Troens frykter

Hans Eskil Vigdel og Rut Helen Gjævert var kompromissløse Jesus-revolusjonister. Levi Fragell var livredd for å komme til helvete. – Urealistiske religiøse idealer kan føre til angst og depresjon, hevder psykolog.

Reportasje

I 1953 fikk norske radiolyttere følgende advarsel rett inn i stua: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Det var Ole Hallesby som talte. Hans såkalte «helvetestale» førte til heftig debatt om hva kirken kunne tillate seg av skremselsforkynnelse.

I flere kristenkarismatiske sammenhenger har det lenge vært en frykt for å ikke tro nok eller riktig. Det samme har vært tilfelle i andre religiøse retninger, som er blitt en stadig større del av det norske samfunnet. Frykten for å ikke tilfredsstille Gud, men også for å ikke leve opp til forventningen hos dem som sier de er hans utsendinger og ledere her på jorden, kan være en stor belastning.

Streng Gjævert 

Hans Eskil Vigdel vokste opp med en jordnær kristentro hvor man ikke skulle føle så mye, men holde seg til Guds Ord. Da han 17 år gammel ble en karismatisk kristen, var det først himmelsk godt. Senere landet han med et brak. Det samme gjorde Rut Helen Gjævert. Begge hadde i flere år tilhørt miljøet i Jesus Revolution, hvor de var sikre på at Gud hadde kalt dem til å redde verden med Bibelen i hånden.

– Vi hadde store mål. Derfor ble jeg så redd for å skuffe både Gud, som hadde kalt meg, og lederne i Jesus Revolution, som var mine arbeidsgivere, sier Hans Eskil Vigdel.

Han var med i Jesus Revolution i tre og et halvt år. Rut Helen Gjævert var teamlederen hans. I fjor fikk Gjævert Petter Dass-prisen for serien Frelst på VG-TV, hvor hun tok et oppgjør med denne tiden.

– Hun var mellomleder, og veldig streng, nesten militær i sin måte å lede oss på. Flere år senere så jeg henne på gata, men turte ikke ta kontakt med henne. Da hun ringte og fortalte om TV-serien Frelst, og jeg senere så den selv, ble jeg glad - men også veldig overrasket. Jeg kjente ikke igjen den strenge og Jesus-revolusjonære Rut, forteller Vigdel.

– Det er ikke så rart, for jeg trodde fullt og fast på visjonen om å skape Jesus-revolusjon,  sier Rut Helen Gjævert i dag.

– Jeg var full av energi, jeg hadde skyhøye ambisjoner, og jeg ville så fryktelig gjerne «please» Gud. Samtidig gikk jeg med mye frykt på innsiden: Jeg var redd for å feile, og ikke leve opp til standarden. Det var jo en åndelig krig vi førte. Vi måtte for alt i verden ikke la djevelen ta over Europas ungdom. Jeg skjønner godt at teamet mitt opplevde meg streng.

---

EKSISTENS

  • Dette er den første artikkelen i en serie om frykt
  • I dag: Mange kan oppleve angst knyttet til religiøse opplevelser

---

Indre kjør

Hun setter stor pris på at Vigdel i dag er så åpen om hvordan han opplevde henne på den tiden.

– Det var et voldsomt indre kjør, med høye moralske krav vi skulle leve opp til. Vi skulle ha en positiv «attitude». Det var viktig å ikke vise andre at vi var sårbare. Etter Frelst-serien er jeg dypt skuffet over hvordan mine tidligere ledere i Jesus Revolution har møtt oss i denne saken. Det er de som har det endelige ansvaret, og det gjør vondt å vite at de ikke tar det ansvaret, sier Gjævert.

Etter at siste episode av Frelst var vist på VG-TV i fjor, uttalte Stephan Christiansen, som i sin tid grunnla Jesus Revolution sammen med kona Anne, at han også var ung og umoden på den tiden, og i visse tilfeller hadde gitt unge ledere et for stort ansvar. Christiansen sa han var lei seg for den belastningen det hadde medført.

