Et brev på såret

Han stiller seg midt i klasserommet. Vårsolen gjennom persiennene når ikke langt inn i rommet. Her satt Thomas Rachlew som ungdomsskoleelev på Granly skole i Tønsberg. Det er første gang han er i rommet siden han gikk ut. Da sto pultene i rekker, ikke i en hestesko som nå.
Rachlew ser rundt seg og holder hånda framfor munnen. Bilder fra mer enn førti år siden kommer tilbake og får fram følelser.
Kristendomsundervisningen husker han godt. Det var alltid første time. Hver dag i ni år.
– Det var en fryktelig start på dagen.
Elevene måtte reise seg, stå ved siden av pulten og fremføre det som de hadde lært utenat fra Luthers katekisme, Pontoppidans forklaring, Bibelen eller salmeboken.

Pugging

Han drar ned et verdenskart mens han mumler at de ikke hadde noe slikt da han var elev. Kristendomsleksa skulle pugges utenat på skolene til Det evangelisk lutherske kirkesamfunn (DELK).
– Her var det elever som sto og skalv.
Angsten kunne blokkere for elever som kunne alt på rams kvelden før. Straffen var gjensitting eller skyllebøtter som opplevdes så kraftige at de etterlot seg sår og skader på elevers sinn, skulle det vise seg.
Lærerens ord var lov. Han var nesten Gud, ifølge Rachlew.
Thomas Rachlew var bare sånn passe god til å pugge. Men han slapp lærernes vrede, fordi de kjente foreldrene hans. Han mener det beskyttet ham.
Så hvorfor kommer følelser til overflaten når han står i klasserommet?
– Det er følelsen av at jeg var fanget, følelsen av tapt barndom, at jeg gjerne skulle gjort andre ting, vært andre steder.