I et litt famlende forsøk på å sirkle inn Eldrid Lundens forfatterskap spør vi om ikke fravær – slik Lunden har skrevet om det fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag – ikke bare handler om savn, men også kan innebære at noe er blitt oppfylt.
Lunden ser prøvende på oss med smale øyne. Men så smiler hun, som om hun er fornøyd.
– Du skjønner, det høres litt paradoksalt ut, men du får ikke fram fraværet uten å være nær noe. Det er på samme måte som med lys og mørke.
Lampen
Den ferske diktsamlingen Det er berre eit spørsmål om tid er Lundens første diktutgivelse på 13 år. Boka er et ganske bra eksempel, mener hun, nettopp på tematiseringen av fravær. «Kalenderdiktene» er skrevet mellom 2014 og 2018 og tar utgangspunkt i en sorgreaksjon. For fire år siden mistet Eldrid Lunden mannen sin, Reidar Ekner.
– Da det skjedde, kjentes det som at ... Der kom det på en lampe!
– Noen hadde slått på en lampe, gjentar Lunden.
Rund sorg
– Det finnes veldig mange uttrykk for sorg. Alt fra desperasjon og sinne til tilbaketrekning. Men sorgen inneholder også noe helt annet, som har opptatt meg.
Lunden stryker en ringkledd finger over haken mens hun leter etter ordene.
– Sorgen kan være rund på en måte. Den rommer mer enn det negative.
Psykologer kan erfare at mennesker i sorg ikke alltid orker å høre at det vil gå over. De vil faktisk ha sorgen, fordi den inkluderer det man savner, forklarer Lunden.
– En sorgprosess inneholder mange stadier. Man kan umulig vite hva som vil skje eller hvordan man vil takle det. En forfatter – han skal få lov å være anonym – har sagt det sånn, at døden har betydning for framtiden, men døden gjenskaper også fortiden. Slik var det for meg. Plutselig kunne jeg se meg tilbake og tenke: sånn var det.
– Så du ting klarere?
– Det er alltid fristende å tenke at den siste tolkningen er den riktige. Men man justerer seg ettersom man erfarer, og det finnes ingen absolutte tolkninger. Allikevel var det som om et forheng revnet. Jeg kom til å huske ting jeg aldri hadde tenkt på før.
Innsiktsvariasjonene
Selv om Det er berre eit spørsmål om tid er knyttet til et helt spesifikt tidsrom, står diktsamlingen i klar sammenheng med resten av forfatterskapet.
– Har skrivingen forberedt deg på tapet?
– Du kan ikke forberede deg på et tap som dette. Samtidig tror jeg utviklingspsykologien har rett når den mener at vi bør ha tenkt igjennom de eksistensielle spørsmålene når vi nærmer oss 30-årsalderen. Så heter det jo at du i et seriøst forfatterskap skriver den samme boka om igjen og om igjen. Tallet på eksistensielle spørsmål er begrenset. Variasjonene ligger i motiv og erfaring, og der er spennet uendelig.
Det er ikke få av setningene til Lunden som brytes opp av lavmælt humring mens hun snakker, som nå:
– Jeg brukte å si til studentene mine at dårlige bøker handler om at man skiller seg om våren og skriver roman om det om høsten.
---
Eldrid Lunden
- Født i 1940.
- Er norsk lyriker og litteraturviter.
- Er spesielt kjent som en viktig stemme i norsk, modernistisk poesi.
- Var i mange år professor i skrivekunst ved forfatterstudiet i Bø.
- Debuterte med diktsamlingen F.eks. juli i 1968.
- Har fått en rekke utmerkelser og priser. Blant annet Brageprisen og Doblougprisen. Hun er Æresdoktor ved Göteborgs universitet og ridder av 1.klasse av St. Olavs orden.
---
Retning
– Hvilke eksistensielle spørsmål har opptatt deg mest?
Lunden er stille mens hun tenker seg om.
– «I hvilken grad har vi frihet?»
– «Hva kan vi stole på? Hva er sant?»
Det er mange spørsmål man aldri blir kvitt, tror hun. I store deler av sitt skrivende liv har hun hørt kollegaer trøste seg med at det ikke finnes noen absolutt sannhet, et populært credo blant en del forfattere og kulturpersonligheter i etterkrigstiden.
– Ja, jeg skjønner hva de mener, men nihilismen innebærer jo en selvmotsigelse. Hvis ingenting betyr noe, er også dét en meningsløs påstand. Du stagnerer hvis du ikke finner en retning, sier Lunden.
Hun bøyer seg framover med albuene på knærne, og ser inntrengende på oss.
– Vi kommer ikke fram til noen absolutt sannhet, men vi er pukka nødt til å våge å velge en retning.
Retningen kan være Det gode, Gud eller sannheten – men det kan i grunnen være hva som helst, mener Lunden. Og hvis man ikke velger selv, blir man valgt.
– Har du hatt klart for deg hva din retning er?
– Ja, sier Lunden og smiler lurt.
– Men du får ikke vite det!
Hun ler tilfreds – for ikke å si triumferende.
Idealer og natur
Tittelen Det er berre eit spørsmål om tid refererer til en tekst av Karen Blixen. «Det er berre eit spørsmål om tid når idealet vil bryte igjennom og kalle seg natur».
– Blixen ser nok på tanken som en del av naturen, den også. Vi oppretter ofte kunstige skiller mellom oss selv og det utenfor oss, tror Lunden.
– Betyr det at den retningen eller idealene man holder seg til vil bli selvsagte til slutt?
– Du slipper ikke unna tvilen. Du slipper ikke unna å måtte kjempe, det gjør du ikke. Men la oss si at du skal bygge hus. Da er det en fordel å vite om du skal begynne med taket eller grunnmuren.
Lunden snakker om forelskelse og om nødvendigheten av drivkraft i skrivingen. Rusfølelsen den kan gi. Hun snakker om Metoo-bevegelsen og om tid. Likevel er det noen ord i Lundens forfatterskap som står i motsetning til alt dette dynamiske. Ord som «urørt» eller «urørlig». Setninger som «Døden er ein stad i alle stader ein har vore redd for å miste», fra den nye samlingen.
– Hva ligger i det urørlige?
– Det vil jo endre seg med kontekst. Men la meg ta et eksempel som jeg så på TV: En journalist kommer ut i ørkenen for å intervjue noen ørkenboere. Han lener seg ned for å gi et ett til to år gammelt barn en kos på kinnet, og ...
Lunden klarer nesten ikke å fullføre historien fordi hun ler.
– Ungen ser på ham som et uhyre!
Lunden peker på at vi visstnok har en instinktiv sikkerhetssone om lag en halv meter fra kroppen. Trer noen inn i den uten vårt samtykke, vil vi føle ubehag. Det gjelder for dyr også, mener hun, som vokste opp på gård. Hun husker skuffelsen hun følte hvis lam og føll vendte seg bort og ikke ville bli kost med. Så måtte mor forklare at de trengte tid.
– Da var det jeg som følte meg som et uhyre. Jeg blir en smule ambivalent når jeg ser sånne TV-programmer på fredagskvelden der folk styrter på hverandre for å gi ganske fremmede mennesker en klem før de tar plass i sofaen og smilende begynner å si kloke ting som ikke fornærmer ufornuftige ekstremister. Naturlig? Eller er det ukultur?
Vi oppretter ofte kunstige skiller mellom oss selv og det utenfor oss
— Eldrid Lunden
Ublekte lerreter
Lunden forteller smilende om hvordan de voksne i hennes barndom gikk langsomt mot hverandre, og sto på halvannen meters avstand mens de holdt hånden fram og sa «goddag!».
– De kunne til gjengjeld holde hverandre i hånden en god stund mens de snakket forsiktig og langsomt. Jeg tror dette var mer i samsvar med hva vi egentlig har behov for av grenser og nærhet enn dagens demonstrative frihet og åpenhet. Men det er klart, disse grensene kan være veldig ulike også.
– Finnes det noe urørlig midt i fraværet, noe som ikke forandrer seg selv om man mister?
– Ja, forhåpentligvis finnes det noe stabilt i alt sammen. Vi lever ikke så lenge. Vi orker ikke så mange etapper. Men innenfor disse rammene, synes jeg det er fint å tenke at du stadig kan oppdage nye, ublekte lerreter.
– Vi lever alle under de samme vilkårene. Det er du, eller mennesket, som må trene opp en kompetanse til å møte det uunngåelige: det at endringer vil skje. Det stabile ligger i høy grad i det enkelte mennesket, sier Lunden.
Virkelighetslandskap
I løpet av de siste seks årene har Lunden ikke bare mistet sin ektemann, men også tre eldre brødre.
– Å miste brødrene mine var tungt, det også, men det kom ikke på nye lamper, sånn som med Reidar, mannen min.
– Hva er den lampen?
– Nei, det er et mysterium. Det var noe jeg ikke visste at ville skje. Jeg visste at jeg ville bli lei meg og at dette ville ta tid. Men jeg visste ikke at jeg skulle bli sittende og se ut på et annet landskap. Nei, det visste jeg ikke.
Et sted i boka viser Lunden til Erich Fromm, som sier at mennesker tror de kan påføre hverandre uvirkelighet.
– Kan man aldri egentlig bli uvirkelig, selv etter man har gått bort?
– Nei, jeg tror ikke det. Men dette kommer selvsagt an på relasjoner også. Det finnes mye liv og mye død i tilværelsen som er uvirkelig for den enkelte. Men viss en morder tror han løser et grunnleggende problem ved å fjerne noen, er det en illusjon, selvfølgelig.
– Du er ingen hard materialist?
– Nei, kanskje ikke? Dette med hva virkelighet er, det vet vi ikke, og vi får aldri svar på det, heller. Men vi er nødt til å ha en retning. Vi må anerkjenne tanken. Det materielle har jo betydning, men... Jeg er oppvokst i en religiøs familie. Det vil si – de ville at jeg skulle høre gudstjeneste i radioen hver søndag, ellers var det ikke så mye snakk om det. Men jeg har hatt mange problemer med Vårherre.
Utviklingen
Lundens første store filosofiske problem, oppsto da hun som barn skulle be Gud om tilgivelse.
– Dette høres jo lovende ut, men for meg var det helt umulig fordi jeg oppfattet meg selv som taktisk! Jeg ville ha tilgivelse, men jeg greide ikke å bli helt ren i engasjementet. Heldigvis klarte jeg ikke å bli det, får en vel si. Et menneske kan aldri bli identisk med seg selv. På sett og vis har dette med retning å gjøre, igjen, som noe helt grunnleggende: Hva er en retning, hvor lenge varer den, kan den utvikles?
Da Lunden begynte på universitetet var hun, som hun uttrykker det, «veldig rasjonalistisk innstilt». Så kom poesien, og hun merket at den hadde noe i seg hun hadde savnet. En dimensjon rasjonalismen ikke kunne tilby.
– Rasjonalismen grep ikke helheten alene, poesien måtte med.
Det roer seg
Vi har strukket tiden langt, og om samtalen har spriket i mange retninger, er det på tide å runde av.
– Jeg har jo levd en stund nå, og det roer seg, sier Lunden.
– Er du mindre i tvil om ting nå?
– På en måte ikke. Jeg vet at jeg ikke får noen sikre svar, men jeg har det bra med å vite det.
– Jeg greier meg med å ha valgt en retning, og så får jeg gjøre så godt jeg kan innenfor de
Rasjonalismen grep ikke helheten alene, poesien måtte med
— Eldrid Lunden