Fryktens byggesteiner

Regjeringskvartalet januar 2018: Et grått intermesso. Enn så lenge trasker byens innbyggere og besøkende mellom byggearbeider og bilsperringer, forbi brakker og gjennom foreløpige passasjer. Kanskje på vei til jobbmøte, kanskje til en av kafeene rundt Youngstorget. Y-blokka med Picasso-motivet står på lånt tid. Den skadde Høyblokka er dekket til, slik at det på avstand kan se ut som om vinduene er intakte.

På den ene siden av historien finnes angrepet, ødeleggelsen, det ­fryktelige. På den andre siden, en fremtidsplan – et ønske om noe nytt og ­sikrere – et levende maktsentrum mellom øst og vest i Oslo. Samtalen om fremtidens storby handler i stor grad om hvordan vi skal sikre oss mot terror, men samtidig føle oss frie og trygge.

Der ingen bor

I fjor høst ble vinneren av arkitektkonkurransen om et nytt regjeringskvartal offentliggjort. Debatten om byggevolum og bevaring av eldre bygninger har pågått både før og etter denne milepælen. Flere Oslo-politikere har ment at det blir for mange store bygninger på for lite areal. Samtidig er det ikke lagt opp til utesteder, butikker eller boliger i byggene som skal huse departementene.

– Jeg frykter at dette skal bli et øde område, hvor det skjer lite utenom arbeidstid. Faren er da at noe av det demokratiske ved byen forsvinner, sier arkitekt Anders Rubing, som er en av redaktørene for boken The City between Freedom and Security, et samarbeid mellom Bergen Arkitekthøgskole, Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NMS) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

En by skal være et sted man lever sammen i fellesskap, fremhever han. Den bør ikke deles opp i avgrensede deler.

Sikkerhet

Grunnen til at næringslivet får begrenset innpass i de planene som foreligger, er sikkerheten i området. Og ettersom sikkerhetspremissene for konkurransen er unntatt offentligheten, har det vært lite diskusjon om hvilke muligheter som åpner seg med det nye kvartalet, mener Rubing.

Det er likevel fullt mulig å legge til rette for at kvartalet kan bli en levende del av byen, selv uten butikker og boliger. Det mener Sissel Engblom, arkitekt og sjef for urbanisme i Link Arkitektur. I 2015 ledet Engblom, som den gangen jobbet i Asplan Viak, ett av seks team som kom med forslag til utforming av det nye regjeringskvartalet som sted. Asplan Viaks forslag, som bygget på ideen om en byhage, var med å legge grunnlaget for det videre arbeidet med reguleringsplanen.

– Å skape møteplasser handler ikke bare om handel og kaffe latte. Forslaget vårt åpnet for hverdagsaktiviteter mellom bygningene både for de som jobber der og for de som ellers beveger seg i området, sier Engblom.

LES OGSÅ: Våre barn, maskinene

Park og sykler

Sissel Engblom forklarer at Regjeringskvartalet, med Akersgata på den ene siden og Møllergata på den andre, binder sammen øst og vest, sør og nord i Oslo. Desto viktigere er det å legge til rette for bedre bevegelse for gående og syklende i det bilfrie området.

– Jo flere mennesker – fotgjengere, syklister, barn, eldre og barnevogner – jo tryggere blir det, sier Engblom, som tror folk har glemt hvor dårlig det gamle regjeringskvartalet har fungert som rom i byen.

Tegningene til Team Urbis, som vant den endelige arkitektkonkurransen med forslaget «Adapt», viser en stor regjeringspark inn mot Trefoldighetskirken og Deichmanske hovedbibliotek. Arkitektene har også lagt inn flere passasjer og grønne, åpne felt som skal tiltrekke seg mennesker.

Tegn i tiden

Byene er maktsentrum, kulturelle sentrum, religiøse sentrum. Trusler og angrep er ikke noe nytt. Det mest iøynefallende forsvarsverket fra eldre dager er festningen, som Akershus festning i Oslo. Senere har storbyene blitt utstyrt med høyreiste bygg og brede paradegater, uten at forsvarshensyn nødvendigvis har vært styrende. Et kroneksempel er Eiffeltårnet i Paris fra 1889. Landemerket skulle i sin tid sette Frankrikes ingeniørkunst på kartet, og ruvet som verdens høyeste bygg frem til det ble konket ut av Chrysler-bygningen i New York i 1930.

En hver epokes ideologi eller «tidsånd» kan altså leses i den arkitekturen som var nyskapende i akkurat denne epoken. Hva med vår tid, med rystende angrep i byer som Stockholm, Paris, Berlin, New York, Oslo og London. Kan vi for eksempel finne igjen frykten for terror i det vi bygger i dag?

Siden 1990-tallet har terrorfaren tatt mer plass i byutviklingen, ifølge Rubing.

– Sikkerhet vektlegges i større grad nå enn før. I Norge dukket ikke diskusjonen opp før terrorangrepet 22. juli. Land som England har kommet mye lenger, men så har de også hatt en mer intensivert terrortrussel, sier han.

LES OGSÅ:Tenk om jeg er alvorlig syk?

Stålringen

London har jobbet systematisk med terrorsikring av sentrum helt siden tidlig 1990-tall, da terrorgruppen IRA sto bak flere angrep. Veibarrierer, ­bevæpnet politi og hundrevis av overvåknings­kameraer ble del av gatebildet innenfor den såkalte Ring of Steel – stålringen i City of London-distriktet. Etter flere episoder med kjøretøyangrep de siste årene, er sikkerheten igjen skjerpet. Myndighetene vurderer nå en ny sikkerhetssone rundt høyblokkene i Londons finanssentrum.

