Bilder av en ukjent brann

For 70 år siden, midt i den betente kampen om Jerusalem som internasjonal by, sto Den hellige gravs kirke i en brann få har hørt om.

Reportasje

Det er ikke hver dag vaskeekte spor fra levd liv og historie deiser ned på pulten i en nyhetsavis, der aktualitet er en kardinaldyd og NTB-meldingnene tikker inn på skjermen mens vi skriver. Men en morgen ligger det en mappe på en pult i redaksjonen. Den rommer tynne, gulnede papirark som er glatte og skjøre mellom fingrene, med sirlig blyanthåndskrift.

«Min egen kjæreste Gunn og guttemann,» står det øverst på papiret som er datert 1944. I hjørnet er en tørket blomst sydd fast med tykt garn.

Mirakuløs ild

Brevet ble skrevet av Eivind Odd Luthen mens han satt i konsentrasjonsleiren Stutthof, øst for dagens Gdańsk i Polen. Men blant brevene ligger det også en bunke svart-hvitt fotografier, tatt senere, et annet sted. De er datert 1949, Jerusalem, og noen av dem viser Den hellige gravs kirke i brann.

Ettersom Vårt Land ringer rundt til ulike eksperter og forskere på Israels historie, blir det tydelig at brannen som fant sted for 70 år er ukjent for de fleste. De fleste kobler ordet «brann» til det årlige miraklet som finner sted i kirken hver påskeaften. En ild oppstår inne i Jesu grav, og sprer seg, først og fremst ved at pilegrimer tenner lysene sine i flammene som har oppstått, men det sies også at nye nedslag av ild skal ha tent lamper og lys spontant.

På telefonen sier Eivind Luthen, sønn av Eivind Odd Luthen som skrev brevene og tok bildene: «Du har ikke sett et eneste bilde av brannen noe annet sted, og det har ikke jeg heller. Jeg er religionshistoriker, og jeg har lett.»

Et kamera for kjedsomheten

Senere sitter vi på Pilegrimsfelleskapet St. Jakobs kontorer i Huitfeldtsgate i Oslo.
– Det er ikke sant, tenkte jeg da jeg så bildene. Den hellige gravs kirke er det ultimate pilegrimsmål i kristenheten. Her er Jesu grav.

Luthen forteller om hvordan han denne jula, i 2018, endelig dristet seg til å lese farens brev, både fra konsentrasjonsleiren, og fra Jerusalem, der han tjente som første kontingent for FN.

– Jeg hadde følt at brevene gikk så tett på far, hadde jeg lov å lese dem?

Eivind Odd Luthen kom tilbake fra krigen til et Norge i nød. Selv var han også preget av årene i konsentrasjonsleir. Han var nygift, og ville gjerne skaffe familien et lite bo. Da han fikk tilbud om å reise som en del av FNs første utsendelse til Jerusalem, betød det en tredobling av lønnen han hadde som politikonstabel i Oslo. Kanskje var dette en mulighet til å spare penger til å kjøpe en liten leilighet?

Luthen var nok også nysgjerrig på Israel. Som barn vokste han opp i et hjem der hans far, skolemesteren, var en aktiv støttespiller Israelsmisjonen.

– Han reise ned i 1948 og møtte en arbeidsvirkelighet som var ganske tøff. Han kunne ikke språket, og kjedet livet av seg.

Luthen senior leste bøker, og lærte seg etter hvert å snakke engelsk. Etter hvert fikk han en større kontaktflate. Han kjøpte et kamera. Men om nettene satt han i lyset fra parafinlampen og skrev hjem.

– Tenk deg julaften i Jerusalem på den tiden. Det var knapt med gatelykter, byen er mørkelagt og stjernehimmelen lysende, sier Luthen.

Islams Nero

Brannen i 1949 var ikke påsatt. Skaden skjedde paradoksalt nok under en reparasjon av en annen skade. Ved et uhell skal gnister fra gass-sveising ha satt fyr på innsiden av kuppellen. Det er heller ikke første gangen Den hellige gravs kirke sto i flammer.

