– Å komme opp på en tostrøken ess klokka elleve på formiddagen 1. juledag ... Ja, jeg skal vel klare det, men det er jammen et slit.
Solveig Slettahjell lener seg over bordet.
– Allsangen i kirka er nærmest skrevet for guttekor. Det har irritert vettet av meg i mange år.
En gave
Nå har den erfarne jazzmusikeren tatt saken i egne hender. En av oppgavene hun har hatt som gjesteredaktør i Hellig jul, juleheftet som gis ut av Vårt Land forlag, er å plukke ut to julesanger. Som en gave til kvinner som har problemer med å delta i allsangen fordi tonene ligger for høyt, har hun skrevet dem for hånd, i tonearten hun selv synger dem i.
– De aller fleste kvinner over 30 tenker at det er dem det er noe galt med. Men det er det ikke, sier Slettahjell.
– Jeg er profesjonell musiker – og dessuten alt – og jeg synger i denne tonearten. Da går det fint an for andre også.
Krafta i musikken
Selv er Solveig Slettahjell oppvokst med flerstemt salmesang i barnebursdager. I oppveksten var den kristne musikken et sted hun kunne utfolde seg musikalsk.
– Når du synger i kirka og på bedehuset, er det gjerne en forventning om at menigheten kan få et møte med Gud i sangen. Tanken om at du tjener noe større enn deg selv med musikken, har fulgt meg siden oppveksten. Men kunsten er også større enn oss, og derfor prøver jeg alltid å gå inn i det musikalske rommet med ydmykhet, sier Slettahjell.
– Ser du på musikken som forkynnelse?
– Musikken kan jo ha den effekten, men for meg som musiker er det aldri et mål å forkynne. Jeg tror musikken virker best når jeg stoler på krafta i musikken. Samtidig er det nydelig når musikken også virker på hundre andre måter. Men jeg tror den virker best når jeg konsentrerer meg om å lage den beste musikken jeg kan, sier Slettahjell.
– Jeg må synge for å synge, ikke for å synge om Jesus. Da tror jeg også at jeg synger bedre om Jesus.
---
Solveig Slettahjell
- Norsk jazzmusiker født 1971.
- Har vunnet både Spellemannpris og Radka Toneffs minnepris.
- Ga ut julealbumet Natt i Betlehem sammen med Tord Gustavsen og Sjur Miljeteig i 2008.
- Gjesteredaktør i juleheftet Hellig jul (Vårt Land forlag).
---
Lufte hodet
Selv om hun hadde gode erfaringer med det kristne fellesskapet i oppveksten, rakk hun også å gå lei. Slettahjell har vært en lett opprørsk ung voksen, og det tok mange år før hun hadde lyst til å komme tilbake.
– Jeg måtte ut i verden og lufte hodet for å bli trygg i mitt virke som musiker. Du lærer ikke nødvendigvis å bli en god kunstner i kirka. I mange år holdt jeg meg unna kristne sammenhenger, for jeg hadde behov for et annet språk, sier Slettahjell.
Julemusikken ble et fint sted å begynne å utforske den kristne musikkarven med nye øyne.
Det er ti år siden hun, Tord Gustavsen og Sjur Miljeteig ga ut Natt i Betlehem. Da de dro til Betlehem for å spille inn juleplata, hadde Slettahjell en sønn på halvannet år. Hun begynte å jobbe med julesangene på nytt, og tenkte mye på at Gud sendte en liten unge til jorda.
– Disse tekstene handler ikke om syndserkjennelse eller himmellengsel, men om lys og varme, og et hjelpeløst spedbarn, sier Slettahjell.
– Den svære Gud som trigger vår omtanke ved å sende et hjelpeløst barn, for at menneskene skal ta vare på det. Det syns jeg er skikkelig, skikkelig fint.
Skikkelig julete
Trioen spiller fortsatt en håndfull konserter før jul hvert år med utgangspunkt i det samme materialet. I tillegg deltar Slettahjell på konserter for blant annet Frelsesarmeen og Kirkens Nødhjelp. Når siste tone klinger ut på sesongens siste julekonsert, gleder hun seg allerede til den neste.
– Jeg elsker virkelig å synge disse sangene, særlig i samspill med Tord og Sjur. Dessuten er jeg skikkelig julete! Jeg kjøper det første juleheftet når det kommer i butikken i begynnelsen av oktober, sier Slettahjell.
Noe av det hun husker best fra jula i sin egen barndom, er fellesskapet. Foreldrene som fyker rundt med gaver til de gamle i menigheten, og familien som bruker julaften til å synge på sykehjemmet.
Mora var sykepleier og faren prest. Hjemmefra har hun med seg livsholdning prega av at det er viktig å bidra og hjelpe andre.
– Det var nærmest skrevet på veggen for mammas sykepleiergjerning at hun skulle være Jesu hender på jorda. For henne har det vært veldig konkret. Pappa er nok en større grubler, men i praksis er de et skikkelig godt diakonalt team, sier Slettahjell.
Jeg er lei av all debatten i kirka. Gå ut og gjør noe i stedet.
Trygg tradisjon
Nå er det den nærmeste familien som er det viktigste i jula. Hverdagen er travel, og jula er en mulighet til å bruke tid på hverandre. Adventstida går med til juleavslutninger, julegrantenning og julekalender til barna. Og julekortskriving, ikke minst.
– Jeg er alltid litt ambisiøs på julekortfronten, og har allerede printa ut 80 bilder til årets julekort. Jeg koser meg skikkelig med det, og syns det er så hyggelig å få hilsener fra folk jeg ikke snakker så mye med i det daglige, sier Solveig Slettahjell.
Hun innrømmer at hun har litt å gå på sammenligna med foreldrenes praktiske engasjement rundt juletider. Likevel tror hun arven hjemmefra preger henne.
– At mamma og pappa alltid har hatt et diakonalt utgangspunkt, har gitt meg noe å strekke meg etter. Det innbyr også til en pragmatisk holdning til dogmatiske og teologiske debatter, som jeg er veldig takknemlig for, sier Slettahjell, som mener det ikke hjelper med debatt når du står overfor noen som faktisk trenger hjelp.
Da blir spørsmålet: Skal vi hjelpe vedkommende eller ikke?
– Jeg er lei av all debatten i kirka. Gå ut og gjør noe i stedet. Det er vanskelig å diskutere mot at folk gjør en forskjell i verden. Og jeg er trygg og stolt over å komme fra en sånn tradisjon.
