En jordisk tragedie

Det er et av litteraturens viktigste verk, Dante Alighieris Den guddommelige komedie. En gigantisk reiseskildring gjennom livet og etterlivet. En knallhard politisk samtidskommentar. En encyklopedi over all datidens kunnskap. Et portrett av en klar verdensorden, der alt pekte på sin skaper.

Hvordan ville et slikt verk sett ut hvis det ble skrevet i dag?

Vi har snakket med forfattere, litteraturvitere, teologer og Dante-kjennere for å sirkle inn «Den guddommelige komedie anno 2018». Komedien hadde både inneholdt helt nye steder, og reservert plass til helt nye personer nederst i helvete.

– I dag ville vi fått en økologisk undergangsvisjon. Hele klimadebatten handler jo om straff og tilintetgjørelse, om veien til undergang og om hvordan vi kan finne redningen – eller frelsen, sier litteraturviter Jan Inge Sørbø.

Skisser av en reise

Komedien ble skrevet på starten av 1300-tallet, og beskriver Dantes reise ned i helvete, opp igjen gjennom skjærsilden – skiringsfjellet som det også heter, og til slutt opp til himlene, til paradis, der Dante får skue Gud.

– Han har en ambisjon om å skildre hele verden. Fra det nedrigste i mennesket, historien og politikken, til det aller høyeste, flotteste og vakreste, forklarer lyrikeren Øyvind Rimbereid.

– Hvordan ville denne geografien sett ut i dag?

– Hadde det fantes en kunstner av hans format i dag, tror jeg han ville definert det helt annerledes enn slik vi var vant til å se det. Han ville gjort det på en slik måte at vi ble overbevist om at dette måtte vi lytte til, sier Rimbereid.

Helvetesporten

– Det var også dette Dante gjorde i sin tid, sier Jorunn Økland.

– Han skrev på den tiden helvete nær sagt ­akkurat var blitt oppfunnet, sier Økland, og viser til hvordan det i Dantes nære samtid var utviklet en inngående teologi om helvete, en som gikk langt utover hva bibeltekstene beskrev om Gehenna – som begrepet helvete stammer fra.

– Det nye er at helvete må beskrives, og Dante gir en estetisk manifestering til de nyutviklede forestillingene. Skal vi se etter noe lignende i vår tid, kan vi se til måten man i dag plukker opp vers fra 1. Mosebok, og skaper en teologi rundt forvalteransvaret. Dette har så langt ikke vært noe viktig poeng i teologihistorien, men i dag, i det vi holder på å ødelegge jorden, hentes bibelversene frem og blir utgangspunkt for ny tenkning, sier hun.

– Hvilke estetiske uttrykk har dette fått hittil?

– Det første jeg kommer på er den enkle barnesangen «hvem har skapt alle blomstene?». Det er ikke helt Dante-nivå på den, men også mye av det som skjer på korsveifestivalene er uttrykk for den samme interessen.

---

Komedien

• Den guddommelege komedie er hovedverket til den italienske dikteren Dante Alighieri (1265–1321).
• Verket regnes som et av litteraturhistoriens viktigste, og handlingen dreier seg rundt en reise som Dante foretar til det hinsidige.
• Originaltittelen var Commedia. Tittelen Divina commedia ble første gang brukt i L. Dolces utgave fra 1555 og er siden blitt en vanlig tittel på verket.
• Deler av verket er oversatt til bokmål av Kristen Gunde­lach i 1953, og til nynorsk av Henrik Rytter og Sigmund Skard i 1965, mens Magnus Ulleland ble den første som oversatte hele Komedien, i tre bind frå 1993–1996 på Gyldendal.
• I disse dager kommer første del av verket, Inferno, i to nye norske utgaver: på Dreyers­ forlag i Asbjørn ­Bjornes' omsettelse og på Solum­Bokvennen i Erik ­Ringens oversettelse.
• Kilde: Snl.no og Vårt Land

---

Endelig frelse

Kanskje er det ikke tilfeldig at det er Dantes Inferno som i disse dager kommer i to nyoversettelser til norsk. Det er helvete og skjærsilden vi i dag ville hatt lettest for å beskrive, tror Øyvind Rimbereid.

– Selv om de færreste tror at dette venter oss etter døden?

– Kanskje er det fordi vi ikke er helt sikre, da? Vi har en mistanke om at vi selv er i stand til å gå ned dit, ikke i metafysisk forstand, men gjennom alt vi er i stand til å påføre vårt eget vesen og omgivelser, i form av klimakriser og atombomber. Om det ikke er mulig å skrive Dantes komedie på ny, er det i hvert fall materiale i dag til å skrive noe beslektet.

