Han stiller seg midt i klasserommet. Vårsolen gjennom persiennene når ikke langt inn i rommet. Her satt Thomas Rachlew som ungdomsskoleelev på Granly skole i Tønsberg. Det er første gang han er i rommet siden han gikk ut. Da sto pultene i rekker, ikke i en hestesko som nå.
Rachlew ser rundt seg og holder hånda framfor munnen. Bilder fra mer enn førti år siden kommer tilbake og får fram følelser.
Kristendomsundervisningen husker han godt. Det var alltid første time. Hver dag i ni år.
– Det var en fryktelig start på dagen.
Elevene måtte reise seg, stå ved siden av pulten og fremføre det som de hadde lært utenat fra Luthers katekisme, Pontoppidans forklaring, Bibelen eller salmeboken.
Pugging
Han drar ned et verdenskart mens han mumler at de ikke hadde noe slikt da han var elev. Kristendomsleksa skulle pugges utenat på skolene til Det evangelisk lutherske kirkesamfunn (DELK).
– Her var det elever som sto og skalv.
Angsten kunne blokkere for elever som kunne alt på rams kvelden før. Straffen var gjensitting eller skyllebøtter som opplevdes så kraftige at de etterlot seg sår og skader på elevers sinn, skulle det vise seg.
Lærerens ord var lov. Han var nesten Gud, ifølge Rachlew.
Thomas Rachlew var bare sånn passe god til å pugge. Men han slapp lærernes vrede, fordi de kjente foreldrene hans. Han mener det beskyttet ham.
Så hvorfor kommer følelser til overflaten når han står i klasserommet?
– Det er følelsen av at jeg var fanget, følelsen av tapt barndom, at jeg gjerne skulle gjort andre ting, vært andre steder.
«Indoktrinering»
Rachlew har vært på innsiden av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, ikke bare som barn og elev. Han har også vært ungdomsarbeider der. Da han begynte å studere teologi på Teologisk fakultet i Oslo spurte han seg selv og andre: «Hvor er alle sammen som jeg gikk på skolen sammen med?» Bak spørsmålet skjulte det seg en bekymring for at medelevene ikke ble frelst, at de ikke kom til Himmelen.
Sakte, men sikkert gikk det opp for ham at barne- og ungdomsflokken han var en del av, var blitt utsatt for det han kaller «hjernevask og total indoktrinering». Det var et lukket system av kirke, kristen skole og kristen familie 24 timer i døgnet. Det var en sektlignende kultur der man ikke skulle delta i andre aktiviteter enn i kirkens regi, ikke omgås andre enn barn fra menigheten, ikke pynte seg. Slikt kunne føre til synd. Det var mye «oss» innenfor og «dem» utenfor, husker Rachlew.
Det var forbud og påbud.
I dag kaller man det sosial kontroll.
Thomas' første brev
I 1995 skriver han brev til alle prester og eldste. Han gjør seg til talsmann for traumatiserte elever. Også en annen eks-elev og en prest i Oslo sier fra. Kirkeledelsen beklager og ber om tilgivelse «i den grad det gjelder forhold hvor vi selv har gjort noe galt». Foreldre hadde sagt fra om de strenge kravene i kristendomsundervisningen, men «styre og ledere var for redde for å begynne å fire på kravene», skriver kirkeledelsen.
Det kommer i nyhetene. En liten, konservativ frikirke gir ikke en slik unnskyldning hver dag. Prester ber om unnskyldning fra talerstolene.
Thomas' andre brev
I 2016 skriver han et nytt brev til kirkelederne. Det plager ham at tidligere elever fremdeles sliter. Og hvorfor har så få fått med seg beklagelsen fra 1995? Rachlew har også lagt merke til VG-journalist Rut Helen Gjævert som i nett-TV-serien Frelst forteller om problemene hun fikk etter å ha vært med i den karismatiske evangeliseringsorganisasjonen Jesus Revolution Army. Hennes historie utløser en debatt om hvordan ledere manipulerer unge kristne.
Når Rachlew har sendt brevet, tar Rolf Ekenes saken videre. Som tilsynsmann i DELK er han også øverste, daglige leder. Frelst-runden har gjort inntrykk på ham også. Kirkeledelsen beklager igjen, i brevet som ble sendt ut for noen uker siden:
«Kristendom ble for noen forbundet med å mislykkes, med gjensitting og straff. Mobbing, både fra lærere og medelever, har skapt varige sår hos enkelte. (…) Vi beklager at dere ble rammet av det.»
Hvorfor ble det nødvendig med denne nye beklagelsen, 23 år etter den første?
Bevare troen
Skoledagen er nettopp slutt når Vårt Land kommer til Ryenberget skole i Oslo. Elever fra 34 nasjonaliteter strømmer mot oss. Noen går mot drosjene som venter, for elevene på den private DELK-skolen bor over hele hovedstaden.
I kirken som ligger vegg i vegg med skolen, møter vi tre personer som har vært sentrale i arbeidet med den siste beklagelsen. Elisabeth Fehn Olsen er diakon i Ryenberget kirke og har ledet kirkens forsoningsutvalg. Rolf Ekenes er tilsynsmann i DELK, og Tore Slettvik skolekonsulent.
Alle har vært DELK-elever og har selv mottatt brevet de har vært med på å utforme. De har erfart og sett det som beklages, men de har først og fremst hatt gode opplevelser selv.
---
Brevet
- I månedsskiftet april-mai sendte kirkeledelsen i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn brev til rundt 2.300 elever som har gått på skolene fra 50-tallet til 1990.
- Der ber de om unnskyldning for at elever ble trakassert og mobbet av lærere og elever fordi de ikke kunne leksa. Og for kristendomsundervisning og forkynnelse som skapte helvetesangst og nederlagsfølelse.
- Dette er andre gang DELK ber om unnskyldning. I 1995 trykket kirkens blad «Bekjennelse fra DELKs styre».
- Thomas Rachlew har vært involvert begge gangene.
- Da første beklagelse kom for 23 år siden klaget noen på at de ikke fikk tilbud om oppfølging og hjelp. Det har de nå fått.
---
– Hvordan forklarer dere at kirke- og skolemiljøet var så lukket?
– Skjermingen var en redsel for å bli dratt ut i verden og bort fra Jesus. Så ble det så sterkt understreket, sier Tore Slettvik.
Alle familier var ikke like strenge på skillet mellom folk i og utenfor menigheten, mener Rolf Ekenes:
– Men i forkynnelsen ble det uten tvil understreket at vi må ta vare på vår egenart og skjerme oss mot ødeleggende påvirkning som kan skade vår tro og vårt gudsforhold. Mange var derfor dårlig rustet til å stå trygt i sin tro da de kom ut i verden. De forsvant fra kirke og tro så langt unna som de bare kunne. Det er en smerte i seg selv. Så mange kull … og så få som er igjen som aktive og bevisste i menigheten.
Ormeyngel
En mørk domsforkynnelse skapte helvetesangst hos noen elever. Barn ble kalt «ormeyngel» fordi de var syndige, husker Thomas Rachlew. I kirkebenkene kunne barna la ordene om helvete gli forbi. Det var ikke så lett på skolen.
– Vi fornekter ikke fortapelsens mulighet, slik noen i norsk kristenhet i dag gjør. Til det er Bibelens tale for tydelig. Men det som er uklart, prøver vi ikke å svare på, sier Rolf Ekenes.
– Men dere snakker fremdeles om helvete?
– Enkelte forkynnere bruker ordet, men ikke med de beskrivelser som ble brukt for noen tiår siden.
Noen tidligere elever har fortalt Ekenes at de kan tenke på å ta sitt eget liv, men de tør ikke i redsel for å gå fortapt.
Puggeregimet ødela bildet av hva kristen tro er, erkjenner DELK-lederen. Fra forkynnelsen har mange i kirken fått et bilde av Gud som en streng dommer, en som ser og vet, sier Fehn Olsen.
Skoleklokka ringer så det durer helt inn i kirken på Ryenberget. I skolegården utenfor kirkeveggene roper barn i lek.
Hva svarer skolekonsulenten dem som frykter at det fremdeles foregår innprenting av tro og sosial kontroll på kirkens fem skoler?
– Skolen vår i dag og da er to ulike verdener. Men vi lærer fremdeles utenat noen bibelvers, hoveddelene i Luthers katekisme og noen salmevers. Vi er enige om at det er fint å kunne det utenat, i likhet med gangetabellen, sier Tore Slettvik.
