– Det er ganske mykje glede og forventning i det å vente på nokon. Særleg det å sjå fram til kven som er der inne, finne ut kva person det er. Og korleis ho blir saman med resten av familien.
Idun Moe sit på Tøyen, der ho er dagleg leiar for organisasjonen Attac. Bak henne i det gråbrune novembervêret, hoppar små og store barn på trampolinen ved Tøyen skule.
Moe er gravid for andre gong. 19. februar neste år vert sonen på to år storebror til ei lita jente. På ein måte kjennest det tryggare denne gongen, sidan ho har vore gjennom eit svangerskap før.
– Samtidig veit vi jo ikkje korleis denne babyen er. Den kan vere heilt ulik storebroren, den kan få ein tøffare start. Dei får berre denne eine sjansen i magen før dei kjem ut. Mykje kan skje undervegs, seier ho.
Ingen idyll
I haust har det kome fleire skjønnlitterære bøker om det å vere gravid og få barn. Éin av dei er Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Ho var oppteken av å ikkje lage eit glansbilete av det å vente barn:
Å bære frem et barn er å forfalle, skjelettet ramler fra hverandre, bekkenet løsner, kroppen revner, det er å bli minnet om at jeg skal smuldre opp og bli til jord, det er å fremskynde prosessen.
– No, eitt år etter min andre fødsel er det lett å tenke: Det gjekk jo bra. Men eg vil ikkje idyllisere det. Eg vart ganske sjokkert første gongen, seier Skomsvold.
Det same vart forfattar Heidi Furre. Ho har skrive boka Dyret, som kom i haust.
– Eg trur alle som vert gravide, og som har vore friske heile livet, får eit sjokk. Ein blir gjort merksam på at ein faktisk er berre ein kropp, som plutseleg kan møte ein del smerter og plager. Ein får større respekt for dei som lever med sjukdom og smerte dagleg.
Einsemd
Boka Dyret handlar om å vere to menneske i éin kropp, og likevel vere einsam. Då Furre gjorde research til boka, spurde ho andre kvinner kva dei skulle ynske at dei kunne lese om då dei gjekk gravide. Mange sa einsemd.
– Dei hadde kjent seg einsame, uavhengig av livssituasjon. Ein kan liksom ikkje dele det som skjer med nokon. Det er berre du og babyen inni magen.
Idun Moe har ikkje kjent seg einsam som gravid. Men etter ho fekk sitt første barn, kjente ho på det
– Barnet kjem og det er heilt avhengig av deg, om du skal amme. Det var einsamt då det tok to månadar å få til amminga, for då var det berre eg som kunne gjere jobben. Når du går gravid, er det på ein måte kroppen som gjer jobben for deg.
---
Bøker om svangerskap og barn i 2018
- Mikkel Bugge: Du er ny (Forlaget Oktober)
- Kjersti Annesdatter Skomsvold: Barnet (Forlaget Oktober)
- Heidi Furre: Dyret (Flamme forlag)
- Monica Isakstuen: Rase (Pelikanen forlag)
- Inger Bråtveit: Dette er også vatn (Forlaget Oktober)
- Randi Fuglehaug: Alt vel med mor og barn (Samlaget)
---
Ventetida
Kjersti A. Skomsvold skulle eigentleg ikkje skrive om barn og fødsel.
– Kvifor vart det slik likevel?
– Eg skriv ofte når det er noko eg ikkje klarar å forstå. Kjensler som eg ikkje heilt veit kva er. Og det kjennest som skrivinga bestemmer meir enn meg. Eg skriv om det som trenger seg på. Og det å få barn er jo så tett på livet som du kjem, seier ho.
Då ho sjølv gjekk gravid, tykte ho det var heilt umogleg å førestelle seg at det skulle kome eit menneske med sin eigen personlegdom. Ventetida under svangerskapet handla mykje om at ho gjerne ville møte dette mennesket.
Heidi Furre skildrer òg ei enorm lengt etter barnet. Ho gledde seg til svangerskapet skulle vere over, å få vite at alt gjekk bra til slutt.
– Ein tek jo på seg ein ganske stor risiko og ein veit eigentleg ingenting om kva ein ventar på. Det er absurd.
For Idun Moe er ventetida noko heilt anna no enn første gongen ho var gravid.
– Første gongen var alt nytt, då følgde vi liksom meir med veke for veke. Denne gongen er det meir slitsamt. Eg har ikkje så mykje tid for meg sjølv, så eg er meir utolmodig. Innimellom kan eg vente på at svangerskapet skal ta slutt slik at ei ny tid kan byrja, seier ho.
– Samtidig er det utruleg fint å kjenne korleis barnet veks i magen og korleis det rører seg. Denne gongen ventar vi ei jente, og ho er mykje meir aktiv der inne.