Paradis er verre, tror han. Det har en ­annen klang for oss enn det hadde for mennesker på 1300-tallet.

– Kan vi nå det ved teknologiske og ­medisinske fremskritt?

– Du har transhumanister og russiske ­moguler som forsker seg frem til å kunne leve betraktelig lenger ...

– Som skuer Gud i mennesket?

– Det er en variant. Deres visjoner er likevel ganske stusselige satt opp mot hva Dante skildrer. Han har en kristen overbevisning som gjør det mulig å skape et verk med et så tydelig håp om en frelse og en herlighet. Men for oss har det mistet sin uskyld, blitt til noe umulig, noe tapt.

Likevel er det paradis, og ikke helvete, som skildres i moderne visjonsdiktning, påpeker religionsviter Anne Kalvig:

– En stor mengde litteratur beveger seg i tematisk lignende kretser som Komedien i vår tid. Dette er en stor sjanger innen såkalt nyåndelighet, men det finnes varianter også innen kristendommen.

Oppstigning

Nevrokirurgen Eben Alexanders Himmelen finnes er eksempel på slik litteratur. Alex­ander var hjernedød i åtte dager, og skrev etterpå en bestselger der han skildrer ulike riker eller sfærer som sjelen/ånden beveger seg igjennom etter døden.

– Litteratur der man formidler innsikter, syn og budskap fra det som folkelig heter «den andre siden», er faktisk en populær sjanger. Slik jeg kjenner denne litteraturen, har straff og straffesteder ingen stor plass. For det meste er de åndelige sfærer lyse, gode, av en helt annen kvalitet enn det jordiske. Det reflekteres mye over handlingers konsekvenser, rettferdighet og den store sammenhengen, men svarene går ikke i retning av en straffende, dømmende guddommelighet. Det er mer fokus på læring, hjelpere, utvikling mot høyere stadier og Gud som alle tings kilde, endeløs kjærlighet og evig liv, sier Kalvig.

Det hadde ikke gått å skrive Komedien i dag. Det ville vært altfor politisk ukorrekt.

—   Ole Robert Sunde, forfatter

Helvetes tull

– Dantes Komedie er samtidig langt mer enn en visjon om etterlivet, sier Jan Inge Sørbø.

– Det mest slående for meg er skarpheten i samtidskommentaren til Dante. Den sittende paven er også der, dypt nede i helvete. Noe av det fascinerende ved verket er dessuten lærdomsaspektet, verket er en syntese av all tilgjengelig kunnskap, bemerker han, og fortsetter på innpust.

– Men det er interessant, spørsmålet hvor det er blitt av forestillingene om disse tre sted­ene etter døden. På den ene siden er de jo forvunnet. Man diskuterer i blant høflig om det finnes et helvete, men det er lite til stede – selv i forkynnelsen i kirken. På den annen side kan du si at hele kulturfeltet i dag har et stort fokus på undergang, uhygge, straff og mørke krefter. Enten det er i krimmen, science fiction eller skrekkfilmer. Mørket er på en måte motoren i det mytiske. Paradokset er at hvis man humaniserer teologien, så blir den hyggeligere, men den slutter samtidig å spille noen rolle som mytologi.

Sørbø er ikke i tvil om hvordan han selv ville skrevet Komedien.

– Det ville blitt en straff over oljen, sier han, og lister opp et hierarki over økonomiske og politiske aktører han ville plassert rundt i helvete og skiringsfjellet.

– Skjærsilden har vi ikke trodd på siden Luther?

– Den har vi. Tenk bare på alle slankeprogrammene på TV. Skjærsilden, det er der du finner alle nyttårsforsettene.

Sannsiger

Både oljeselskaper og topp-politikere med spraytan-farge får en plass i Sørbøs helvete.

Vi unnlater å gjengi navn. Forfatter Ole Robert Sunde forklarer hvorfor. Han tror nemlig det er helt umulig med en Komedie i vår tid:

– Det hadde ikke gått. Det ville vært altfor politisk ukorrekt. Hvis du hadde laget en slik bok, og helt uten satire og ironi hengt ut kjente personer ved å gi dem en plass i helvete ... dét hadde blitt et helvete, det!

Vi hadde dessuten ikke tålt en så overbevist forfatter, mener han:

– Dante er kjempemodig, han refser maktmenneskene, og står til slutt frem som frelst. Tenk deg å dra til helvete, til skjærsilden og til paradiset. Der ser han Gud – og Gud ser tilbake på ham. Det er blasfemi!