– Det holder ikke å bortforklare dette med at man var ung. Det dreier seg om langt mer alvorlige forhold enn at noen ble gitt for mye ansvar, og det er flere enn Hans Eskil og jeg som har slitt med etterdønningene. Jeg har fått mange henvendelser fra andre med en fortid i Jesus Revolution, men også i andre menigheter og misjonsarbeid hvor det er begått overtramp og krenkelser, som har måttet lide på grunn av dette, sier Rut Helen Gjævert.

Stephan Christiansen er ifølge styremedlem Lars Tore Jørgensen i Jesus Church ikke tilgjengelig for å kommentere Gjæverts synspunkter «i denne omgang».

Manglet språk

Gjævert har ikke vendt troen ryggen etter det som skjedde.

– Men jeg har ikke landet på noe endelig heller, forteller hun.

Hans Eskil Vigdel er i dag ungdomsdiakon i Sola menighet utenfor Stavanger. Det lå ikke i kortene, da han etter tre og et halvt år forlot Jesus Revolution.

– Jeg manglet språk for hvem jeg var, og jeg manglet tro på meg selv. Jeg var sikker på at jeg hadde skuffet Gud. Det var som å være i fritt fall. Ambisjonene for oppgaven, og hva jeg forbandt med å være et gudfryktig kristent menneske, hadde vært så enorme. Frykten for å ikke innfri, hadde vært tilsvarende stor. Da alt det var borte, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt.

– Heldigvis begynte jeg å snakke med folk jeg stolte på, fortsetter han.

– Det hjalp veldig. Jeg tror også at min nøkterne, lutherske bakgrunn, var med å hjelpe meg på beina igjen, sier 37-åringen.

Det var et voldsomt indre kjør, med høye moralske krav vi skulle leve opp til.

—   Rut Helen Gjævert om tida i Jesus Revolution

Lavmælt tilværelse

Hans Eskil Vigdel skriver bok om det han har opplevd, Ingen introverte i himmelen, som kommer i april. Han skal bli far hvert øyeblikk. Det får han til å tenke tilbake på sine egne barne- og tenåringsår hjemme på Randaberg utenfor Stavanger, hvor det meste av tiden ble tilbrakt på bondegården og på skolen, eller på bedehuset og i kirken. Vigdel kaller det et lavkirkelig miljø, preget av forkynnelsen til Norsk Luthersk Misjonssamband.

– Det var en lavmælt tilværelse med foldede hender. Jordnært, nokså pietistisk, men ikke lammende, slik jeg senere skulle oppleve kristne miljøer. Likevel bar jeg også da på en redsel for å ikke holde budene. Og for å høre på «verdslig musikk».

Jesus-soldat

Vigdel trivdes etter hvert bedre blant ungdom utenfor enn innenfor gudshusets vegger. Så traff karismatikken ham som ei ildkule midt i hjertet, på et fellesmøte i menigheten Kristen tjeneste på Forus i Stavanger.

– I starten var det bare fryd og gammen. Jeg møtte Gud og hans kjærlighet på en sterk og følelsesmessig måte. Jeg ba til Gud, og følte at han svarte meg. Det var fine opplevelser. Men det ga meg ingen livsmestring, som jeg fremdeles trengte. Etter hvert kom frykten og usikkerheten tilbake.

– Hvorfor ble du med i Jesus Revolution?

– Jeg trodde på visjonen deres. Samtidig hadde jeg lavt selvbilde, og var veldig sårbar. Jeg tror radikale og karismatiske kristne miljøer har en spesiell tiltrekningskraft på slike som meg. Vi er lette å lede. Likevel vil jeg ikke skyve sårbarheten foran meg, som en unnskyldning for at jeg ble med, eller forklaring på hvorfor det skar seg. Å være åpen om egen sårbarhet er en styrke. Gjennom åpenhet kan vi bli sannere og helere mennesker, mener Vigdel.

Oppblåst ballong

Troen som holdt på å ryke, men likevel holdt, beskriver han i dag som noe mer enn det festningsverket han tidligere opplevde at Gud alltid var.

