Med føttene 
blir de kjent med røttene

For tiende året går 6. ­klassinger fra Oslos østkant i den over 1.000 år gamle pilegrimsleden som ­fører til Trondheim, også kalt Kongeveien. De fleste av de 30 elevene som legger i vei fra Øvre Fossum gård på Grorud, har kristen eller muslimsk bak-
grunn.

– Barn i dag har få ­anledninger til å snakke om Gud. ­Lærerne er ofte redde for å trå feil, og ­velger heller å droppe temaet. Men min erfaring er at barn ­ønsker å snakke om det ­guddommelige, at de savner det. ­Dessuten er ­pilegrimenes ­historie ­spennende, og barn ­liker å være i naturen, sier historiefortelleren Georgiana Keable.

Religiøst språk

Den ­engelske kvinnen har bodd 21 år i ­Norge. Hun er en pioner innenfor forteller-renesssansen i ­England og Norge, og har i mange år ­undervist i fortelling ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå ­OsloMet). I 2002 tok hun ­initiativet til ­Fortellerhuset, hvor ­intensjonen var å gi barn og voksne gode forteller- og lytteroppleveler. Siden 2008 har hun og Per Jostein Aarsand vandret den gamle pilegrims­leden på Oslos østkant med skoleelever. Stadig blir hun stilt spørsmål om pilegrimshistorien av de unge medvandrerne.

– Elevene har ulik ­oppdragelse og trosbakgrunn, derfor må jeg ordlegge meg slik at jeg ikke ­støter noen. Likevel vil alle høre om pilegrimene, og om Gud.

På vandringen i skogen i ­Groruddalen, spiller ­Georgiana pilegrimsrollen fullt og helt. Når barna spør henne om noe, så er det pilegrimen fra middel­alderen, ikke historiefortelleren av i dag, som svarer. Når hun spør om gåten: «Hva er større enn Gud og verre enn djevelen? De døde spiser det, men hvis vi spiser det så dør vi?», svarer en tynn ­barnestemme: «Mamma». En annen elev roper: «Ingenting er større enn Gud!» Georgiana bekrefter at «ingenting» er ­riktig svar.

– Særlig de muslimske ­barna er bevisste på at ingenting er ­større enn Gud. Innvandrerbarn har ofte større kunnskap, og ­større frimodighet, rundt ­religiøse ­temaer. De vet at ­muslimske pilegrimer vandrer mot Mekka.

Særlig de muslimske barna er bevisste på at ingenting er større enn Gud

—   Georgiana Keable

Mobbet datter 

Pilegrim­vandringens betydning også i nyere tid, gikk for alvor opp for Georgiana da hun i 2003 gikk fra Ringebu til Trondheim sammen med datteren sin.

– Datteren min likte ikke å gå tur. Da hun spurte om å bli med på den 250 kilometer ­lange vandringen, tenkte jeg at det ­aldri ville gå. Men jeg sa «OK, hvis du ­lover å ikke klage». Det gjorde hun heller ikke. Hud­problemene hun lenge hadde slitt med, ­forsvant på den turen. Hele livet hennes ble endret. Først ­senere fikk jeg vite at hun på den tiden også ble mobbet på skolen, og at dét også endret seg.

Mens hun bodde i England var ikke Georgiana Keable særlig opptatt av pilegrimer. Men hun kjente godt salmen «To Be A Pilgrim». Den hadde slått rot i henne.

– Da jeg så hva pilegrims­vandringen betydde for datteren min, fikk jeg et sterkt ønske om å lede også ­andre barn inn på pilegrimsveien.

---

Pilegrimsvandring

• En vandring, eller en reise, som gjøres av åndelige ­årsaker.
• Noen søker en åndelig renselse, eller å komme nærmere Gud. Pilegrimsreiser er kjent fra flere religioner.
• I Norge oppstod pilegrimsvandringen etter Olav den helliges død i 1030. Pilegrimsleden er et fellesnavn på turveier som fører fra forskjellige deler av Norge til Trondheim.

---

Barbeint

Under vandringen fremstår Georgiana som ulike skikkelser fra middelalderen. Hun forteller lokal pilegrims­historie, historier om Olav den hellige, men også historien om et barn fra vår tid som ble mobbet på skolen, men fikk en ny start ved å gå den norske pilegrimsturen – datterens historie.

Mot slutten av turen utfordres barna til å gå et stykke barbeint. De skal få kjenne hvordan ­føttene til de første pilegrimene må ha hatt det.

Underveis blir barna også overfalt av røvere, slik mange har opplevd før dem.

– Gud har alltid ­beskyttet ­pilegrimene. Det er en del av ­pilegrimshistorikken, sier historie­fortelleren.

På slutten av vandringen blir elevene oppfordret til å gå 15 ­minutter i stillhet. Mange inntrykk skal fordøyes.

Kjernevirksomhet

Oslos ­biskop, Kari Veiteberg, opp­lever at pilegrimsvandringer som ­dette har litt til felles med det hun gjorde i sin forrige jobb for Bymisjonen i Oslo sentrum

– Dette er kirkelig kjernevirksomhet. Det er en ­anerkjennelse av at pilegrimshistorien er sann, og at de hellige stedene finnes. Tenk at her, rett utenfor døra til T-banevogna, finnes den ­historien! Slike vandringer er også et ­eksempel på at troen kan leves gjennom beina, sier hun.

Kulturbyråden i Oslo, Rina Marianne Hansen, slutter seg til pilegrimfølget omtrent halvveis ut i turen. Arbeidsgiveren ­hennes har gitt midler for å ­realisere årets vandring.

– Dette bringer ­kulturhistorien vår videre i lokalmiljøene. ­Flere av disse elevene har ikke så lang familietradisjon i Norge, så ­denne kunnskapen er viktig for dem ­videre i livet. Pilegrimsturer som dette er også en fin måte å formidle troens rolle i samfunnet på, sier kulturbyråden.

Religionsdialog

Prest i Grorud menighet, Tone Marie Falch, ­synes pilegrimsvandring for 6. klasser er en glimrende måte å være en inkluderende kirke for lokal­befolkningen på.

– Å følge i fotsporene til pilegrimene som vandret til Nidaros, har vist seg å appellere til barn med vidt forskjellig trosbakgrunn. Her kan de møtes og dele tros- og livserfaringene sine. Dette er ­religionsdialog i praksis, konstaterer presten som ikke lot seg be to ganger da muligheten til å være med på turen bød seg.

– Kjenn på dette fjellet, opp­fordrer Georgiana. – Det er det samme fjellet pilegrimene for 1.000 år siden også satte føttene sine på.