Hennes livsprosjekt ble å redde fiendens barn

Hadde Eglantyne Jebb levd i dag, ville hun trolig kjempet for barna av IS-foreldre. Den barnløse kvinnen som grunnla Redd Barna for 100 år siden, ville hjelpe fiendens barn.

Reportasje

Det er april 1919. På Trafalgar Square i London deler Eglantyne Jebb ut pamfletter til forbipasserende. En av dem viser to underernærte, østerrikske barn. Over bildet står det: «Vår blokade har gjort dette. Millioner av barn sulter i hjel.»

Jebb er forferdet over at 800 barn dør hver uke – bare i Tyskland – selv etter partene la ned våpnene 11. november 1918.

«Stopp blokaden! Stopp hungersnøden!»

På en annen: «Sultende spedbarn», med bilde av et utmagret barn.

Krigen er slutt, men hundrevis av barn dør hver dag

Første verdenskrig er over, men lidelsene fortsetter. Mellom 15 og 18 millioner mennesker mistet livet i en krig som endret Europa og verden. Den økonomiske blokaden mot Tyskland og Østerrike fortsatte etter at krigen var over. Blokaden førte til sultkatastrofe og hundrevis av barn døde hver dag.

Eglantyne og søsteren Dorothy hadde jobbet i Cambridge Magazine i krigsårene. Der oversatte de artikler fra utenlandske aviser, for å få ut informasjon som ellers ikke nådde engelske lesere. De startet, sammen med Dorothys mann, The Famine Council, en pressgruppe som skulle få folks øyne opp for hva som skjedde.

Men det var ikke nok, mente Eglantyne. Direkte nødhjelp måtte til. Hun var overbevist om at dersom engelskmenn fikk vite hva den økonomiske blokaden førte til, ville de bli sjokkert og rasende.

Selv om det var fiendens barn.

All krig, rettferdig eller ikke, er en krig mot barnet

—   Eglantyne Jebb

– Hadde hun vært mann, hadde navnet vært barnelærdom i England

I år er det hundre år siden Save the Children Fund ble startet i England av nettopp Eglantyne Jebb. I Norge er den kjent som Redd Barna. Noen år senere skulle hun, på en fjelltopp i Sveits, skrive ned fem punkter som ble grunnlaget for FNs barnekonvensjon.

– Hadde Eglantyne Jebb levd i dag, hadde hun kjempet for barna med IS-foreldre.

Redd Barnas generalsekretær Birgitte Lange er ikke i tvil.

– Hun var kontroversiell fordi hun ikke «bare» kjempet for barn i krig, men for fiendens barn. Det var uhørt etter første verdenskrig. Hun sto opp for de barna ingen brydde seg om, sier Lange.

– 100 år etter gjør vi i Redd Barna det samme i dag når vi sier det haster å få hjem barn av IS-foreldre til Norge.

Selv fikk Eglantyne aldri egne barn, og ønsket det ikke heller.

– Hun er ikke et navn alle kan i Storbritannia, sier biografen Clare Mulley, som skrev historien for ti år siden. Nå, når organisasjonen feirer 100 år, gis boken hennes ut på nytt. Alle inntektene fra boka går til organisasjonen.

– Hadde hun vært mann som hadde oppnådd og gjort det som Eglantyne gjorde, hadde hun vært barnelærdom her, sier Mulley til Vårt Land.

En annen grunn, mener Mulley, er at Eglantyne Jebb var biseksuell. Det ble ikke sett på med positive øyne, og det er hun overbevist om er en årsak til at det historisk sett har vært såpass stille.

Den aller første donasjonen til Redd Barna

15. mai 1919 er det rettssak i Mansion House, et lokale som ofte ble brukt i saker mot suffragettene. Eglantyne ble arrestert etter at hun delte ut 700 pamfletter og bilder på Trafalgar Square den aprildagen. Hun hadde trykket dem opp selv. Hun vet at rettsaken vil bli viktig. Derfor insisterer hun på å være sin egen forsvarer.