På 90-tallet ble det et tydeligere skille mellom menighet og skole. Også lærere utenfor kirken ble ansatt.
Tausheten
Gjensynet med fotballbanen på Granly skole får fram smilet hos Thomas Rachlew. Grusen fra 80-tallet er byttet ut med kunstgress. Banen var et fristed, husker han. Her var det ikke lærere. Man kunne banne uten å bli tystet på eller kysse en jente bak et tre i skogen like utenfor banen.
---
DELK
- Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) er Norges eldste frikirke.
- De har i dag ca 3.500 medlemmer og fem grunnskoler.
- Består av 12 menigheter i Oslo, Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Rogaland og Hordaland. Nye menigheter er i ferd med å starte opp.
- De er involvert i misjon i samarbeid med Det Norske misjonsselskap, Misjonssambandet og Kristen interkulturelt arbeid (KIA). Hovedkontoret er i Tønsberg.
---
Vi setter oss ved et bord i skolegården. Elever på SFO leker, roper regler sammen og spiller volleyball med en voksen. Rachlew snakker om hvorfor den første beklagelsen i 1995 var utilstrekkelig.
– Familiene ble ikke berørt i det hele tatt, sier Rachlew og forteller om taushetskulturen som finnes, ikke minst i familiene.
I Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn er det mange familier. De er store og har vært med i kirken i generasjoner. Det skaper sterke bånd mellom menighet og familie – og innad i familiene.
Rachlew mener at det i hver familie er én eller flere som har problemer etter opplevelser på DELK-skoler. Familiemedlemmer snakker imidlertid ikke med hverandre om hva som har skjedd. Barna vil ikke såre foreldre eller bli kritisert av søsken, hevder han.
I tillegg kjenner mange på en sterk lojalitet til menigheten. De er stolte av den og synes kanskje de sverter den ved å fortelle om vonde opplevelser. Respekten for prester og lærere er stor.
– De veldig tette forholdene er vanskelig å forstå for folk utenfor, sier Rachlew.
Han mener lederne må ta ansvar for at det blir samtaler. Han ber dem fortelle sine egne historier og være eksempler. Fra leder av forsoningsutvalget, Elisabeth Fehn Olsen, hører vi det samme:
– Dette brevet må være starten på en større åpenhetskultur som gjør at vi snakker om de vanskelige tingene.
Himmelbilletten
Rachlew vil være konstruktiv og ønsker ikke å fremstille DELK ensidig negativt. Menigheten er også et godt fellesskap. Man blir tatt vare på.
Å melde seg ut av kirken er uansett utenkelig for mange, selv om de ikke går i menighetene eller er troende. Da vil de føle det som om de også melder seg ut av familien.
– Det er en veldig alvorlig handling som har sine konsekvenser. Vi lærte at har man DELK-medlemskapet, så har vi den retteste troen av alle. Himmel og fortapelse har alltid vært sentralt i kirken. Å ha medlemskapet var derfor nesten fullgodt med frelse.
Av de rundt 2.300 som har fått det siste brevet, er nesten 2.000 fremdeles medlemmer, ifølge Rolf Ekenes. Dette faktum har også fått DELK-lederne til å spørre seg: Hvordan kan det være så ille når det ikke er et ras av folk som melder seg ut?
Forsoning
Thomas Rachlew holder hånden over noen brevark slik at de ikke skal blåse ut over skolegården. Dette er brevet som han skrev til lederne i DELK i 1995, det som startet det hele. Uten hans påtrykk er det ikke sikkert at det ville kommet en eneste beklagelse.
Mye av hans engasjement for «DELK-ofrene» henger sammen med at han som fengselsprest ved Bastøy fengsel jobber med forsoning.
– Jeg tror det er relevant her. Min mor kom fra menigheten og hadde gått på samme skole. Hun trodde sterkt på at en DELK-skole var en garanti mot at barna skulle bli fristet av verden. Det var en uutholdelig tanke at barna skulle gå fortapt. Da jeg snakket med mine foreldre, forsto jeg hvorfor de sendte oss på skolen, og jeg kunne gå videre.
«En utstrakt hånd»
Endelig kom brevet Elisabet Breen hadde etterlyst i 23 år. Noen har blitt sinte.
