Himmelen 
over Børen sjø

Hans Børli var novemberpoet. Denne, for mange,­ trøstesløse måneden, karrig på lys og fattig på håp, ­skildrer han på slutten av sitt liv i diktet «November»:

Så grått og stumt
November.
Ingen klang i lufta, stille
som i kjerkeklokka
en messefallsdag.
Den knisende lauvlatteren
Forstummet i skogen, lukt
som av rå gravjord.
November –
Sommeren slutt og
vinteren ennå ikke begynt.
Et interregnum, en tomhet
stor som på en gravølslåve
der de nettopp har «søngi-ut» liket
og en øde eim av salmer og sorg
henger att i lukta av gammelt høy.
Det er som om stillheten oppe i himmelen
og stillheten nede på ei ribbet jord
hvisker ordløst sammen om
en avdød gud.

Like før, i hans «trøst i oktobermørket», fremstår han som høstens sjelesørger:

Jeg står her med mitt lille liv
og kjenner det som en triumf
at trass i laufall og mørke, trass i
at mine gjenstående dager
rinner så altfor hurtig hen,
står evigheten usårlig
bakenfor alt.
Det kommer for meg at
Døden som intethet og absolutt mørke
umulig
kan være mulig
i dette uendelige rommet
av altfavnende evighet.

Og snart er det vinter. Skal lure på hvordan kommende vinter blir, etter siste års snørike vinter som kledde Hans Børli så godt. Mens snøen lavet ned, sa han til meg: «Jeg tror på tilgivelsen, for jeg har vassa nok i nysnø.» «Ennå finnes der tilgivelse i himmelen. Gårsdagens sulk og søppeldynger blir dekket til med et finmasket slør av hvitt.» Hans Børli favner livet sånn det er i alle årstidene.
Derfor er han sommerdikter også, slik han setter ord på det, i sommerbrevet til en god venn: «Vi har herlig sommer nå! Det er varmt å hogge tømmer, men kveldene her heime på skogen oppveier alt. Jeg vil ikke forsøke å skildre det for deg, det ville bli som når en bedehuspredikant skildrer Gud. Gamle, vise Børen! Jeg gråter i mitt hjerte fordi jeg er en for liten dikter til å synge deg en verdig sang!»

Forholdet til kirka

Som mangeårige prest og biskop emeritus har jeg trang til å si: «Gamle, vise Hans! Jeg gråter også i mitt hjerte, men i dag fordi jeg tilhører den stand som har såret deg så ettertrykkelig og ødelagt så mye i ditt forhold til kirke og kristendom.»

Den som har lest Børlis egen beretning om konfirmasjonsforberedelse og konfirmasjonsgudstjeneste aner hvor skjellsettende dette ble for ham:

«Presten kastet seg øyeblikkelig­ over meg. Jeg var jo allerede den gang verdensberømt over hele Eidskogen. Jeg hadde skrivi i avisa. Presten bombarderte meg med vriene spørsmål. Men jeg sto der sjenert og brydd og hadde sørgelig få svar på lager. Men rundt meg skjøt hendene i været så tett som en åker, dom hadde gått på søndagsskolen nede i bygda. Og så, det siste spørsmålet til meg fra presten – Hva het den disippel som Jesus elsket? Jeg tenkte så det knaket i skallen på meg, hadde svaret på tunga, men, nei, navnet glapp unna. Johannes, ble det hvisket bak meg. Men jeg fikk ikke helt tak i det og svarte høgt: Jo’an! Alle storlo rundt meg, og presten sa morskt til meg: Sitt ned! Og der ble jeg sittende stum som en østers hver gang vi møtte for presten denne begredelige ­sommeren som jeg alltid sia har husket med gremmelse: Jeg kom til å hate disse turene til Vestmarka kirke annenhver lørdag.»

Lettet ikke byrder

Sorry, Hans! Et oppriktig unnskyld til alle som måtte vende ryggen til kirken for å rette ryggen!