Det er den første varme dagen etter en uvanlig kald vår i London. I rettssaken blir Jebb dømt til den mildeste straffen – en bot på fem pund. Mens journalister og andre frammøtte fremdeles er til stede i rettssalen, går dommeren bort til henne og gir henne de fem pundene tilbake. Hun er den moralske vinneren, og de fem pundene regnes som den aller første donasjonen til Save the Children Fund.

Kastet råtten frukt på «forrædersøstrene»

Dagen etter, den 16.mai, er avisene fulle historier fra rettssaken. Søstrene utnytter pressedekningen og leier det største lokale de finner: Royal Albert Hall.

Stiftelsesmøtet til Save the Children 19. mai er stappfullt, men ikke alle er der for barna. En god del har med seg råtten frukt og grønnsaker som de kaster på «forrædersøstrene», som vil gi hjelp til fienden.

Både Dorothy og Eglantyne holder appeller til den stappfulle salen. Historien forteller at Eglantyne nesten mumlet i begynnelsen hun var ikke vant til å tale for mange mennesker.

Men stemmen økte i styrke da hun sa: «Det må være umulig, for oss som normale mennesker, å se på at barn sulter i hjel, uten å gjøre en innsats for å hjelpe dem. Vi har bare et mål: gi mat til så mange som mulig, uavhengig av hvor de bor eller hva de tror på».

Og: «La oss ikke glemme at hundretusener foreldre ser sine barn bli svakere og svakere foran øynene på dem, uten at de har mulighet til å hjelpe dem».

Eglantyne Jebb er et forbilde. Hun gikk mot makten og strømmen for å sikre at alle barn skulle få sine rettigheter oppfylt.

—   Birgitte Lange, generalsekretær i Redd Barna

Moren var et fantastisk forbilde

En spontan innsamlingsaksjon ble foretatt i salen, de samler inn svært mye penger. Dette er det første møtet i Save the Children Fund.

Søstrene jobber sammen, men lillesøster Dorothy Buxton blir stadig mer partipolitisk engasjert sammen med ektemannen Charles Roden Buxton. Det blir Eglantyne Jebb som jobber videre. Søstrene skjønner at organisasjonen må være apolitisk for å få gjennomslag i det konservative England.

Hvordan ble de to søstrene så sosialt engasjerte – og for dem som ikke  mange andre brydde seg om?

Under andre verdenskrig jobbet for eksempel Dorothy Buxton for tyske flyktninger og for å bedre forholdene for tyske krigsfanger i England.

Moren var et fantastisk forbilde, mener forfatteren Clare Mulley. En fortelling er da Tye, som moren ble kalt, så en gutt som gråt av utmattelse. Han plukket steiner fra jordene, seks dager i uken, uten noe endring i sikte. Tye var sjokkert over at et liv ble sløst bort på denne måten, som hun sa. Så da startet hun opp verksteder hvor man kunne lære ulike håndverk - gratis. Eglantyne og søsknene var alltid med, og så sosiale forskjeller på nært hold gjennom morens prosjekt for fattige barn.

Fryktet at datteren ville bli «ugiftbar»

Foreldrene, som var anglikanske konservative, hadde begge sterk sosial samvittighet som de lærte de seks barna å leve etter.

Men faren var likevel motstander av at noen av døtrene hans skulle gå på universitetet. Han var bekymret for at Eglantyne skulle ende opp som en blåstrømpe, en betegnelse brukt om kvinner med intellektuelle ambisjoner på den tida. Han fryktet at den vakre datteren med gull-rødt hår og perfekt hud skulle ende opp som ugiftbar. Eglantyne blir beskrevet som usedvanlig vakker. Hundre år etter virker farens tanker underlig malplassert, med tanke på innsatsen hun gjorde.

Tante Bun: ugift og ukonvensjonell 

Men det var sånn det var; en kvinne fra en velstående familie skulle finne en bemidlet ektemann, slå seg ned og stifte familie. Farens søster, tante Bun, bodde imidlertid med familien under barnas oppvekst.

