme hender, og at mennesker opplever å bli friske eller bedre etter at han har lagt hendene på dem.

Og det er mange som ham, forteller Henriksen, uten at det nødvendigvis blir kringkasta.

– Det er ikke så lett å ha frimodighet hvis du stadig blir assosiert med de støyende helbredelsespredikantene, sier Henriksen, som har forska på slike erfaringer gjennom sitt arbeid på MF.

Han tror også at mange ligger litt lavt fordi behovet for hjelp er så uendelig, og fordi mange bærer på tunge ting og alvorlige helseproblemer, og pågangen derfor kan bli veldig stor.

– Noen er også redd for å bli hengt ut i lokalmiljøet, ofte uten grunn, for som regel er dette noe alle vet om, uten at det kommer i avisa av den grunn, sier Henriksen.

Men i kirka snakkes det ikke så høyt om slike evner eller gaver.

– Kanskje fordi begrepet helbredelse har blitt kapra av karismatikere eller nyåndelige, noe mange ikke ønsker å bli assosiert med.

Henriksen mener likevel det er grunn til å alminneliggjøre erfaringer med blant annet «varme hender».

– Det er noe mange mennesker møter og må forholde seg til, og jeg ønsker å bidra til å gi folk litt frimodighet. Det skader ikke å prøve selv om ikke alle blir friske.

LES OGSÅ: Guds sendebud er blitt selvhjelpsinstrument. Møt engelen – et åndelig lavterskeltilbud.

Sentrum

Men er det innafor? Prest Tore Laugerud får ofte spørsmål om hvor grensene går.

– Det er umulig å tegne kristen tro som en sirkel der du enten er utenfor eller innenfor, sier Laugerud.

I stedet vil han rette oppmerksomheten mot sentrum av den kristne troa – Jesus Kristus – og heller tegne sirkler som ligger utenpå hverandre. Alle som har hørt om Jesus, befinner seg et eller annet sted i disse sirklene, selv om noen kan befinne seg veldig langt ute.

– Det avgjørende for om du er kristen, er om du vil tilhøre Jesus Kristus, sier Laugerud.

– Jesus kaller hele veien mennesker lenger inn, han sier «følg meg». Og det gjelder både nyåndelige og vanlige kirkemedlemmer.

Meningsfull lidelse

I forkant hadde vi hørt at han kunne snu atomer, kurere kreft og reversere aldring, men da sjamanen først kom, var budskapet mye mer banalt: Senk skuldrene, lytt til hjertet, husk å puste.

Religionsviter Anne Kalvig var til stede under foredraget i Stavanger, og kjenner igjen budskapet fra sjølhjelpsideer fra 1980-tallet.

– Foredraget handla om å elske seg sjøl, tilgi seg sjøl, og dermed elske folk rundt seg, sier Kalvig.

Hun sier det er bred enighet om at det er problematiske sider ved slike budskap når de også innebærer at du sjøl er ansvarlig for det som skjer i livet ditt.

– Hensikten er å sette lidelse og motgang inn i et meningsfylt perspektiv, der meningsløs lidelse er verre enn meningsfull lidelse. Men når svaret er at alt er kjærlighet og her er du ansvarlig for din egen skjebne, blir det etisk problematisk.

Hun understreker samtidig at lidelsens problem løper som en mørk tråd gjennom alle religioner. I og med at en av de sterkeste kritikerne av sjamanen har vært Den norske kirke, mener Kalvig at de også bør spørre seg hvilket ansvar de har.

– Kirka har også hatt forkynnelse som ikke setter folk fri, men påfører skyld og skam. Når ulykker og lidelser skjer, hvilke svar gis da i en kristen kontekst? Her er det en lang historie der folk har opplevd at de ikke ba nok, at de ikke har trodd sterkt nok eller ikke klarte å bli frelst. Det er også generelt vanskelig å fatte dogmet om en allmektig og samtidig allkjærlig gud, som lar barn dø av kreft, sier Kalvig.

Det er bra å være kritisk til sjamanen, men å samtidig si at den kristne kulturen har mer forsonende svar på lidelsens problem, er å ta munnen litt full, mener Kalvig.

– Det er verdt å minne om at sykdom og for tidlig død ikke blir forhindra av at du tror på Gud. Kanskje er det beste du kan tilbys, er at Herrens veier er uransakelige eller at vi møtes igjen i himmelen. Det kan også oppleves som en fattig trøst.

LES OGSÅ: Det er fremdeles varme i Snåsamannen Joralf Gjerstads (90) hender. Et tjuetalls prester fikk audiens. De vil ta helbredelses-arven hans videre.

