DELK-biskopen

– Å snakke og preke om fortapelsen, ­eller forklare hva Bibelen sier om den, er ­aldri enkelt. Det er ikke noe jeg gjør med letthet, sier Bertil Andersson.

Mannstungt

Rent fysisk er den tidligere ­misjonæren – utsendt fra både Norsk Luthersk ­Misjonssamband (NLM) og Det evangelisk-­lutherske kirkesamfunn (DELK) til Mongolia – ­akkurat nå ute på et jorde. For der, i Undrumsdal, 15 kilometer fra Tønsberg, ligger Bjerkely kirke og DELKs hovedkontor. Nærmeste nabo er Riksvei 325 og en låve.

I første etasje av det helt nye bygget er elleve menn samlet rundt et bord. Alle har viktige roller i Norges eldste lutherske frikirkesamfunn, DELK. De er rektorer og skoleprester tilknyttet det lille trossamfunnets fem skoler.

– Det var jo typisk at vårt kvinnelige alibi ikke var her i dag, da. Vi har altså en kvinnelig rektor også, understreker Rolf Ekenes. Enn så lenge er han tilsynsmann i DELK – en stilling som tilsvarer biskop i Den norske kirke.

Snart skal han gi stafettpinnen videre til 44 år gamle Bertil Andersson.

1. september i år tiltrer den svenske misjonæren – som man nesten ikke kan høre er svensk lenger – stillingen som ny tilsynsmann.

– Ja, det er jo litt spesielt at jeg, som bare har vært menighetsprest i DELK i to, år har fått den tilliten. Jeg er veldig takknemlig, sier Andersson. Akkurat nå er han prest i DELKs menighet i Skien.

Valgprosessen har ikke bare har vært enkel. Den har bydd på tårer og tvil.

– Det har vært dager der jeg har kjent mye på «kallets byrde»: Er det virkelig dette du vil med meg, Gud? Smerten over hva jeg vet det betyr og innebærer av ansvar, og samtidig følelsen av ­manglende styrke, har vært krevende. Så det har vært noen tårer, ja.

Høyt og lavt

DELK er den hakket mer konservative lillesøsteren til Den Evangelisk Lutherske Frikirke, som oftest bare kalt Frikirken. I DELK kan ikke kvinner bli prester, for eksempel.

For Bertil Andersson sin del ble DELK et sted der han kunne kombinere sin tradisjonelle, kirkelige bakgrunn fra Svenska kyrkan – og sin tiltrekning mot lekmannskristendom, som han blant annet ble en del av på Fjellhaug bibelskole og Internasjonale Høgskole i Oslo, som eies av NLM.

– Kona mi har vokst opp i NLM og jeg i ­Svenska kyrkan. I DELK fant vi ­liksom en slags mellomting. På et tidspunkt var jeg og vår ­eldste sønn ­medlemmer i Svenska ­kyrkan. Min kone og datter var ­medlemmer i Den norske ­kirke. Da tredjemann kom, meldte vi oss alle inn i DELK, forteller ­Andersson.

– Føler du deg like mye h­jemme på gudstjenester i kirken som på møtene i NLM?

– Ja, jeg gjør egentlig det nå. Min oppvekst var veldig preget av den mer formelle formen på en gudstjeneste, og gjennom ­studiene mine har jeg blitt ­veldig glad i liturgi. Men jeg har også fått så mye av lekmannsbevegelsen – og da særlig i NLM – for det var der det liksom startet. Derfor føler jeg at DELK passer veldig godt til meg. Der får jeg litt av begge deler.

Det har vært dager der jeg har kjent mye på «kallets byrde». Smerten over hva jeg vet det betyr og innebærer av ansvar, har vært krevende.

—   Bertil Andersson

Rørlegger

Han vokste opp som nummer sju i en søskenflokk på ti – der ungene ble født annen hvert år i snitt – fem mil utenfor Gøteborg. Hele oppveksten deltok han og resten av familien på Svenska kyrkans gudstjenester. Andersson var aldri en del av lavkirkeligheten. Faktisk fantes den nesten ikke på vestkysten, der han bodde.