Den hellige gravs kirke ble opprinnelig reist på keiser Konstantins befaling på 300-tallet, men har blitt ødelagt og gjenoppbygget flere ganger. I 966 var det brann, og ødeleggelsene ble definitive i 1009, organisert av kalifen Al-Hakim bi-Amr Allah, som har blitt kalt «Islams Nero».

– Rundt hellige mål er det alltid masse konflikter, og her er det mest, sier Eivind Luthen.

Den hellige gravs kirke er ikke bare et samlingspunkt, men like mye et brennpunkt for konflikt. Ikke mellom jøder og muslimer, israelere og palestinere, men mellom kristne og kristne. Koptere, ortodokse, katolikker, lutheranere, armensk-apostoliske – alle de kristne kirkesamfunnene vil ha en bit av Den hellige gravs kirke. Det er derfor en lang og forstsatt stående tradisjon at to muslimske familier sitter på nøklene til bygningen, for å opprettholde ro og orden.

De som fotograferte brannen i 1949 fikk apparatene sine beslaglagt og bildene ødelagt av det jordanske politiet, forteller Luthen.

– Men far slapp unna fordi han hadde uniform, legger han til.
– Tror du ikke det finnes andre bilder?
– Jeg har ikke funnet noen.

---

Den hellige gravs kirke

  • Også kalt Oppstandelseskirken og Gravkirken, er bygget over det som ifølge tradisjonen er Golgata, og inneholder Jesu grav.
  • Keiser Konstantin den store beordret at kirken skulle reises på 300-tallet.
    Siden Konstantins tid har kirken blitt ødelagt og gjenreist flere ganger, i ulik stil.
  • Kuppelen som står i dag er fra 1870.
  • Ulike kirkesamfunn har kjempet om sin plass i kirken, og uenighetene førte til at man i fikk en oppdeling av kirken, en status quo som ble gjort permanent i 1852.

---

Samlet om kirken

Brannen i 1949, var et uhell, og forteller oss derfor ikke så mye om spenningene som ulmet i luften i Jerusalem på den tiden. Snarere er det hvordan brannen ble håndtert som er mest fortellende om Jerusalem for 70 år siden. Selv om det er lite litteratur å finne om brannen, har Raymond Cohen et kapittel om den i sin bok Saving the Holy Sepulchre fra 2008.

Skildringene beskriver fult kaos. Begrenset vanntilgang, et ikke-fungerende brannvesen. At Kong Abdullah av Jordan møtte opp sammen med sin kristne stabssjef, var en viktig politisk handling, ifølge Cohen. Kong Abdullah uttrykte et ønske om å bevare kirken, og dette ble et vendepunkt.

Pilegrimer i Palestina

Fremdeles er Den hellige gravs kirke et sted for stormer og konflikt, samtidig som ønsket om å bevare den forener mennesker på tvers av kirkesamfunn og religioner.

– Dette har vært en kruttønne bestandig. Om du vasker deg på feil side av kapellet, kan du få juling. Det har vært ville slåsskamper gang på gang. Hjørnene er delt opp mellom ulike kirketilhørigheter. Det handler om å være nærmest mulig det hellige. Og så handler det om penger, sier Luthen.

Da Eivind Luthen begynte med pilegrimsarbeid i Norge, lenge før det statlige arbeidet til Nasjonalt pilegrimssenter (NPS) ble etablert, visste han lite om hvordan faren hans egentlig hadde opplevd både konsentrasjonsleiren under krigen og årene i Jerusalem.

Da han fant denne hilsenen i et av brevene til moren, forstod han noe om arven han hadde fått fra faren sin. «Nå må du ikke feste alt for meget i jula da, så du glemmer pilegrimen din i Palestina» står det i et brev datert 2. desember 1949, litt mer enn en uke etter brannen.

Selv ble Luthen lenge kalt «Jerusalem-barnet» fordi han ble født i 1951, kort tid etter at faren kom tilbake til Norge, og var i stand til å kjøpe leilighet, slik han hadde håpet.

Det handler om å være nærmest mulig det hellige. Og så handler det om penger.

—   Eivind Luthen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje