Angsten for 
løken

ESSAY: Min sterkeste Peer Gynt-opplevelse er fra Nationaltheatret for fire år siden. Det er premiere på Peer Gynt, den berømmelige Skavlan-versjonen, og det summer i salen. Det er alltid noe ­spesielt når Peer Gynt settes opp, liksom et eget sus. Ved siden av meg sitter en eldre kvinne. Vi småprater litt det siste minuttet før forestillingen starter. Og da skjer det: Hun setter blikket i meg, et blått, klart, kunnskapsrikt blikk, og hun spør: «Kan du din Peer Gynt?»

Ikke min

Min Peer Gynt? Min Peer? Jeg har da vel ingen. Jeg har aldri helt forstått hvorfor Peer Gynt er så stor i Norge, hvorfor han har blitt sett på som den helten han da visselig ikke er. Jeg irriterer meg rett ut sagt over Peer Gynt. Jeg irriterer meg over alle gangene han går utenom, feiger ut, later som om han ikke velger – men han velger jo alltid seg selv. Og jeg irriterer meg over at det er nettopp dette nordmenn trykker til sitt bryst. En løgner, sviker og svindler. Som, urettferdig nok, har en Solveig som sitter og venter til hun blir gammel og grå – om hun er aldri så mye et bilde på en altomsluttende kjærlighet. Så nei, jeg kan ikke min Peer Gynt. Det er ikke mitt premiss.