Finnes det frelse for Faust?
Med Goethe fikk Fausts begjær og streben etter utvikling et positivt fortegn. Men etter Me too er det kanskje på tide å ta tilbake bildet av den lærde doktoren som en fortelling til skrekk og advarsel.
– Much slower! Much less piano! roper regissør Thorleifur Örn Arnarsson opp mot scenen.
Tre kvinner med rosa fletter ned langs sidene av hodet synger «So ro, lille mann» til en livløs dukke som henger tungt mellom armene deres. Det er den siste timen av dagens prøver på oppsetningen Vi må snakke om Faust, som har premiere på Nationaltheatret 26. januar. På scenen har det blant annet sirkulert noe som ligner en svær, hul sjøfrukt av rød tyll, et beskutt bilvrak, og en svart ballong med påskriften «enjoy your mediocre life».
Arbeidsdagen er over, og Arnarsson er ivrig etter å komme seg ut fra teateret og få frisk luft.
– Hvem er Faust i vår tid?
– Faust er både en karakter og en metafor. Én side ved ham er at han er en alkymist som forsøker å lage gull av stein. Du kan si at Faust – i en moderne kontekst – står for kapitalismens utvikling. Han har forlatt den kristne tro og forsøker å gjenskape det økonomiske systemet, og sentrere det rundt individet.
Rett i fortapelsen