Forklarelse

Finnes det en Dante i vår tid? Sørbø mener noen diktere i hvert fall er djerve nok. Han nevner Georg Johannesen (1931–2005).

– Han var en lærd poet, som brukte både den antikke og moderne kunnskapen til å gi skarpe samtidskommentatorer. Han var født på 1930-tallet, og opplevde sin samtid i stor grad som et sekulært helvete. Det er i det hele tatt mye Dante i etterkrigslitteraturen, mener Sørbø.

Lyrikerne Göran Sonnevi og Pablo Neruda står også i en Dante-tradisjon, synes Øyvind Rimbereid. Han viser til at de skriver store verk med en «totalambisjon».

– Hva legger du i det?

– At det ikke er en diktning som først og fremst handler om «jeg-et», men der «jeg-et» bare blir et poetisk sentrum, et krysningspunkt for store historiske og metafysiske spørsmål.

Han tror det er derfor Komedien treffer oss i vår tid, på tross av at vi vil ha trøbbel med å forstå mange av referansene.

– Verket inneholder tvil og håp, fra det minste til det største i livet. Vi sitter igjen med en følelse av at det hele, den totale verden, henger sammen gjennom diktningens kraft. Det er derfor det virker på oss.

Og paradoksalt nok. Det er også derfor verket ikke kunne blitt til i dag, mener Rimbereid.

– Dante skriver ut fra en religiøs overbevisning med en særskilt kraft. I dag har ikke lenger sannhetene den soliditeten.

Blikket

Verdensbildet som vi finner i Komedien, blir nemlig avløst av noe annet med moderniteten. Tanken om verden som noe sammenhengende og meningsfullt erstattes av det relative, det partikulære og det foranderlige. Det forklarer den danske forfatteren, teologen og Dante-eksperten Anders Thyrring Andersen.

– Men det interessante er at begge perspektiver er til stede i Dantes verk. Det står stadig som selve overgangsverket mellom middelalderens og modernitetens måte å tenke og oppfatte på, sier Andersen.

Han sier vi ikke skal lenger frem enn til renessanseforfatteren Michel de Montaigne og hans Essais (1572-92), før Komediens selvfølgelige tanke om at universets sentrum ligger utenfor mennesket er forsvunnet. Der er sannhet og mening ikke lenger forhåndsgitt i kraft av Gud, men bundet til den enkeltes synsvinkel, forklarer Andersen.

Skjærsilden, det er der du finner alle nyttårsforsettene.

—   Jan Inge Sørbø, litteraturviter

Jordisk paradis

Med en annen synsvinkel, ser ting helt annerledes ut. For eksempel helvete. Vi frykter ikke lenger tortur og evig pine, men noe helt annet, mener Helje Kringlebotn Sødal, kirkehistoriker, litteraturforsker og professor ved Universitetet i Agder.

– Jeg synes Sartre sier det godt i For lukkede dører. «Helvete, det er De andre». Tap av individuell frihet og autentisitet, det å være henvist til et lukket system, å miste muligheten til å bestemme over eget liv, det tror jeg er et inferno som ligger nærmere oss enn den straffen og torturen som Dante beskriver. Det er dette som tematiseres i mye nyere skjønnlitteratur. For eksempel i Huxleys Fagre nye verden, eller i Margaret Atwoods dystopier.

Sødal tror en ny Komedie måtte inneholdt helt nye steder, og foreslår en plass der alt menneskelig har forsvunnet, der teknologien har tatt overhånd, og eksistensen er blitt dehumanisert og maskinell.

– Et sted der menneskene er blitt teknologiens slaver istedenfor teknologiens herre, det er et mulig scenario i vår tid, utdyper hun.

Villgang i skogen

Hva da med himmelen? Kan vi se for oss et sted som er fullkomment godt, selv om vi aldri har opplevd det? Sødal tror det er mulig. Men hun tror også disse forestillingene har forandret seg.

– Det er få i dag som tenker seg himmelen som et sted med gater av gull og englekor. Også blant kristne teologer tenker mange i dag på himmelen som en nyskapt verden her på jord, snarere enn i en annen dimensjon.

Jan Inge Sørbø er enig. Han foreslår vårt paradis som «en harmonisert økologi».

– En pastoral idyll?

– Nei, den er for kultivert. Jeg ser for meg rå natur. Et balansert økologisk univers som vi kan gli inn i.

– Hva skuer vi der?

– Selve opplevelsen av å være innfelt i naturen, at du mottar livet i naturen uten å ødelegge den. Men det er jo en dennesidig sak – en gjenfødelse, sier Sørbø.