– Jeg har vokst opp i en tradisjonell kirkefamilie der vi ­hadde både husandakter og aftenbønn. Vi snakket mer om kunnskapsbaserte ting enn om trosspørsmål. Jeg har aldri opplevd en ­tydelig dag, eller grense, for når troen ble min egen overbevisning. I stedet har den vokst ­tettere på og dypere inn i meg med årene, forteller Andersson.

Like fullt har det alltid vært opplagt for ham å tro på Gud. Også da han jobbet som ­rørlegger, i to år før han ­begynte å kjenne på studietrangen. ­Ønsket om å ­kombinere bibelstudier og ­sangen som han fikk så mye ­glede av sendte han til Fjellhaug bibelskole i Norge på linja «Bibel og musikk».

– Allerede første halvåret møtte jeg det jeg vil omtale som Guds kall til noe annet. Ikke nød­vendigvis til en spesifikk tjeneste, men til en t­jeneste som kanskje ville forandre livet mitt etter hvert – altså en eller annen form for heltids­tjeneste. Men jeg visste ikke hva, jeg var veldig usikker.

Misjonær

Brikkene falt først på plass da han ­møtte hun som nå er kona hans, Gunn. Hun ­opplevde allerede som 10-åring at hun skulle bli ­misjonær. Rett før hun møtte Bertil Andersson hadde hun blitt antatt som misjonær for NLM i Mongolia.

– Så hennes kall ble ditt kall?

– Ja, jeg hadde jo på en måte fått mitt kall. Da jeg møtte henne, måtte vi selvsagt jobbe med disse spørsmålene, men for meg ble det litt som Guds veiledning. Så etter to år i Gøteborg, der jeg ­studerte på Församlingsfakulteten, dro vi. Mellom 2002 og 2016 var vi i Mongolia i til sammen elleve år.

I løpet av disse årene bodde de på tre forskjellige steder i Mongolia, fikk tre barn sammen, og jobbet med kirke- og utviklingsarbeid i det buddhistiske landet.
Andersson jobbet først og fremst på ­administrasjonskontoret og var lite ute og ­evangeliserte. Det var med andre ord ingen tradisjonell­ ­misjonærtjeneste.

– Når jeg ser tilbake på de elleve årene, ser jeg først og fremst hverdag. Og dessverre er det mange hverdager der du som kristen ikke er så opptatt av verken tro eller formidling. Slik var det for meg der nede også. Jeg gikk på kontoret, kom hjem og hadde kanskje ikke lyst til å gjøre så mye mer. ­Oppgavene, eller livet der, ble av og til utfordrende, men vi stilte oss sjelden spørsmålet om vi var på rett sted.

Den største utfordringen kom fra deres tre år gamle sønn etter tre år i landet. Han lurte på hvorfor han vokste opp i Mongolia. Da de forklarte han at de var der for å dele budskapet om Kristus, spurte treåringen rett ut: Men gjør vi det da?

– Det var på sin plass. Og å få høre det fra sin egen sønn, som var så liten, gjorde at vi virkelig måtte tenke over hvordan vi brukte tiden.

Fortapelse

– Hvorfor er misjon så viktig?

– Jeg tenker at det Gud har åpenbart for meg – det ønsker han at jeg skal være med å ­formidle videre. Gud inviterer alle mennesker inn til et ­fellesskap med seg, og det er gjennom det livsfellesskapet vi også kan bli invitert inn i det evige felles­skapet med Gud. Kort sagt er misjon viktig fordi det ­handler om evig liv.

Siden han var liten har Bertil Andersson følt på både gleden ved troen og det han beskriver som frykten for at han selv – eller andre han var glad i – ville gå fortapt. Nå frykter ikke 44-­åringer fortapelsen lenger. Ikke for sin egen del.

– Det er fordi jeg er overbevist om at Kristus levde for meg, døde for meg, og har oppstått for meg. Jeg får del i hele hans liv – alt det gode han gjorde er blitt mitt. Og alt det jeg har gjort feil, har Jesus tatt straffen. Han har ryddet det vekk. Det som Gud krever av meg i dag, har han også gitt meg.

– Er du redd på andres vegne da?

– Ja, definitivt. Det er veldig viktig for meg at de jeg kjenner har en levende gudstro.

– Har du noen gang syntes det har vært ­vanskelig å tro at Gud vil la noen gå fortapt?

– Jeg har stunder der jeg tenker at det er rent forferdelig at det kan skje. Men det har ikke fått meg til å spørre om jeg kan ha en slik Gud. Min tilnærming er at Gud har åpnet en vei for hver og en av oss til å få del i den evige godhet. Men selvsagt jeg tenker også noen ganger: Hvorfor er det slik? Selv om jeg rent teoretisk mener jeg har det på plass. Som misjonær har jeg tenkt: Det er så lite jeg rekker å gjøre. Hva med dem som aldri har hørt om Gud? Da må jeg gå tilbake til det Gud har åpenbart for meg i ordet.

Kort sagt er misjon viktig fordi det handler om evig liv.

—   Bertil Andersson

Barnetro

Selv om Andersson ikke har lang ­fartstid i DELK, er han smertelig klar over at kirken også har vonde og vanskelige ting bak i historien. I 2018 sendte ledelsen ut omkring 2.300 brev til t­idligere elever ved DELK-skolene. I brevet ­beklaget de at elever ble trakassert og mobbet av lærere og elever ­fordi de ikke kunne leksene sine. De ­beklaget også kristendoms­undervisning og forkynnelse som skapte ­helvetesangst og nederlags­følelse.

Tidligere medlemmer av DELK har stått fram og fortalt om hva frykten for fortapelse gjorde med dem.

– Jeg kjenner igjen noe av det fra min egen oppvekst, men ikke på samme måte som d­isse ­beskrivelsene. Det er viktig at DELK har ryddet opp i dette. Samtidig er det viktig at vi ikke slutter å forkynne Bibelens ord om fortapelsen i vårt ønske om ikke å skape frykt. Men det gjøres på en rett måte, og ikke løsrives fra det Jesus har gjort for at vi skal slippe.

– Når er man gammel nok til å høre om et slikt budskap og ­forstå det?

– Du tenker dette med ­fortapelse?

– Ja, men på en slik «rett» måte som du viser til – for det er vel fortsatt ganske vanskelig å forstå for et 
barn?

– Generelt sett mener jeg man kan snakke om det ganske tidlig med barn, uten at en maler ut ting som kan skape angst og frykt. Fokuset ligger på at den som kjenner Jesus, får leve med ham, men bak det ligger bevisstheten om at uten ham får du ikke være med. Kanskje man rundt åtte- til tiårsalderen vil kunne få begrep om det.

Tilbud

De siste månedene har det pågått en foredragsserie om barns trosfrihet i Oslo, i regi av tre ulike organisasjoner. Et av de store spørsmålene har vært hvem som bestemmer hva et barn skal tro.

Det har også Bertil Andersson reflektert rundt.

– Jeg tenker det er helt naturlig at foreldrene gir barna videre det beste de vet. Det er mer enn naturlig, det er en del av ansvaret alle foreldre har. Det er ikke mulig å være nøytral, du kan ikke leve med dine barn uten å samtidig formidle et syn på Gud.

– Men hvor skal grensen gå?

– Forkynnelse være et tilbud, ikke manipulasjon. Og barna må alltid ha mulighet til å stille spørsmål. Som foreldre kan kanskje spørsmålene gjøre oss utrygge, men hvis vi fratar dem muligheten blir problemet mye større.

– Hvordan ville det vært om et av dine barn vendte seg bort fra troen?

– Det ville vært uhyre vanskelig. Det ville­ ­tvunget meg på kne i møte med Gud i bønn.