Med føttene 
blir de kjent med røttene

På den gamle oldtidsveien i Groruddalen i Oslo får 6. klassinger fra de lokale skolene en 
næropplevelse av en over 1.000 år lang pilegrimstradisjon.

Reportasje

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

For tiende året går 6. ­klassinger fra Oslos østkant i den over 1.000 år gamle pilegrimsleden som ­fører til Trondheim, også kalt Kongeveien. De fleste av de 30 elevene som legger i vei fra Øvre Fossum gård på Grorud, har kristen eller muslimsk bak-
grunn.

– Barn i dag har få ­anledninger til å snakke om Gud. ­Lærerne er ofte redde for å trå feil, og ­velger heller å droppe temaet. Men min erfaring er at barn ­ønsker å snakke om det ­guddommelige, at de savner det. ­Dessuten er ­pilegrimenes ­historie ­spennende, og barn ­liker å være i naturen, sier historiefortelleren Georgiana Keable.

Religiøst språk

Den ­engelske kvinnen har bodd 21 år i ­Norge. Hun er en pioner innenfor forteller-renesssansen i ­England og Norge, og har i mange år ­undervist i fortelling ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå ­OsloMet). I 2002 tok hun ­initiativet til ­Fortellerhuset, hvor ­intensjonen var å gi barn og voksne gode forteller- og lytteroppleveler. Siden 2008 har hun og Per Jostein Aarsand vandret den gamle pilegrims­leden på Oslos østkant med skoleelever. Stadig blir hun stilt spørsmål om pilegrimshistorien av de unge medvandrerne.

– Elevene har ulik ­oppdragelse og trosbakgrunn, derfor må jeg ordlegge meg slik at jeg ikke ­støter noen. Likevel vil alle høre om pilegrimene, og om Gud.

På vandringen i skogen i ­Groruddalen, spiller ­Georgiana pilegrimsrollen fullt og helt. Når barna spør henne om noe, så er det pilegrimen fra middel­alderen, ikke historiefortelleren av i dag, som svarer. Når hun spør om gåten: «Hva er større enn Gud og verre enn djevelen? De døde spiser det, men hvis vi spiser det så dør vi?», svarer en tynn ­barnestemme: «Mamma». En annen elev roper: «Ingenting er større enn Gud!» Georgiana bekrefter at «ingenting» er ­riktig svar.

– Særlig de muslimske ­barna er bevisste på at ingenting er ­større enn Gud. Innvandrerbarn har ofte større kunnskap, og ­større frimodighet, rundt ­religiøse ­temaer. De vet at ­muslimske pilegrimer vandrer mot Mekka.

Særlig de muslimske barna er bevisste på at ingenting er større enn Gud

—   Georgiana Keable

Mobbet datter 

Pilegrim­vandringens betydning også i nyere tid, gikk for alvor opp for Georgiana da hun i 2003 gikk fra Ringebu til Trondheim sammen med datteren sin.

– Datteren min likte ikke å gå tur. Da hun spurte om å bli med på den 250 kilometer ­lange vandringen, tenkte jeg at det ­aldri ville gå. Men jeg sa «OK, hvis du ­lover å ikke klage». Det gjorde hun heller ikke. Hud­problemene hun lenge hadde slitt med, ­forsvant på den turen. Hele livet hennes ble endret. Først ­senere fikk jeg vite at hun på den tiden også ble mobbet på skolen, og at dét også endret seg.

Mens hun bodde i England var ikke Georgiana Keable særlig opptatt av pilegrimer. Men hun kjente godt salmen «To Be A Pilgrim». Den hadde slått rot i henne.

– Da jeg så hva pilegrims­vandringen betydde for datteren min, fikk jeg et sterkt ønske om å lede også ­andre barn inn på pilegrimsveien.

---

Pilegrimsvandring

  • En vandring, eller en reise, som gjøres av åndelige ­årsaker.
  • Noen søker en åndelig renselse, eller å komme nærmere Gud. Pilegrimsreiser er kjent fra flere religioner.
  • I Norge oppstod pilegrimsvandringen etter Olav den helliges død i 1030. Pilegrimsleden er et fellesnavn på turveier som fører fra forskjellige deler av Norge til Trondheim.

---

Barbeint

Under vandringen fremstår Georgiana som ulike skikkelser fra middelalderen. Hun forteller lokal pilegrims­historie, historier om Olav den hellige, men også historien om et barn fra vår tid som ble mobbet på skolen, men fikk en ny start ved å gå den norske pilegrimsturen – datterens historie.

Mot slutten av turen utfordres barna til å gå et stykke barbeint. De skal få kjenne hvordan ­føttene til de første pilegrimene må ha hatt det.

Underveis blir barna også overfalt av røvere, slik mange har opplevd før dem.

– Gud har alltid ­beskyttet ­pilegrimene. Det er en del av ­pilegrimshistorikken, sier historie­fortelleren.

På slutten av vandringen blir elevene oppfordret til å gå 15 ­minutter i stillhet. Mange inntrykk skal fordøyes.

Kjernevirksomhet

Oslos ­biskop, Kari Veiteberg, opp­lever at pilegrimsvandringer som ­dette har litt til felles med det hun gjorde i sin forrige jobb for Bymisjonen i Oslo sentrum

– Dette er kirkelig kjernevirksomhet. Det er en ­anerkjennelse av at pilegrimshistorien er sann, og at de hellige stedene finnes. Tenk at her, rett utenfor døra til T-banevogna, finnes den ­historien! Slike vandringer er også et ­eksempel på at troen kan leves gjennom beina, sier hun.

Kulturbyråden i Oslo, Rina Marianne Hansen, slutter seg til pilegrimfølget omtrent halvveis ut i turen. Arbeidsgiveren ­hennes har gitt midler for å ­realisere årets vandring.

– Dette bringer ­kulturhistorien vår videre i lokalmiljøene. ­Flere av disse elevene har ikke så lang familietradisjon i Norge, så ­denne kunnskapen er viktig for dem ­videre i livet. Pilegrimsturer som dette er også en fin måte å formidle troens rolle i samfunnet på, sier kulturbyråden.

Religionsdialog

Prest i Grorud menighet, Tone Marie Falch, ­synes pilegrimsvandring for 6. klasser er en glimrende måte å være en inkluderende kirke for lokal­befolkningen på.

– Å følge i fotsporene til pilegrimene som vandret til Nidaros, har vist seg å appellere til barn med vidt forskjellig trosbakgrunn. Her kan de møtes og dele tros- og livserfaringene sine. Dette er ­religionsdialog i praksis, konstaterer presten som ikke lot seg be to ganger da muligheten til å være med på turen bød seg.

– Kjenn på dette fjellet, opp­fordrer Georgiana. – Det er det samme fjellet pilegrimene for 1.000 år siden også satte føttene sine på.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje