Bekymrings­ideologen

Da Norfunds sommerkonferanse gikk av stabelen på Latters hoved­scene i forrige uke var det særlig ett navn som skilte seg ut i programmet. En forsker som nærmest har blitt en guru innenfor bistandsverdenen, ifølge Norfunds avtroppende direktør Kjell Roland. Faren var en tysk ­immigrant som skiftet navnet sitt til det engelskklingende Collier i et forsøk på å assimilere seg til det engelske samfunnet han ville bli en del av. Og sønnen? Han heter Paul Collier, er professor i samfunnsøkonomi ved universitetet i Oxford, og er en av verdens ledende eksperter på økonomisk vekst, utviklingsland og migrasjon.

Colliers bok The Bottom Billion (2007) ble en internasjonal bestselger, og handler om hva som skal til for å løfte verdens fattigste ut av fattigdom. Senere­ har Collier argumentert for at Europa bør legge radikalt om i innvandringspolitikken for å kunne hjelpe flere i nærområdene, og skape bedre integreringsmuligheter for de som søker asyl i Europa av politiske og religiøse årsaker. Collier er opptatt av at Europa skal komme med tiltak i fattige land som grenser til krise­rammede områder. Han mener sysselsetting er det viktigste solidaritetstiltaket for personer som midlertidig er på flukt.

Jobber viktigst

I Storbritannia­ har han fått hederspriser og utnevnelser fra både sosialdemokratiske og konservative regjeringer. I Oslo er han for å snakke om en kjernesak: Afrika trenger jobber – og det skal de få gjennom investeringer fra vestlige selskaper som kan heve produktiviteten på kontinentet. Vårt Land møter Paul Collier utenfor komiker-­scenen ved Aker brygge.­ Han snakker raskt, men i hele ­setninger.

– Jeg har jobbet svært aktivt­ med sosialdemokrater over hele Europa, og holdt hovedtalen ­under den sosialdemokratiske Europa-konferansen i Brüssel i fjor. På samme måte har jeg jobbet med konservative regjeringer, sier Collier.

Lat tenkning

– Hva tror du er grunnen til at budskapet om å stramme inn asylpolitikken og å hjelpe i nærområdene av mange anses som umoralsk?

– Det finnes et stort moralsk hovmod hos alle parter i denne debatten der alle tenker at «jeg er bedre enn deg». Boken The Future of Capitalism, som kommer ut i oktober, handler om at nettopp denne polariseringen mellom høyre- og venstresiden har blitt fullstendig utdatert.

– Hvorfor har debatten blitt så splittende?

– Det handler om moralsk ­posisjonering. De innvandrings­liberale prøver å fremstå som moralsk overlegne, mens de innvandringskritiske prøver å fremstå som realister. Begge deler er like virkelighetsfjernt. Vi burde ikke være uenige når det handler om hvordan vi skal hjelpe flyktninger og verdens fattigste. De 98 prosentene av menneske­heten som ikke er sosiopater er faktisk enige om at det er vår moralske plikt å redde folk fra nød. Men vi må bevege oss fra denne samstemte etiske forståel­sen til å bli enige om hvordan vi skal utøve denne plikten. Det er der den intellektuelle utfordringen ligger for de fleste, sier Collier.

---

Paul Collier

• Født 1949 i England. ­Professor og direktør ved Centre for the Study of ­African Economies ved ­universitet i Oxford.
• Direktør for utviklings­forskning ved Verdensbanken 1998–2003.
• Mest kjent for boken The Bottom Billion (2007).
  En aktiv stemme i migrasjons- og bistandsdebatten.
• Aktuell med boken The ­Future of Capitalism: Facing New Anxieties som gis ut på Penguin forlag 4. oktober.

---

Han mener intellektuell latskap hos både venstre- og høyre­siden har ført til at man ikke har orket å finne fornuftige måter å møte denne plikten.

– Fra det øyeblikket man begynner å tenke grundig gjennom hvordan vi kan utøve denne plikten kommer man opp med en rekke gjennomførbare løsninger – og ingen av disse løsningene innebærer migrasjon, sier Collier.

Moralsk ansvar

I bøkene sine skiller Collier skarpt mellom «flyktninger» og «migranter». Flyktninger er personer som tilfredsstiller retten til beskyttelse fra religiøs eller politisk forfølgelse, eller som ikke lenger kan oppholde seg der de bor på grunn av krig og konflikt.
Migranter er derimot de som flytter på seg i håp om å oppnå større økonomisk trygghet.