Det er tungt å tilhøre en kirke som ikke lettet byrder ved Børen sjø og andre plasser, men påla gutter og jenter så tunge byrder at dikteren beskrev hjemveien slik: «Der konket jeg i veg heimover sårbeint og sur og sliten som jumbo i klassen. Og verst av alt var konfirmasjonssøndagen i oktober. Vi sto i to rekker langs midt­gangen. Presten skred i fullt ornat langsomt opp og ned mellom oss mens han av og til stanset opp og stilte spørsmål til en av sine disipler. Men meg gikk han hver gang påpasselig forbi. Etterpå sa far morskt til meg: Fælt så sær du såg ut innpå gølve! Itti svara du en eneste gang hell!

– Nei, svarte jeg.

– Presten ville full itte at je skulle svara no’ dumt.»

Beklager, Hans, du hadde fortjent noe annet! Kanskje det var dette møte med presten i sakristi og kirkerom som gav ammuni­sjon til hans friske spark mot kirkens unnfallenhet og dumheter:

Kristendommen – tja
den har vært temmelig lunken.
Som lukten av prestefis
i sakristiet.
Alt dette ulne Jesus-pratet
har gjort Vårherre til
en tannlaus gammel gubbe
som lever på kår hos Sønnen.

Omringet

Likevel reiste Hans Børli hjemover mot Børen sjø, med lengselen bevart, og med vissheten om at han var omringet av noe stort og godt selv om han tryna på sykkelen på vei til kirken og enda mer ettertrykkelig inne i kirken. Han gav ikke opp. ­Allerede som unggutt var han blitt den jordnære drømmeren som børstet av jakka si, satte seg på trammen, og så at det blinket­ i Børen sjø. Og akkurat der skrev et av sine aller fineste dikt:

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.

Det var ved Børen sjø det hele begynte for Hans Børli, slik han skildrer det i sin uforlignelige dagbok Med øks og lyre: «Å ja, gamle Børen vekker til live mange minner. Det er i det hele tatt rart med en sjø. Om det bare er et gløtt av blankt mellom granene, har det en egen evne til å åpne stengte landskap og gi tankene flukt – en lengsel mot noe som ventet framme i livet et sted. Jeg diktet mitt første vers på en stein ved Børen», sa Børli. «Det var om kjærlighet.»

Hele tiden har det handlet om «å finne små nok ord til store nok følelser». Et løfte han holdt i ett og alt som dikter, bortsett fra et særdeles frodig vokabular med banneord som verken var små eller få, men som alltid handlet om store nok følelser.

Ambivalens

Børli var preget av motsetning og ambivalens. Det er umulig å plassere ham på ett sted. Det er nesten som han sier: Hvis du gjør en delsannhet til helsannhet blir resultatet usann­het. Jeg får trang til å spørre ham: Si meg, Hans, er du ikke ganske ambivalent? Og det er som om han svarer: «Både ja og nei!»

I et brev skriver han: «Jeg har faktisk alltid vært meg bevisst de store kontrastene i livet og naturen: liv/død, godhet/ondskap, og lys/mørke.» Denne spenningsfylte tilværelsen er så krevende for Børli å bære at han fortsetter brevskrivingen til sin venn: «Bare det å holde seg oppreist på føttene gjennom en dag innebærer en stadig kamp mot tyngdekraften.» Ikke merkelig at Børli skriver at «alle dikt er spunnet av sorg, også gleda». Han ble en gang spurt om dette var en beskrivelse av ham selv, og han svarte at Ibsen sa han fikk sorgen i gave og ble skald. «Dette høres kanskje litt hengelæppa ut, men jeg tror det!» Poesiens mål er derfor for Børli:

At du lever.
Og overvinner Døden
hver jordiske dag.