---

Sjamanisme

• En sjaman er en type religiøs leder som særlig forekommer i «primitive» kulturer, og som tar i bruk ekstase for å helbrede sykdom, spå om fremtiden og innvirke på guder og ånder til beste for samfunnet.
• Opprinnelig ble ordet sjaman brukt om slike personer blant nord- og sentralasiatiske folkeslag.
• Sjamanisme er et sentralt element i samisk religion. Den samiske sjamanen kalles noaidi.
  Med bistand fra sine hjelpeånder kunne noaiden foreta sjelereiser til paradis, til dødsriket eller til hvilket som helst sted på jorden for å søke råd og veiledning av gudene eller avdøde.
• Nysjamanismen kan både være en religion, eller en teknikk som de kan kombineres med andre teknikker, og fortolker guder og kraftdyr som for eksempel symboler for naturkrefter eller arketyper.
• Den viktigste praksisen i nysjamanismen er trommereise. Gjennom tromming setter en seg selv i en lett eller mindre lett transe, og møter for eksempel et kraftdyr, som en kan føre en samtale med eller motta kraft og innsikt fra.
• Kilde: Store norske leksikon

---

For kirkas del er det viktig å bruke de nyåndelige praksisene som speil på våre egne mangler.

—   Tore Laugerud, Areopagos-prest

Det fremmede

Det er mye som kan virke fremmed: Amerikansk selvhjelpssjargong. En kjæreste i kaftan. Pusting og pesing.

Reagerer vi fordi vi er engstelige for alt vi ikke kjenner? I så fall er ikke det noe nytt.

Når Siv Ellen Kraft underviser om nyreligiøsitet, starter hun noen ganger med et sitat fra den romerske historieskriveren Tacius, som levde på 200-tallet. Han var bekymra for de nye religionene som vokste frem i hans samtid, deriblant kristendommen, som han mente var generelt ødeleggende.

– Det verste du kunne si om en religion i antikken, var at den var ny. Da som nå er tendensen at nye religioner er noe man bekymrer seg for og forarger seg over, og oppfatter som latterlige og farlige. Og ikke minst – oppfatter som uekte. Sånn var det på Tacitus sin tid - da kristendommen var en ny religion, og sånn er det for en stor del i dag, med nyreligiøsiteten i rollen som utfordrer-religion.

MF-professor Jan-Olav Henriksen syns det er fascinerende at førmoderne tradisjoner som sjamanisme plutselig popper opp midt i vårt tilsynelatende sekulære samfunn.

– Åndelige erfaringer som det sekulære virkelighetsbildet ikke kan forklare, bryter fram igjen og igjen, sier Henriksen.

Han syns prinsesse Märtha Louise er modig. Hun bryter med vanlige forestillinger om hva prinsesser skal være og tør å stå for det hun står for, selv om det er provoserende for mange, påpeker Henriksen.

Samtidig lurer han på om hun ville fått den samme oppmerksomheten hvis hun hadde alliert seg med en helbreder som sto i en kristen tradisjon. Henriksen mener de sterke reaksjonene viser mangel på kunnskap om fenomener som er kjent i mange ulike kulturer, og som i Norge er vanlig i det samiske miljøet.

– Dette er teknikker, ferdigheter og evner som folk har, kjenner til eller bruker i mange ulike kulturer, sier Henriksen.

Jomfrufødsel

«Det er en fornærmelse mot det menneskelige intellekt å servere så mye tøv og nonsens», skriver Nordlys om prinsessa og sjamanens foredrag i Tromsø. Mon tro hvordan de ville beskrevet et kristent vekkelsesmøte.

For også Bibelen er full av fortellinger om profetier, drømmer og syner. I bibelfortellingene ser folk engler og opplever mirakler, de blir helbreda og hører stemmer.

– Kristendommen er den religionen i Norge som får mest dekning og mest kritikk, men også den som får fremstå som mest kompleks, og mest verdig, sier religionshistoriker Siv Ellen Kraft.

– Nyåndeligheten får sjelden fremstå som kompleks, og enda sjeldnere som verdig.

Selv om vi gjerne skiller mellom overnaturlig, overtro og magi på den ene sida, og inderlig religiøsitet på den andre, så er også kjernen av kirkas tro overnaturlig, påpeker religionsviter Anne Kalvig.

– Å koble kongelige til kirka er greit, men til nyåndelighet er ugreit. Det er logisk vanskelig å forklare.

Kristendommen har en historie som gjør at den hviler med trygghet i seg sjøl. Men Kalvig understreker at sjamanisme også har urgamle røtter.

– Likevel ler vi av en sjaman, men ikke av jomfrufødsel eller at brød og vin blir til kjøtt og blod.