– Det er svært viktig å løfte frem denne forskjellen, fordi vi har helt ulike etiske forpliktelser overfor flyktninger og verdens fattige. Vi har et ansvar for å ivareta begge forpliktelsene, men slik ting er møter vi ingen av dem. Sammenblandingen av migranter med flyktninger og asylsøkere har gjort det umulig for oss å imøtekomme noen av dem. Derfor må vi først skille de to fenomenene fra hverandre før vi kan avgjøre hvilket moralsk ansvar vi har overfor de ulike gruppene, sier Collier.

Han mener det viktigste er at grensene til nabolandene holdes åpne for de som trenger å dra ut av det kriserammede landet. Han tror den eneste måten man kan sørge for åpne grenser er ved å skape en opplevelse hos nabolandene av at immigrasjonen er nyttig og positiv for dem.

Sammenblandingen av migranter med flyktninger og asylsøkere har gjort det umulig for oss å imøtekomme noen av dem.

—   Paul Collier

– Grunnen til at jeg begynte å engasjere meg i de lokale vertslandenes utfordringer var at regjeringen i Jordan tok kontakt med meg under den store flyktningkrisen i 2015, og sa «hjelp oss». De hadde kommet en million flyktninger over grensen fra Syria, og de ante ikke hvordan de skulle håndtere situasjonen. Svaret var åpenbart: det handler om å lykkes med å skape jobber for flyktninger, og bidra med penger til vertslandene i regionen. Vi har mislyktes totalt med begge deler, sier Collier.

Hjerneflukt

I boken Exodus advarer Collier mot å bruke bistandspengene på migrantene som kommer til Europa, fordi dette er en så liten gruppe av de som trenger bistanden. Det bidrar dessuten til at de mest ressurssterke menneskene i ­utviklingslandene forsvinner, mener han. De vender sannsynligvis ikke tilbake når faren er over.

– Hvem skal da bygge opp landet? spør Collier.

Betydningen av å skape jobber som gir økonomisk vekst i utviklingslandene er Colliers viktigste budskap i diskusjonen om hvordan Vesten best kan bidra i kampen mot fattigdom. Han mener dette er det viktigste middelet i kampen mot fattigdom, og «hjerneflukten» til Europa. Særlig er det nødvendig med mellomstore og store bedrifter som kan konkurrere med produktiviteten i den vestlige verden.

– Disse landene trenger at våre ­firmaer investerer der, slik at det også blir ­attraktivt for de mest ressurssterke å bli værende. Dette kan bare skje gjennom investeringer fra land med mer utviklede økonomier. Det må være bedrifter som har nok administrativ kapasitet til å vokse i tråd med økende forespørsel, og som kan produsere i stor nok skala til at man kan spesialisere produksjonen. Kapasitet og spesialisering er de viktigste faktorene for å dramatisk øke produktiviteten til en vanlig arbeider. Spesialisering tillater vanlige arbeidere å bli uvanlig produktive, og derfor få større økonomisk utbytte av arbeidet. Det er veien ut av massefattigdom, sier Collier.

Blind skepsis

Collier mener ideelle ­organisasjoner mangler et grunnleggende forretningsinstinkt. Det gjør dem blinde for hvor skoen egentlig trykker.

– Det er ufattelig, ettersom denne kunnskapen om økonomisk vekst har vært tilgjengelig siden Adam Smith skrev The Wealth of Nations (1776). Men det har ikke vært noen kultur for å tenke forretningsmessig i de ideelle organisasjonene. Næringslivet har gjerne blitt ansett som noe «skittent», og man har sett på egeninteresse og økonomisk gevinst som skadelig for utviklingen, sier Collier.

Det finnes et stort moralsk hovmod hos alle parter i asyldebatten.

—   Paul Collier

Collier forteller om en gang for ti år ­siden da han skulle holde foredrag en konferanse for Storbritannias utviklingsdepartement.

– Da jeg sjekket inn på hotellet spurte resepsjonisten meg om jeg ønsket en avis om morgenen, og jeg svarte at jeg gjerne ønsket Financial Times. Det fikk ham til å stoppe helt opp – før han spurte «Hva slags konferanse er dette egentlig? Alle andre på hele hotellet har bestilt The Guardian!». Det har med andre ord vært en kultur som ikke har vært interessert i næringslivet. Men hvis man skal skape økonomisk utvikling så må man kunne noe om økonomi. At ingen i departement syntes det var nyttig å lese en økonomi­avis var ganske avslørende.

Sosiale endringer

 – Du har sagt at de langvarige sosiale endringene er en viktigere konsekvens av innvandring enn mer kortsiktige økonomiske endringer. Hva mener du med dette?

– De økonomiske konsekvensene er trivielle sammenliknet med de sosiale endringene. Men alt avhenger av i hvilken grad de som migrerer integreres inn i samfunnet. De sosiale normene må ivaretas, nettopp fordi det er disse sosiale normene – tillit, vilje til samarbeid, og solidaritet – som har skapt det norske samfunnet. Men disse normene trues av enhver gruppe i samfunnet som ikke gjengjelder og ivaretar de verdiene som gradvis har blitt foredlet gjennom de siste 150 årene. Det ville vært en tragedie dersom vi lot denne tillitskulturen forfalle. Men den største risikoen for at det vil skje er at vi ikke engang innser at vi har organisert hele samfunnet vårt rundt disse idealene – og hvor sjeldent det er å finne samfunn som har lyktes med det samme.

Tre om Paul Collier

Thomas Hylland ­Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo:

Colliers bidrag har vært veldig pessimistisk med hensyn til migrasjon til Europa. Han lister opp en hel katalog av mulige negative effekter av migrasjon, alt fra sosial oppløsning og manglende integrasjon i mottaker­landet til lavere BNP i avsenderlandet.

– Jeg mener at han tar grunnleggende feil på de fleste områder, og det er det også empirisk belegg for historisk. Migrasjon er økonomisk positivt i både mottakerland og avsenderland, blant annet ved at det skaper nye arbeidsplasser i mottakerland. Det er heller ikke negativ effekt av migrasjon i avsenderlandene fordi pengeoverføringene har bidratt til økonomisk vekst, som for eksempel i Filippinene. Etter min oppfatning tar Collier grunnleggende feil på de viktigste områdene. Det er rett at migrasjon virker destabiliserende både hos mottaker- og avsenderlandene. Men får man til positive utviklingstrender i sør vil det dempe migrasjonspresset. Og får man til en grønn utvikling i nord vil det også dempe migrasjonspresset, fordi det blir mindre attraktivt å komme hit.

– Vi trenger også en ny forståelse av begrepet «utvikling» slik at det måles som livskvalitet, heller enn å bare se på BNP slik Verdensbanken eller IMF gjør. Skalaen på utviklingsprosjekter er ofte så store at de enten ikke blir noe av, eller de har så store summer at noe havner i lommen på lokale politikere. Jeg tror på nedskalering og samarbeid mellom organisasjoner i nord og sør, med fokus på ansvarliggjøring og effektivisering.

Catharina Bu,
internasjonal rådgiver
i Tankesmien Agenda:

– De fleste som er
opptatt av utviklingspolitikk
og utviklingsøkonomi
kjenner til Collier, men flere har også vært kritiske til ham. Colliers hovedbudskap er at vi må ha flere produktive arbeidsplasser i Afrika, og det er jeg helt enig i. Men det er ikke slik at investeringer og økonomisk vekst i seg selv fører til utvikling. Afrika har jo hatt investeringer fra utenlandske selskaper i mange årtier uten at det nødvendigvis har skapt utvikling.

– Derfor bør man gjennom bistand bidra til å bygge skattesystemer og støtte opp om et kritisk sivilsamfunn som kan holde den politiske eliten ansvarlig. Mange av landene som Collier mener man bør investere i er preget av svakt fungerende institusjoner. Derfor må bistanden også være rettet mot å styrke disse institusjonene. Hvis man gir masse penger til et land som ikke fungerer kan pengene gå til korrupsjon eller selskaper som ikke skaper gode jobber. For at investeringer skal komme befolkningen til gode må denne kapitalen reguleres og fordeles.

– Flere er redd for at bistanden de siste årene har blitt et verktøy for giverlandenes egeninteresse. Å tro at man kan bruke bistand til å stanse migrasjon er naivt. Man må bruke bistand på å jobbe med de grunnleggende årsakene til at folk flytter på seg.

Lisa Sivertsen, konstituert generalsekretær for Kirkens Nødhjelp.

– Collier ser på migrasjon
i et globalt perspektiv. Han prøver å se både på positive og negative effekter av migrasjon. Det er nyttig fordi migrasjon er veldig komplisert, og det er ulike faktorer som påvirker migrasjon i ulike deler av verden. Han får frem mye av den kompleksiteten som feltet er preget av.

