En brennende sjel i et veltrent legeme

De siste ukers sportssirkus i Sør-Korea har kristne røtter. Men det moderne OLs far mente idrettsutøverne var 
prester i den nye tids religion

Reportasje

En prest med nypreparerte ski på beina ligger på kne midt mellom løypa og vannet. Vi er så langt nord du kan komme i Nord­marka, et sted mellom Tverrsjøstallen og Mylla, og presten har stukket sin høyre stav, så lang den er, ned i snøen. Rundt ham hopper samojeden Simba.

– I konfirmasjonsundervisningen forteller jeg at kroppen er en del av skaperverket. Vi er satt til å forvalte den, slik vi skal forvalte alt vi er omgitt av. Holder du orden på kroppen, er det lettere å holde orden i hodet. Det sies at du blir det du spiser. Jeg mener vi blir det vi gjør.

Stian Roos sitter søvnløs på nettene for tida. Ikke at han sover dårlig. Problemet er OL, som avsluttes denne helga. At norske vinteridrettsutøvere i toppsjiktet har reist til Pyeongchang i Sør-Korea for å bevise at de er «raskere, høyere, sterkere» enn motstanderne, som det olympiske mottoet sier. Og ikke ser det dårlig ut heller. Norge har tatt en rekke gull i langrenn, hopp, alpint, skiskyting, skøyter og freestyle. I skrivende stund topper vi medaljestatistikken.

Roos, som er prest på Jevnaker, pleier å be konfirmantene kjenne litt på legemet. Han ber dem hoppe og sprette litt – få opp pulsen, kjenne bankinga i brystet.

– Jeg vil at de skal tenke over hvor mange
 motoriske enheter som trengs for å bøye det 
ytterste leddet på lillefingeren.

---

De olympiske leker

  • Er først omtalt i kilder fra 776 f.Kr.
  • Gikk angivelig dukken under keiser Theodosius den store på 390 tallet e.Kr.
  • Representantene fra ulike greske bystater skulle legge våpnene fra seg i OL-perioden, men det ble ikke alltid overholdt.
  • Pierre de Coubertin fikk stablet en ny, internasjonal utgave på beina i 1896.
  • Ideen var at et fred­elig møte på idrettsbanen skulle overflødiggjøre krig.

---

Muskelkristendom

Roos er langt fra den første presten til å trekke linjer mellom god, kristen livsførsel og idrett. I Viktoriatidas Storbritannia, rundt 1850, fikk fysisk fostring større plass i
pedagogikken på eliteskolene. Aristokratiets gutter skulle meisles ut til perfekte gentlemen – ideelle representanter for dronning og kolonimakt. De skulle utvise gode, kristne verdier, og de skulle være rusta både verbalt, mentalt og fysisk til å møte livets opp- og nedturer.

Parallelt stupte besøkstallene i The Church of England, særlig blant menn. Antagelig som et resultat av en arbeiderklasse i kraftig vekst. Det tradisjonelle bondesamfunnet med kirkegang i sentrum forvitra. Menn drakk opp lønningsposene eller ble trukket mot fotball- eller rugbybanen. Det var først og fremst kvinner som gikk i kirken.

Teologen og forfatteren Charles Kingsley mente løsningen lå i å gjøre kristendommen mer maskulin. Han syntes den anglikanske kirken var blitt for myk og feminin, og at kristendomsforkynnelsen generelt la for stor vekt på det åndelige. Hvis det maskuline ble løfta fram og kultivert, ville det ikke bare gi kirken en ny relevans for de lavere klasser, det ville også gi britiske tjenestemenn et fortrinn i pleie av koloniene, og i møte med nye militære trusler. Slik oppstod ideen om «muscular Christianity» – muskelkristendom.

«På idrettsbanen tilegner unge gutter seg egenskaper ingen bok kan lære dem», skrev Kingsley i et av bevegelsens definerende
verk, Health and Education (1874). «Ikke bare fryktløshet og pågangsmot, men også tålmodighet, ydmykhet, rettferdighet og evnen til å sette pris på andres suksess». Muskelkristendommen preket kort sagt at et veltrent
legeme gir en sterk karakter og god moral.

Fysisk fostring

Med det som bakteppe fødtes baronen Pierre de Coubertin i 1863. Han vokste opp i et Frankrike som klarte seg stadig dårligere i de generasjonsvisse krigene mot Tyskland.

