Lengselens 
kongevei av lys

– Tror du på Gud?

Det var journalist Torbjørn Bakke i avisa Glåmdalen som stilte Hans Børli dette spørsmålet i forbindelse med Børlis 60-årsdag i 1978 (07.12).
Dikteren svarte: «Jeg syns at vårt offisielle gudsbilde, slik det tegnes fra prekestolene, er altfor primitivt og menneskebefengt. Jeg tror ikke på en personlig gud, en slags bestefarskikkelse med 'skjegg og nattskjorte', som Arnulf Øverland skrev en gang. Jeg tror på en kosmisk intelligens, en skapende og styrende ånd innebygd i skapningen selv. Jeg tror at vår kropp, tingene omkring oss, kort sagt all materie, bare er en midlertidig bolig for Ånden. Jeg tror at hele skaperverket gjennom en trinnvis utvikling er på vei mot en oversanselig ­virkelighet som vi mennesker i dag ikke har fine nok mottagerapparater til å oppfatte signalene fra.»

I det samme intervjuet sier Børli også at hans «lærer i åndelige spørsmål» var den franske jesuittpateren og geologen Pierre Teilhard de Chardin (1881–1955). Spesielt trekker han fram hans bok Fenomenet menneske (1955). I et brev skriver han at denne boken reddet ham i tider da han «var nær ved å havne i kynisme og menneskeforakt».

[ Les alt fra Bøker her ]

Fascinert av Weil

En annen Børli var fascinert av, var den franske filosofen og forfatteren Simone Weil (1909–1943). Hun var av jødisk slekt, men brøt med jødedommen. Hun erklærte seg som kommunist og var spesielt opptatt av Spinoza og Marx. Simone Weil var en av de store sannhetssøkerne i historien, en som hatet egoisme og lunkenhet. Hun deltok i den spanske borgerkrigen og ble såret. Hun tok arbeid på fabrikk for å dele arbeidernes kår, selv om hun led av migrene og var svakelig. Hun ga bort to tredjedeler av sin lønn til fattige arbeidere.

Fra å være agnostiker i sin ungdom, ble Weil en brennende kristen mystiker uten å tilhøre noe kirkesamfunn. Hun mente at Kristus alltid tok de svakes parti, derfor var hun sosialist. Hun kom etter hvert til London, der hun døde av «selvsult» i 1943, bare 34 år gammel. I sitt hovedverk, Undertrykkelse og frihet, sier hun blant annet: «Jeg er helt sikker på at det ikke finnes en Gud i den betydning at det eksisterer noe som ligner det jeg kan forestille meg når jeg uttaler det navnet. Men dette som jeg ikke kan forestille meg, er ingen illusjon.»

Ikke rart at denne kvinnen fascinerte Hans Børli, også hennes bevegelse bort fra agnostisismen. I Glåmdalens julenummer i 1948 sier han: «Jeg for min del har alltid forkastet religionen som verdiløs. Men med årene er jeg kommet mer og mer bort fra det, for religionen kan bety mye for den enkelte og dermed har den sin verdi.»

Åndelig jus

Hans Børli var ingen tradisjonell kristen, og han reagerte sterkt mot de som mente å ha fasitsvaret på de store spørsmål i livet – de som stengte Gud inn i trange dogmer og bedrev det han kalte «åndelig jus». «Alle menneskeskapte guds­hus er for trange og låge – så må menneskene gjøre Gud mindre, skape ham om, slik at han bare blir litt større enn de selv er,» skriver han i Tankestreif. Fra en tømmerhoggers dagbok (1991).

Videre skriver han: «Av alle de navn på den høyeste styrelse som jeg har støtt på, synes jeg indianernes Manito – Den store ånd – er det vakreste og det riktigste. ‘Han som mumler i skog­ene, hvisker i gresset på prærien …’ Jo, det var en gud av de rette, konturløse dimensjoner – ingen liten, lutrygget innendørs-gud med menneskeansikt. Det blåner vidder og høg himmel i dette navnet – Den store ånd. En ansiktsløs undring, hjertets tause pakt med altet.»

Anelse av Gud

Børli erstatter trosvisshet med anelse, som for eksempel i diktet «Noe»:
.
Vi byttet bort Gud mot et gudløst savn,
men noe er helg for oss alle.
Noe. Vi veit ikke navn.
Noe er hellig hevet
over et lavland av tvil.
Vend deg mot vest når sola
synker bak trøtte mil.
Da skal du ordløst ane
vingeslag gjennom ditt bryst.
Bak blåfjella hvisker noe
bortenfor sorg og lyst.
.
Denne grunnholdningen til religion utmynter han i et av sine vakreste dikt, «Gudstjeneste», først trykt i avisa Glåmdalen den 24. mai 1969:
.
Jeg sitter her i en kirke
av skogduft og dogg og dag.
Linnéa ringer til messe
med lydløse klokkeslag.
Og presten har intet ansikt
og prekenen har ingen ord.
Det hellige sakramente
er angen av vårlig jord.
En løvsanger kvitrer ved redet,
en bille bestiger et strå.
Og dypt i den signede stillhet
hører jeg livshjertet slå.
Det finnes en tillit i verden,
et lys over store og små.
.
Universet åpner for svimlende perspektiver, slik han skildrer det i diktet «Under himmelen»:
.
Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner
de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i dét
å være så uendelig liten.
.
Gudsriket åpenbares for oss mennesker i naturen. Hvor ellers? I diktet «Villblommer» skriver han:

(…)
de velsignede ville blomma
omskapte gustne finnskjegg-bakker
til små filialer av Himmerike
slik ved sankthans-leite
hver gudskapte sommer.
.

---

Hans Børlis religiøsitet

• Den norske poeten Hans Børli (1918–1989) var kjent som «skogens diktar». Den 8. desember 2018 er det 100 år sidan Børli vart fødd.

---

Det fjerne og det nære

Det paradoksale er at lengselen mot det fjerne – det uoppnåelige, det ubegripelige, ja, det hellige – hos Børli bare kan stilnes i møtet med det nære og konkrete. Samtidig som han opplever «lengselens kongevei av lys, der Guds fotspor står tegnet i stjernestøvet», vil han «slipe huden på fingertuppene … tynn mot ru virkelighet». Og når han betrakter de grove arbeidsnevene sine, tenker han:

(…)
De har ikke bygget katedraler,
ikke spunnet glitter og stjernespinn,
men de har rørt ved gudsbildet
i jordens nakne, glansløse ting.
.
Til dem som søker en dypere mening bak alle ting, har dikteren dette å si:
.
Du søkte etter en dypere mening
bakom alt.
Du skubbet tingene til sides
og handfor golvtiljene
etter en skjult kjellerlem,
knakket i panelet og lydde
etter hemmelige rom.
Men tingene så på deg med uskylds øyne,
sa med en stemme av stumhet:
La oss få stå på vårt sted!
La oss få være der vi er!
For det er mysteriet.
.
Det er fristende å kalle Hans Børli en panteist, det vil si at Gud er i alt og alt er i Gud. Men det er kanskje heller ikke helt presist. I boka Tanke­streif (1991) skriver han: «Den panteistiske ­verdensoppfatning kan komme til å skygge for en stor inspirasjon: opplevelsen av Gud som det absolutte, uavhengig av tingene her. Gud er nok til stede i tingene, men bare indirekte, på samme måte som noe av mesteren alltid er til stede i ethvert sant kunstverk. Men vil du tale med ham personlig, må du vende blikket bort fra det han har skapt.»

Mystiker

I de første diktsamlingene finner vi en sterk og romantisk identifikasjon med ­naturen, men etter hvert blir naturens like­gyldighet overfor oss mennesker stadig tydeligere. I Med øks og lyre skriver han: «Blomstene står der i sin stille ekstase og drikker sol. De bare lever, er – de vet ikke av dette som rører seg i sinnet ditt. All den skjønnhet du priser dem for, er i virkeligheten noe du henter fra ditt eget sinn. Der har du alt. Blomstene er bare tause tempeltjenere som trekker til side forhenget inn til det aller helligste i deg selv.»

Vi gjør naturen menneskelig, men naturen er annerledes enn oss. Vi er selv natur, men ser samtidig naturen utenfor oss med menneskeblikk, et blikk begrenset av både vår natur og kultur. Børli er mer mystiker enn romantiker. I diktet «Vinden» skriver han:
.
Det finnes store skoger, ennå.
Og mjukt gras.
Og vind i verden.
Men prøv aldri å tyde
vindens språk;
da besmitter du den bare med deg selv.
Menneskenes sannheter er flettet av løgn,
legg dem ikke i vindens munn.
.
Det finnes en dobbelhet hos Børli, både i liv og diktning. Samtidig som han vil komme de konkrete tingene nær, lengter han etter noe annet. Han har «beina på jorda og hodet i himmelen», sier biografen Truls Gjefsen.

Sitt eget «avsides lille liv» sammenlignet Hans Børli med «en fyrstikkflamme, som blafrer skremt inne i hulhanda til Gud». Myrulla er «kloder spunnet av lys». En tidlig morgen med nysnø blir til «skautet til ei nonne – all synd var i går». Når han går i Børrudskogen, går han gjennom uskrevne dikt, som kommer til ham som «et vingesus gjennom sinnet, en hete bak øynene». En som skriver slik, har sett mye og reist langt, selv om han måtte være der han var.

Mon tro om Hans Børli den siste kvelden, da døden kom som «vingeslag befridd fra sin vinge», også fikk se «i skjær av solfalls-eld hvor vakkert livet var», slik han selv hadde forestilt seg avslutningen? Mon tro om drømmen ble inn­fridd «om engang å få bo på kontinenter inne i fuglesangen»?

Jeg tror det.