– Collier viser at fattigdom
og dårlige utsikter til jobb fører til at folk beveger på seg. Men i Kirkens Nødhjelp er vi også opptatt av det er flere andre faktorer som også i stor grad påvirker migrasjon – blant annet graden av demokrati og omfordeling av ressurser, og for flyktninger er fred, sikkerhet og diskriminering viktige årsaker.

Vår erfaring er at unge mennesker vil ha jobb, men de vil også ha et håp om å få være med på å forme samfunnet de lever i. Den manglende troen på at de kan påvirke utviklingen i landet de bor i medvirker til at folk migrerer.

– Jeg mener bildet er mer komplisert enn det Collier fremstiller. Det arbeidet som bistandsorganisasjoner kan gjøre på sosiale forhold og inkludering er viktig for å hindre at folk migrerer, i tillegg til arbeidet mot fattigdom og ulikhet.

‘Vi kan ikke fly inn den norske modellen’

Avtroppende Norfund-direktør Kjell Roland mener «den gode vilje» i for stor grad styrer utviklingspolitikken.

– Paul Collier er svært kritisk til ideelle organisasjoner som reiser til fattige land og skal «bygge sivilsamfunn» betalt av oss. Han mener dette er noe vi absolutt må slutte med.

Det sier Kjell Roland (bildet), avtroppende direktør for Norfund. Norfund er et statlig selskap som eies av Utenriksdepartementet, og som investerer i næringslivs­utvikling i fattige land. 27. august skrev Roland og Collier en kronikk i Aftenposten og Bistandsaktuelt der de kritiserte det de kaller «utviklingsfornektere», et begrep de mener beskriver en rekke ideelle organisasjoner som jobber med bistandsprosjekter i utviklingsland.

– Det er ikke noe galt i det disse organisasjonene står for, men man kan ikke lage sivilsamfunn utenfra – det må vokse nedenfra.

Det virker helt kontraproduktivt dersom målet er å fremme våre verdier, sier Roland.

Collier understreker i denne sammenheng at Kirkens Nødhjelp ikke rammes av denne kritikken, påpeker Roland.

– Årsaken er at de jobber med kirkene i disse landene, og de er forankret i egne medlemmer. Kirkene er i mange afrikanske land reelt sett sterke og nyttige sivilsamfunnsorganisasjoner med integritet og bred folkelig forankring. I noen land spiller fagbevegelsen en tilsvarende rolle, sier han.

Sinnelagsetikk

– Collier skriver i boken Exodus at de sosiale verdiene som bidrar til utvikling i et samfunn innebærer vilje til samarbeid og høy grad tillit, og han mener at slike kulturer ikke kommer av seg selv. Hva tenker du om dette?

– Vel, vi kan ikke fly inn den norske modellen! Den norske modellen er noe som vokser opp over lang tid. Vi må slutte med ideen om at vi kan eksportere verdier og institusjoner fordi vi «vet bedre». Det er ikke noe galt med verdiene våre, men det er noe galt med måten vi prøver å få andre til å adoptere dem. Hele det forrige århundret viser hvor mislykket og farlig det er å pådytte andre land ulike -ismer, enten de kommer fra øst eller vest, sier Roland.

Vi må slutte med ideen om at vi kan eksportere verdier og institusjoner fordi vi «vet bedre».

—   Kjell Roland

Roland mener bistandsfeltet i altfor stor grad er preget av sinnelagsetikk og «gode intensjoner». Ifølge ham er det for liten vilje til å se på de realpolitiske virkningene av tiltakene og for stor vilje til å lytte på bistandsapparatet som sitter i Norge.

Eier politikken

– For politikere og bistandsarbeidere er det nesten bare den gode vilje og oppofrelsen som gjelder. Bistandsapparatet eier omtrent politikken – de store organisasjonene er som en del av statsapparatet. Vi sender eksperter som bor på femstjerners hotell, skriver en rapport om hvordan det aktuelle landet kan kopiere norske institusjoner, og tjener godt på dette, sier Roland.

Han mener vurderingene i slike rapporter ofte er fullstendig irrelevante for lokale myndigheter.

– Ekspertene har det fantastisk moro, og tenker at manglende resultater skyldes «korrupsjon og at disse dumme afrikanerne ikke har fulgt opp». Konklusjonene deres er at «vi hadde svaret, men de lokale myndighetene følger ikke opp». Det er en ovenfra og ned-holdning som er svært skadelig. Institusjonsbyggingen som disse vestlige organisasjonene står for går på bekostning av det Afrika virkelig trenger: investeringer fra vestlig næringsliv som skaper bedrifter med høy nok produktivitet til å løfte Afrika ut av fattigdommen, sier Roland.