Den ugifte, ukonvensjonelle og liberale agnostikeren var ansvarlig for skolegangen, og lærte dem – inkludert jentene - å tenke selv, og å klare seg selv. I tillegg til å sykle, gå på ski, klatre i trær og fjell.

Det var en tid i historien hvor suffragettene demonstrerte, den internasjonale arbeiderorganisasjonen ble stiftet og liberale ideer fikk mer fotfeste. Barn fikk gradvis mer egenverdi. Flere tok til orde for – forsto at landets styrke og framtid var avhengig av barna.

Men Eglantyne tok det lenger enn andre.

Likte ikke barn

Eglantyne Jebb, som ble født i 1876, kjempet alltid mot konvensjonene og insisterte på å leve på egne premisser, ikke andres. Støttet av sin tante, både økonomisk og moralsk, gikk hun på universitetet, og tok lærerskole etter det. Hun fikk jobb på en fattig skole som manglet det meste. Men læreryrket var ikke for henne, det skjønte hun selv. Ikke likte hun det, ikke var hun flink å lære bort.

Ikke likte hun barn, heller. Det er et av de store paradoksene ved livet hennes, mener forfatteren Clare Mulley. Hun dedikerte livet sitt for å hjelpe barn, men ville ikke ha egne.

I denne tida gjorde hun undersøkelser om barns helse, og skjønte at barn ikke klarer å komme seg over lang tids sult, som voksne klarer. Hva skjer med dem, både fysisk og mentalt? Derfor måtte barna være de første som fikk hjelp.

Dro alene som spion

På vårparten i 1913 gjorde Eglantyne noe som var helt uhørt, og som er med på å forme henne.

Hun dro – alene – til Balkan, som var en krigssone i Europa. Svogeren Charles Roden Buxon hadde startet Macedonian Relief Fund sammen med broren. De samlet inn penger til krigsofrene på Balkan, og trengte en som kunne distribuere pengene og skrive rapporter.

Eglantyne Jebb tok på seg oppgaven, og smuglet dessuten ut informasjon om savnede politikere – med listen over navnene sydd inn i jakkeforet. Her så hun med egne øyne hva krig gjorde med sivilbefolkningen, og hvor viktig det er å samarbeide på tvers av landegrenser og trosretninger.

– Det var også utrolig modig. Få år tidligere kunne hun ikke en gang krysse universitetsområdet uten mannlig følge. Det sier litt, sier Mulley.

Stoffskiftesykdom plaget henne hele livet

Eglantyne Jebb var syk gjennom hele livet, hun hadde en stoffskiftesykdom som gjorde henne utslitt i lange perioder. Hun var høyt oppe med ustoppelig energi, og så langt nede, deprimert og måtte ta lange pauser.

Clare Mulley sier at de store humørsvingningene muligens ville gitt henne en bipolar diagnose i dag, men at det uansett ikke gir noe større innblikk i hvordan hun selv så på sin egen helse da.  Hun skrev hele tiden romaner som ikke ble utgitt, og ble mer og mer spirituell med årene.

I mange år var hun i et forhold med Margaret Keynes, som senere giftet seg – fordi hun ikke ville leve uten barn, som hun sa. De skrev lange og mange brev til hverandre.

Skrev barnerettighetene på fjelltopp

Under pausene dro hun gjerne til fjells. Det var da også på en fjelltopp hun en søndag i 1922 klatret opp på Mount Saleve. Med utsikt over byen Genève skrev hun fem punkter på et ark, som er grunnlaget for det som senere skulle bli barnekonvensjonen.

De fem punktene er gjennomsyret av det som fremdeles var en ny tanke: Barn har selvstendige, egne rettigheter. Alle barn, overalt i verden, uavhengig av kjønn, nasjonalitet eller religion skal ha de samme rettigheter.