Som så mange andre i Frankrikes overklasse, fikk han sin
utdanning hos jesuitter. I memoarene skrev han seinere at de ga en utmerka innføring i vestens kultur- og åndshistorie. Men han hadde også sine innvendinger: Hvorfor var det ikke plass til idrett?

Coubertin fikk for seg at Frankrikes nederlag mot tyskerne skyldtes et dvaskt, fransk dannelses­ideal. Landsmennenes hang til gåselever og boklig lærddom, ga heller slappe soldater. Baronen øynet konturen av et mer velfungerende utdanningssystem på motsatt siden av Den engelske kanal.

Trene til Jesu komme

Muskelkristendommen innebar et ideal om at kroppsdisiplin ikke bare var forenelig med, men også styrket den kristne moralen. Det var også en reaksjon på det flere anså som en nedvurdering av kroppen opp gjennom kristendommens historie.

– Kroppen er viktig både i inkarnasjonen og i oppstandelsen. Men hva den betyr imellom der, er et godt spørsmål, grunner Karl Olav Sandnes, professor i Det nye testamentet ved Det teologiske menighetsfakultet.

– Paulus omtaler jo kroppen som et tempel for den hellige ånd, men samtidig mener han først og fremst at legemet er et instrument som skal brukes i tjenesten. Den skal ikke dyrkes, men brukes opp.

Dessuten hadde Paulus for dårlig tid til å
 drive med kroppsbygging. Han venta aktivt på Jesu’ komme.

– Det åndelige tillegges helt klart størst vekt. Vi finner en og annen idrettsmetafor hos Paulus, blant annet i hans første brev til korinterne. Men her er det et bilde på å trene på at Jesus kommer tilbake – om ikke altfor lenge. Her er vi også ved utgangspunktet til askesebegrepet. Askesen var opprinnelig perioden greske idrettsutøvere skulle avstå fra å bruke kroppen i forkant av for eksempel De olympiske leker.

Lastefull kropp

Selv om Paulus opprinnelig var jøde, tilhørte han den hellenistiske kultursfære. En kultur der kroppen ble sett på som lastefull.

Du skulle ha kontroll på legemet for å holde plagsomme drifter på avstand.

– I Pauli univers huser kroppen lyster og begjær det gjelder å undertrykke. Han hadde slik sett et grunnleggende negativt syn på kroppen. Samtidig er han som jøde klar på at Gud har skapt ham med både kropp og sjel, forklarer Sandnes.

Utover i middelalderen blir askesen viktigere. Kroppen blir et redskap som skal kontrolleres av ånden, og til sjuende og sist av Gud, påpeker Reidar Aasgaard, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

– Også i middelalderen var det en forståelse av kroppen som gudskapt og grunnleggende god, men samtidig en forestilling om en rangordning i mennesket der sjelen står over legemet. Når
askesen framheves, dreier det seg om at sinnet skal ha kontroll over kroppen, ikke omvendt. Kroppen blir et instrument for å leve et fromt liv og tjene Gud.

Han mener askesen kan minne
om motkulturen som vokste fram i Viktoriatidas England.

– Muskelkristendom ser på kroppen som noe godt som skal løftes fram. Slik blir det en
annen måte å tenke på den på, der sjelen omdefinerer forståelsen av legemet. Det er likefullt sjelen som har et legeme, men den har nytte og glede av en veltrent kropp, sier Aasgaard.

Religiøs erfaring

I skiløypa forteller Jevnaker-prest Stian Roos at han tror på «alt med måte».

– Du skal ikke overdrive treninga, på samme måte som du ikke bare skal vanke i kirkelige
 kretser.

Simba er vant til at Roos går på litt. Bikkja blir utålmodig av det daffe Vårt Land-tempoet, napper sin herre i kondomdressen.

Minus to grader, halvannen meter snø, ferske skuterspor og blå smøring under skia. Roos går ofte her, i skyggen av Nordmarkas høyeste punkt, Svarttjernshøgda på 717 meter over havet. Her kan han samle tankene – det er godt å gå når han forbereder seg til preken, eller skal forrette en begravelse.

I Pauli univers huser kroppen lyster og begjær det gjelder å undertrykke.