Elisabet Breen finner et brev fra Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i postkassen. Hun visste det skulle komme og har ventet på det.
Hun lar det være uåpnet og drar på hytta. Her åpner hun det og leser. Flere ganger. Hun kjenner på at «dette er bra». Senere viser hun det til moren og broren.
Første skritt
Da Vårt Land intervjuet Breen i 1995 mente hun at beklagelsen som kom den gang bare var «første skritt på veien mot et oppgjør med fortiden».
– I det nye brevet står det meste jeg har etterlyst. Folk har fått en utstrakt hånd. Det er kjempebra, men det må gjentas.
Hun har «jobbet masse» med de vonde følelsene. Teologistudiet hjalp henne å forstå Guds nåde på en ny måte. Fra DELK-tiden hadde hun lært at jo mindre man følte seg, jo større ble Guds nåde.
– Det er ikke teologi, men psykologi, sier Elisabet Breen.
Sint
Ikke alle som brevet er myntet på har fått det, viser meldinger Vårt Land har fått. Astrid Amor er en av dem. Hun er sint og opprørt over brevet som hun leste på kirkens nettsider.
– Hvorfor utløser DELK-brevet så sterke følelser i deg?
– Det vekker mange traumer og nederlag fra skoletiden. Brevet sendte meg på en følelsesmessig karusell, som det har blitt vanskelig å komme av. Det tok over hverdagen min, svarer Astrid Amor i et intervju på e-post.
Hun er sammen med rundt 170 andre med i den lukkede Facebook-gruppen «DELK beklager». Ifølge henne er det mye frustrasjon og sinne hos enkelte i gruppen. Hun registrerer også at noen der vil kjempe for en offentlig gransking. Dette har også organisasjonen Stiftelsen Rettferd for taperne tatt til orde for. Amor mener staten har et delansvar, siden skolene fikk statsstøtte.
Søksmål
DELK har også sagt at de er forberedt på at det kan komme søksmål, og Astrid Amor vurderer dette. For henne ville brevet vært mer troverdig om DELK hadde tilbudt erstatning.
– De har tatt fra meg en normal barne- og ungdomstid. Jeg har ikke tatt videreutdanning på grunn av store, faglige hull. Så tror de at et brev med en så tynn innrømmelse og tilbud om en samtale, skal reparere alt dette, skriver hun.
Kirken opplevde hun som en sekt da hun vokste opp. Amor lurer også på hva som er DELKs egentlige agenda bak brevet. Kan det være å pynte på omdømmet? Leder i kirkens forsoningsutvalg, Elisabeth Fehn Olsen avviser dette.
– Jeg er redd for at det blir et poeng. Dette handler aller mest om dem som får brevet og ikke om oss som kirke. Vi ønsker ikke noen anerkjennelse, sier hun.
Klagemur
Også tilsynsmann Rolf Ekenes avviser at de har andre siktemål med brevet enn å beklage. Han synes det er forståelig at brevet vekker til live bitterhet og raseri som mange har båret på i årevis.
– Det var vi forberedt på. Vi må være villige til å være klagemur, sier han.
Av de omkring hundre tilbakemeldingene kirken har fått til nå, beskriver de fleste en oppvekst og skoletid som er blitt en belastning senere i livet.
– De aller fleste sier brevet var nødvendig og gjorde godt, men kom altfor sent, sier Ekenes.
4.000 timer
Elisabet Breen har regnet på hvor mye tid hennes kull på 60-tallet brukte på kristendomstimer og pugging. Summen ble 3-4.000 timer – tilsvarende natt og dag i 125-167 døgn. De 759 spørsmålene og svarene i Pontoppidans forklaring. Sannhet til gudfryktighet tok mye av tiden.
– Jeg tror alle husker det første spørsmålet, som er det meste positive: «Kjære barn, vil du ikke gjerne være lykkelig på jorden og salig i Himmelen? Svar: Jo, kunne jeg bare bli det», forteller Elisabet Breen.
Resten av boka er stort sett fortrengt eller borte.
Skolen hemmet livsutfoldelsen hennes, hevder hun. Å framheve sine evner ble oppfattet som egoisme. Hun er forundret over at skoler som «dyttet deg ned og krenket» kan bli så bra som DELK-skolene har blitt.
– Det tilskriver jeg voksne som har tatt ansvar.