Og med sterke allierte i den britiske delegasjonen ble barnerettighetene lagt fram for Folkeforbundet (forløperen til FN) og vedtatt i 1924 (Genéve-erklæringen).

– Det var revolusjonerende, intet mindre, sier Clare Mulley.

– Hun var et naturtalent på markedsføring, og en strålende pengeinnsamler

—   Clare Mulley

PR-geni forut for sin tid

Eglantyne Jebb var forut for sin tid på mange måter – også når det gjaldt å åpne opp øynene til en krigstrøtt befolkning. Hun brukte «emosjonell statistikk» i markedsføringen: Et pund vil gi mat til et sultende barn i en uke, 100 pund vil mate 1000.

Hun regnes som den første som brukte kjendiser i kampanjer, blant annet Sigmund Freud, Albert Einstein og A.A Milne. Det var forfatteren George Bernard Shaw som ga søstrene og den nye organisasjonen det største dyttet fremover. Han skrev: «Personlig har jeg ingen fiender under syv år».

Det brukte Eglantyne Jebb for hva det var verdt.  Også sterke virkemidler og sjokkerende bilder ble tatt i bruk. Filmer fra sultområder ble vist på kinoer, og hun satte inn helsides annonser i avisene, skrev innlegg og opprop. Det første året samlet Save the Children Fund inn nærmere 150 millioner kroner i dagens pengeverdi.

– Hun var et naturtalent på markedsføring, og en strålende pengeinnsamler. Det var til og med noen i organisasjonen som ville slutte, fordi de mente den ble for kommersiell, sier Clare Mulley. Men Save the Children Fund ble på kort tid en effektiv og respektert hjelpeorganisasjon som blant annet banet vei for Fridtjov Nansens store aksjon i Ukraina i 1921. Nansen fikk forøvrig fredsprisen i 1922 for sitt arbeid med flyktninger.

Skrev brev til paven - og fikk svar

En av seirene til den dypt troende Eglantyne Jebb, var å få den katolske kirkes støtte. Hun henvendte seg først, uten å få svar, til Church of England. Hun ga seg ikke og sendte rett og slett brev til pave Benedict XV. Han svarte med å be alle katolske kirker, ikke bare i England, ha kollekt til inntekt for Save The Children Fund på «de uskyldige helgeners dag», 28. desember. Dette er første gang den katolske kirke ga støtte til en sak som ikke var tilknyttet kirka. Pavens støtte gjorde at flere kom til.

– Den internasjonale, religiøse støtten var med å sette Save the Children på kartet i flere land, mener Mulley.

Eglantyne levde enkelt

Eglantyne Jebb brukte all sin tid og de kreftene hun hadde, på å skaffe penger. Selv levde hun enkelt. Overfladiskhet og materialisme plaget henne.

«Det sies at det i Amerika blir brukt en million pund hver eneste dag på kosmetikk og ulike former for skjønnhetsbehandling. Når skal vi være villige til å bruke en million pund på å redde barn som lever i fortvilelse?» skrev hun i en av sine mange brev.

Eglantyne Jebb dør i Sveits bare 52 år gammel. Hun er syk og utslitt av stoffskiftesykdom og har gått gjennom flere operasjoner. Det har tatt tid før framsynet, internasjonalismen og humanismen i Jebbs pionerarbeid har fått den plassen i historien den bør ha.

– Et forbilde som gikk mot strømmen

I Redd Barnas kontorer i Oslo, er dette sitatet malt på en rødmalt vegg: «The world is not ungenerous, but unimaginative and very busy».

For generalsekretær Birgitte Lange er ureddheten til Eglantyne Jebb noe å se opp til.

– Eglantyne er et forbilde. Hun gikk mot makten og strømmen for å sikre at alle barn skulle få sine rettigheter oppfylt. Det er vel så viktig å kjempe for i dag som for 100 år siden, sier Lange.

Kilder: Clare Mulley The Woman Who Saved the Children, Redd Barna

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Reportasje