Terrorforsker Sunniva Meyer ved Transportøkonomisk institutt (TØI) bekrefter at terrortrusselen legger premisser for byplanlegging i langt større grad nå enn ­tidligere. Når myndighetene nå trapper opp sikringen av Oslo, gjelder det å lære av både gode og dårlige tiltak andre steder.

– Israel er et særlig interessant land å ta lærdom av, på godt og vondt. Der er ­bevoktningen mange steder massiv. Samtidig er situasjonen i Israel helt annerledes enn i Norge, og det er derfor ingen grunn til å kopiere dem med tanke på terrorsikring.

Rubing advarer mot å glemme Stoltenbergs ord etter 22. juli om mer demokrati og åpenhet når fremtidens byer skal formes. Terror rammer voldsomt og kan skje hvor som helst, men er relativt sett en lite sannsynlig dødsårsak.

– Vi hadde en unik mulighet å tenke annerledes om byplanlegging etter 22. juli. Nå, med den store oppmerksomheten omkring terrorisme, er jeg redd den er i ferd med å lukke seg, sier Rubing.

Grønn sikring

I november i fjor våknet osloborgerne til digre, tunge blomsterkasser i betong på Karl Johan. Lignende sperrer dukket etter hvert opp på Jernbanetorget, Lille Grensen og i Akersgata. Sperringene ble utplassert av Oslo kommune i samarbeid med politiet og PST for å hindre såkalt «tilsiktet påkjørsel».

Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, var raskt ute med å understreke at barrierene skal integreres i arkitektur og utsmykning så langt det lar seg gjøre.

– Vi ønsker ikke at Oslo skal se ut som en festning, uttalte han.

Nettopp det å integrere terrorsikringen sømløst i omgivelsene er alfa og omega, mener Meyeri TØI. Benkegrupper, byskulpturer, blomsterutsmykning – men også praktiske evakueringsruter – kan bli del av sikkerhetsregimet på måter som gjør at vi ikke legger merke til det.

– Forestillingen om at terrorsikring ­automatisk skaper frykt, mener jeg er ­problematisk. Dersom sikringen er godt planlagt, kan den gli naturlig inn i ­bymiljøet. Store betongklosser er på den andre siden stygt, og vitner om at man har hatt dårlig tid, sier hun.

En mer permanent løsing kan være å gjøre sentrum tilnærmet bilfritt, noe byrådet i Oslo gradvis også er i ferd med å gjennomføre. Byen blir grønnere – og biler som kan frakte eksplosiver eller kjøre inn i folkemengder hindres fra å komme nær de utsatte områdene. På den andre siden er bykjernene avhengig av leveranser fra nettopp større varebiler.

LES OGSÅ: Etter katastrofen

Pass på! Gå vekk!

Mens osloborgere diskuterer terrorsikring av paradegaten Karl Johan, har en annen og mer privat form for sikring vokst frem i flere av verdens storbyer: Såkalte «gated communities» eller inngjerdede boligområder. Nylig avgått sjef for FNs bosettingsprogram, Joan Clos, er blant dem som fortviler.

– Idealbyen er ikke den med inngjerding og overvåkningskameraer – en ­futuristisk scene fra filmen Blade Runner, mørk og dramatisk og grunnleggende trist … det minste vi kan gjøre, er å bygge byer hvor det er mulig å være lykkelige, og hvor felles­områder virkelig er for alle, har han uttalt til The Guardian.

Clos er redd privatiseringen av byen tar overhånd. Han mener gettoer på den ene siden og lukkede luksusområder på den andre, fører til større ulikheter. Slike skiller er ofte et resultat av frykt, ifølge Clos. Men de kan også gi næring til fremmedfiendtlighet, mistenksomhet og sosial spenning.

Sisel Engblom er inne på noe av det ­samme når hun advarer mot å lage husvegger som fungerer som barrierer eller gangveier som blir «sugerør» – altså broer over gateplan eller passasjer under bakken.

– Du er aldri så utrygg som når du er på slike steder, for hva hvis det kommer en gjeng mot deg? Hvem skal høre deg?

Trygghet og sikkerhet er heller ikke det samme, mener Engblom.

– Trygghet er subjektiv og handler gjerne om fellesskap. Sikkerhet er mer objektiv og går som regel ut på at noen tar kontroll over et område. Vi trenger begge, men blir det for mye sikring forsvinner opplevelsen av trygghet.

Trygghet innenfra

Engblom jobber i dag med et byutviklingskonsept kalt ­#SafeCity, inspirert av lignende ­bevegelser i ­Europa og USA. Hun forteller at kollegaer i Danmark har hatt gode erfaringer med ­såkalt «trygghetsrenovering» av boligstrøk. I ­Bispehaven i Århus, som har slitt med mye kriminalitet, er parkeringshus i første ­etasje erstattet av leiligheter med terrasser ut mot gaten. Områdene mellom husene er lyst opp og gjort om til møte­plasser for naboer.

Det å legge til rette for mer nabolags­følelse, kan i seg selv forebygge utenforskap – som igjen er grobunn for terrorisme, tror arkitekten. Gode fellesskap, hvor folk føler seg trygge og likestilte, vil kunne få ned andelen som sitter alene på internett og brygger på en aggresjon.

– Nabokjerringene til Gro Harlem Brundtland, de liker vi. Vi ønsker at folk følger med på nabolaget sitt og tør å snakke sammen.