Pessimistisk

Børli kunne nok være pessimistisk. Men dermed fremtvinger det seg også et håp, en visjon om noe kommende, en eller annen fullbyrdelse som setter livet inn i det rette perspektiv og risser alt inn på det han kaller «evighetens tavler». Og dette er en fremtidsvisjon hos Børli som ikke står i motsetning til det jordvendte, men heller som en slags erkjennelse av at vi trenger en himmel over livet for å leve på jorden. Himmelen – ikke som flukt, men som tilflukt og orienteringspunkt. Dette er et perspektiv han uttrykker mange ganger, som i de vakre strofene:

Et sted der ute i uendeligheten
hvor stjernene blømmer som myrull
saler Døden av sin gamle hest
og leier den gjennom lysets port
inn i tunet til sin blonde
søster Livet.

Sjelesørger

Hans Børli var ikke bare en ­eksistensielt bevisst poet, men noe så moderne som en åndelig veileder og sjelesørger, selv for småbarnsforeldre. Hør bare hans sorgmuntre skildring av morens forhold til bibellesning:

Du satt i ei lågloftet stue
midt i rimfrostvinteren.
Skjønt slitte og ru av tungt arbeid
var hendene dine forunderlig
reine og fornemme
der du varsomt vendte blad i
den store boka.
BIBELEN sto det på permen
med avflasset gullskrift.
Så hylte en gris,
så kokte en gryte over,
så gret en unge etter mat.
Da la du et julekort inn til bokmerke
for å finne att rette stedet
om det vart en stund ledig
ved påsketider en gang.
Det går ikke an å lese Børli og lytte til hans stemme uten å finne klare spor av himmel og vage spor av bønn. Som i starten av diktet «Et spor som varer»:
Jeg mumler en bønn
under mi veglause vandring.
La det bli noe igjen etter meg
gamle Gud
eller hva du heter,
du som tier bak solefallet.

Ydmyk

I alt var han et ydmykt menneske som kunne hatt samme livsmotto som det Thomas­ Aquinas gav politikeren og mystikeren Dag Hammarskjøld: «Semper Major», som betyr «Alltid større». Derfor er jeg helt sikker på at Børli var fundamentalt uenig med Nietzche i hans heroiske hyllest til menneskets prøvelser, der filosofen sier: «Alt du ikke dør av vokser du på.» Den musikken kommer ikke fra Børen sjø. Der lyder det en helt annen sorgmunter musikk:

Mennesket vokser i livets strid,
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska’ lure på det…
Sjøl har jeg faktisk minket;
snart er jeg så liten at
jeg ser himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine.

Kom ikke å si at Børli ikke skriver om Gud og mennesket! Midt i sitt eget liv, 34 år gammel, skriver han:

Gud i deg
vil du skal gjøre det gode
for din egen skyld.
Hans røst er i ditt hjerte
for å bevare deg,
for å minne deg om
din hellige plikt mot deg selv.

Skrev om Jesus

Det er ingen motsetning hos Børli mellom gudsbevissthet og en nødvendig selvbevissthet. Børli er dessuten opptatt av mannen fra ­Nasaret, selv om hans diktning hadde en sterkere betoning av Jesus som sant menneske enn som sann Gud. Dette kommer særlig frem i hans trosbekjennelse fra 1947:

Denne Jesus
det evige og sanne menneske
måtte dø mellom røverne på ­Golgata …
Men hans Via Dolorosa
går som en skinnende vei
gjennom alle århundrer.
Det store og gode menneskes vei
– mot lengselens morgenland.

Mest av alt er Børli opptatt av det livgivende stedet der Gud og mennesket møtes i usvikelig sårbarhet. Hans Børli var sårbar, og skrev en gang et sommerbrev til sin Magnhild: «Bare den har rett til å skrive kjærlighetsbrev som gjør det med en fjærpenn som har fjærene fra en såret fugl.» Han var god til å trøste fordi han selv trengte trøst. Han var en god sjelesørger fordi han selv trengte sjelesorg. Han var en såret fugl som også visste mye om den Gud som hadde sårmerker med legende kraft.

Frossent og frimodig

Børli er høstens poet, men også vinterens, slik han kan gi oss både frosne og frimodige dikt. I møtet mellom menneskesønnens blodslit og menneskenes strev har Hans Børli gitt oss en gave i diktet «Vinter-Kristus». For meg ble oppdagelsen av dette diktet viktigere enn noen av de andre. Jeg hadde en tung dag. Noe trist hadde skjedd. Jeg gikk inn i Ark Bokhandel på Egertorget og kjøpte Børlis samlede dikt for femte gang – siden jeg har den uvanen at jeg ofte gir bort bøker som blir meg kjære. Deretter gikk jeg inn i Domkirken denne bitende kalde desemberdagen. Jeg tente lys, og tenkte­ på hvor sårbart menneskelivet er. Jeg stanset foran krusifikset på sidealteret og tenkte på hvor sårmerket mannen fra Nasaret var. Deretter åpnet jeg Børlis Samlede Dikt i benken, der øynene umiddelbart falt på diktet «Vinter-Kristus»:

Det knirket i usmurt lær.
Knektene førte ham til Golgata.
Men korset fikk de ikke reist,
jorda var frossen.
Da kledde de ham naken,
og overgav ham til frosten.
Men tornekransen rundt hans ­tinninger
den lot de sitte:
Et blodig rosenblad
sleit seg løs i nordavinden
og blåste inn i Menneskets hjerte.

Også inn i mitt hjerte, til innerst i hjerterota. Diktet har jeg memorert.

Medansvar

Hver gang Børli sa at han var født innpå den svarteste skogen, var han seg bevisst en mye, mye større svart skog, som han også var medansvarlig for å kultivere. Børlis land var virkeligheten rundt Børen sjø, men mye mer. Han var opptatt av verden, retten og uretten, volden og barmhjertigheten. Han var seg selv, det skal være sikkert, men han var aldri seg selv nok. I et av hans tidlige dikt fra Villfuglen i 1947 ber han en bønn om å se og sanse mye mer av virkeligheten enn den han kunne fange inn fra tunet hjemme:

Jeg ber om en sak å få tru på –
ei gnist som kan tenne mitt sinn.
Ja, selv om ei klinge med blo på
til freden skal sende meg inn.
Jeg veit at titusener unge
har segnet på veiene frem.
Å, flagg, med de flammende tunge
hvisk meg hva du hvisket til dem.
Ja, flagg med den blodrøde farve,
jeg trygler i lykke og gru:
Jeg ville så gjerne få arve
det hjertet som brast for si tru.

Ja, kanskje det var grunnen til at han skrev så mye om himmelen; for å orke jorden. Børli skrev derfor like sterkt om himmelen som han skrev om andre steder han ikke hadde sett, men som han likevel ante kraften fra: «Jeg ser Akropolis / for jeg har aldri vært der.»

Håpets dikter

Hos Børli kan alt snus opp ned, og himmelen bli til jord. Slik skriver han i sitt crescendo av et mysteriedikt der himmel og jord, røtter og trær, krone og krans går opp i en høyere enhet:

Drømmen er et tre
som vekser opp-ned:
Røttene festet i himmelen,
Fine rothår suger
sær grokraft
fra moldmørket mellom stjernene,
mens krona brer ut sine greiner til
en hvileplass for fuglene
i menneskehjertets uendelige rom.

Det er denne himmelen over Børen sjø som har gitt fjellskogens dikter en så uendelig rik kilde å øse av, og som har bevart ham som en håpets dikter selv om det røynet på mang en gang. Det er denne himmelen som avfødte i ham bønnen for drømmen:

Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet-.
Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.
Ja, jeg ber for Drømmen!
La meg lenge få tro
At suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grensenes friksjon
mot strømmende luft. –