Det er utruleg fint å kjenne korleis barnet veks i magen og korleis det rører seg
— Idun Moe
Jente eller gut
Då ho og mannen skulle få sitt første barn, ville ikkje Moe vite kva kjønn det var.
– Eg tykte det var fint å berre vente på eit barn. Det er fort gjort å skape mange forventningar om det er gut eller jente.
No, når ho ventar sitt andre, er situasjonen ein annan.
– Det er noko med det å sjå føre seg samansetnaden i familien. Om vi kjem til å ha to gutar eller ein av kvar.
Skomsvold har sjølv ein gut og ei jente. Ho tykkjer det er sterkt å tenke på den augneblinken då ho møtte dei for første gong.
– Då knyt all fortid og all framtid seg i det noet, og det er ikkje noko anna som eksisterer enn det rommet og det mennesket.
– Kva forventningar hadde du til det å bli mor?
– Eg trur eg tenker lite på morsrolla som ei rolle eg skal fylle. Eg tenker meir på kven eg er i møte med dette mennesket, og kven det mennesket er i møte med meg. Det kjem meir naturleg enn dei fleste andre relasjonar, svarar Skomsvold.
Mangelvare
Heidi Furre trur at det å oppleve å vere gravid og får barn, gjer at ein får auka empati.
– Ein skjønar meir av kva kvinner har gått gjennom for å få barnet sitt. Og ein skjønar kor utruleg stor tydnad eit barn har for foreldra, seier ho.
Når Furre ser at det har skjedd noko alvorleg på nyheitene, slår det inn mykje sterkare enn før ho vart mor.
– Tenk om det var mitt barn. Uansett om saka gjeld vaksne eller barn, så veit eg at det sit ei mor ein stad og er bekymra.
– Kvifor ville du ei skrive ei bok om dette temaet?
– Fordi eg kjende at det var mangelvare. Skjønnlitteratur om graviditet var skralt. Det finst sjølvsagt litt, men det var utilgjengeleg og smalt. I tillegg er det eit stort og eksistensielt tema som veldig mange hamna bort i. Då må det jo vere plass til det.

Kvinneleg erfaring
Ikkje alle har vore like begeistra for «barselbølgja» i norsk litteratur. I august skreiv forfattar Endre Ruset i Dagbladet at «litteraturen har blitt navlestrengbeskuende».
Det tykkjer Kjersti A. Skomsvold er problematisk.
– Denne kritikken ville ikkje ha kome om det gjaldt eit anna tema. Det handlar om at vi skriv om ei kvinneleg erfaring som nokre menn meiner ikkje bør få plass.
Skomsvold tykkjer det er veldig bra at temaet vert tatt opp i skjønnlitteraturen.
– Det er jo heilt absurd at det å sette eit menneske til verda er så lite representert.
Idun Moe er einig.
– Det å bere fram barn, er ein del av verdas gang. Det er ein kjempeviktig jobb.
Sjølv tykkjer ho det alltid er spanande å lese om korleis vi tilnærmar oss barn som vaksne.
– Ein gløymer så fort korleis det var å vere barn sjølv, meiner ho.
Ho trur det har mykje å seie at temaet blir løfta fram i offentlegheita.
– Kanskje særleg fordi vi lever i ei tid der kvinner er yrkesaktive på lik linje med menn og kjenner på meir krysspress i ein sårbar situasjon. Det krev ein del. Det at samfunnet og dei rundt oss veit meir om korleis det er å bere fram eit barn, vil gjere at vi kan forstå kvarandre betre, trur Moe.
Det å bere fram barn, er ein del av verdas gang.
— Idun Moe (33)
---
Barnets utvikling i magen
- Veke 4: Som eit valmuefrø (1,5–2,5 millimeter)
- Veke 5: Eit peparkorn (4–6 millimeter)
- Veke 7: Eit blåbær (8–11 millimeter)
- Veke 9: Ei drue (23–25 millimeter)
- Veke 10: Ein cherrytomat (3,5 centimeter)
- Veke 12: Ei pasjonsfrukt (5,5 centimeter)
- Veke 13: Ein fersken (8,5 centimeter)
- Veke 14: Ein sitron (13 centimeter)
- Veke 16: Ein appelsin (16 centimeter)
- Veke 18: Ei søtpotet (18 centimeter)
- Veke 20: Ei stor grapefrukt (20 cm)
- Veke 22: Ein mango (25 centimeter)
- Veke 25: Ein brokkoli (31 centimeter)
- Veke 30: Ein blomkål (37 centimeter)
- Veke 33: Ein ananas (42 centimeter)
- Veke 35: Ein honningmelon (44 centimeter)
- Veke 38: Ein purreløk (50 centimeter)
- Veke 40: Eit stort graskar (51–52 centimeter)
---