—   Olav Sandnes, professor i Det nye testamentet

– Som prest faller det meg naturlig å bruke
 naturen. Jeg får overskudd av å bruke det vi er gitt av Gud, av å bevege meg i skaperverket. Det gir meg viktige religiøse erfaringer. Når jeg bruker denne kroppen – om jeg løper eller går på ski – finner jeg de rette orda, det faller liksom på plass.

Et veltrent legeme

Pierre de Coubertin reformerte aldri det franske utdanningssystemet etter engelsk modell. Derimot fikk han for seg at han skulle gjeninnføre De olympiske leker. 1.500 år etter at Theodosius den store, keiseren som gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket, visstnok avskrev tradisjonen som noe hedensk tull, var en kristen bevegelse med på å gjenopplive tradisjonen. I 1894 fikk Coubertin tromma sammen den første olympiske komité. To år seinere gikk de første lekene av stabelen i Athen. Og i 1924 var det klart for de første olympiske vinterleker i Chamonix.

– Coubertin tok med seg det atletiske idealet fra muskelkristendommen inn i olympismen. Ånden formes gjennom en kultivering av kroppen. Der så han en tett sammenheng, sier Sigmund Loland, professor ved Norges idrettshøgskole.

Med muskelkristendom i
bagasjen var det dessuten naturlig for Coubertin å hente fram det gamle, romerske mottoet om «en sunn sjel i et sunt legeme».

– Han kombinerte muskelkristendommen med gamle greske og romerske idealer om å strekke seg lengst mulig. Det var også et element av framtidstro der, han ville vise at mennesket hadde mulighet til å bli noe annet og bedre enn det var. Coubertin nøyde seg derfor ikke med «en sunn sjel i et sunt legeme», han ville ha «en brennende sjel i et veltrent legeme», sier Loland.

Lagånd

Når Stian Roos ikke er prest, går han gjerne på ski. Langt. Snart skal han gå Trysil skimaraton, som en «kjapp oppvarming» til Vasaloppet. Han er trebarnsfar, fotballidiot (Tottenham) og han er trener for aldersbestemte, lokale fotballag.

Også på banen gjelder gode, kristne verdier.

– Som kristne skal vi gjøre som i fotballen, vi skal spille hverandre gode. Og nettopp evnen til å spille på lag, med hverandre og med kroppen, knytter jeg til at Jesus så alle – at alle skal med.

Jeg får overskudd av å bevege meg i skaperverket. Det gir meg viktige religiøse erfaringer.

—   Stian Roos, prest

Nestekjærlighet og menneske­verd er for Roos nært knytta til lagånd.

– Idrett skal ikke være roping og kjefting. Et lag må ta vare på alle, og jeg mener det er noe vi også må jobbe for i norsk idrett. Vi må ta vare på breddeidretten, passe på at ikke alle som ikke vil bli proffspillere ramler ut av fotballen før fylte atten. Dessuten er livet fullt av tap. Idrettsbanen er kanskje det minst vanskelige stedet å lære seg å tape.

Salig blanding

Det som tok utgangspunkt i et ønske om å ta kroppen inn i varmen i kristen sammenheng, utvikla seg gradvis til noe på grensa til det
hedenske, skal vi tro Gunnar Breivik, professor emeritus ved Norges idrettshøgskole.

– Olympismen var en salig blanding av kristne og antikke, 
hedenske verdier. Dessuten har det kommet til diverse tungt
ladede symboler siden. Den olympiske ild kom for eksempel på banen med OL i Berlin i 1936. Et OL mange i ettertid har ment Coubertin var litt for begeistret for.

Baronen drømte om at OL skulle skape verdensfred. Utøvere fra alle nasjoner skulle
møtes på like fot, og kjempe i edel konkurranse på idrettsplassen i stedet for på slagmarka. Men for den moderne olympiadens far framsto idretten også som grunnleggende åndelig. Mot slutten av livet skreiv han: «For meg er idrett en religion med en kirke, dogmer, messer – men først og fremst er den en åndelig opplevelse.» Breivik mener olympismen nesten ble en konkurrent til kristendommen.

– For Coubertin var det en slags form for tilbedelse og
åndelighet i en moderne tid. Han dyrket fram en religio athletae, en idrettsreligion. Eller som han selv sa: «Idrettsutøverne er
yppersteprestene i den nye, humanistiske religion.»

Olympismen var en salig blanding av kristne og antikke, hedenske verdier.

—   Gunnar Breivik, professor emeritus ved Norges idrettshøgskole

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Reportasje