– Før var troen mest et bomberom hvor jeg kunne søke tilflukt når livet ble tøft. I dag er Gud en jeg både kan glede meg med, og klage til. Han rommer alle følelsene mine. Da jeg var på det mest karismatiske, var det som en ballong var blåst opp inni meg. Så snart den karismatiske opplevelsen avtok, gikk luften ut av ballongen, og jeg ble igjen liten på innsiden. Nå opplever jeg at Gud har gjort innsiden min større og stabil. Det er ikke lenger en ballong som er lekk, men en katedral, sier Hans Eskil Vigdel.

---

Religiøs frykt

  • Det er flere grunner til at man kan oppleve angst knyttet til religiøse opplevelser.
  • Religiøse metaforer kan ha stor innflytelse på psyken vår.
  • Mange som tilhører et religiøst miljø er engstelige for å bli avvist, utestengt fra fellesskapet, og bli fordømt.
  • Noen kan også ha frykt for religiøse lederskikkelser.
  • Når troen eller det religiøse fellesskap blir en belastning og en del av hverdagsangsten, anbefaler psykolog Gry Stålsett å søke et refleksjonsrom; terapiens eller sjelesorgens rom.

---

---

LES EKSISTENS: ALDERDOM

---

Redd for helvete

En småforkjølet Levi Fragell sier vi kan ringe ham tilbake når han er ferdig med å lese dagens Vårt Land. Det gjør vi. Den mangeårige lederen for Human-Etisk Forbund, som før det var var predikant hos Pinsevennene, sier det var møtet med usunn karismatikk, men også overdrevne og direkte løgnaktige utlegginger fra ukloke forkynnere, som først skapte frykt og angst hos ham. Som barn var han ofte livredd for at Jesus ikke var glad i ham.

– Jeg var enda mer redd for å ikke komme til himmelen. For å gå fortapt. Det var vanlig i vekkelsesforkynnelsen på særlig 1940- og 1950-tallet. Jeg husker også jeg var redd for at naboen skulle komme til helvete fordi han røyket, og at butikkdamen skulle gå samme vei fordi hun brukte leppestift.

Under et møte på Sion i Selbakk, da han var sju år, ble Levi først redd, deretter lettet. Han satt ved siden av moren sin, da predikanten sa: «Tenk om noen av dere vil bli gående alene igjen her på jorden når Jesus har hentet sine hjem?».

– Jeg ble stiv av skrekk, og ville bli frelst der og da. Først var det en lettelse. Men så kom angsten for helvete tilbake likevel. Jeg fortsatte å være redd for å trå feil, tenke og si feil ting.

Fragell klandrer hverken moren eller faren som var forkynner.

– De snakket aldri om troen slik at jeg ble redd. Det var det andre forkynnere som gjorde.

Vil ikke generalisere

Når han hører gamle venner fra hans egen tid som kristen, fortelle at de i motsetning til ham har funnet seg vel tilrette i menigheten sin, blir han glad på deres vegne.

– Det er ulike miljøer og nivåer innenfor alle religioner. Det er uansett viktig å markere avstand til det som er usunt, og som kan være direkte skadelig. Selv om noen forkynnere taler i beste mening, er det andre som er spekulative – til og med bedragerske.

En dag fikk han en telefon fra en mor som var bekymret for datteren sin. Hun var blitt med i en kristen menighet. Kunne Fragell kunne hjelpe henne å få datteren ut av miljøet?

– Da jeg fikk vite mer om datteren, og om menigheten hun hadde begynt i, sa jeg til moren at jeg trodde det var lurest å la datteren bli i menigheten.

Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.

—   Ole Hallesby i sin helvetestale i 1953

Tilleggsbør

Gry Stålsett er førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet. Hun har doktorgrad i psykologi, på en eksistensiell tilnærming til tilbakevendende depresjoner. Hun er en av arkitektene bak VITA behandlingen ved Modum Bad, der man jobber med tro i terapien. Fordi tilhørighet og aksept er ett av de mest grunnleggende menneskelige behov, tror hun mange som tilhører et religiøst miljø er engstelige for å bli avvist, utestengt fra fellesskapet, og bli fordømt.

– Det gjelder særlig de som fra før av har en sterk indre kritisk røst; at de ikke er gode nok. I en tid hvor jakten på det å være perfekt er en sterk drivkraft, kan religionen tilføre en tilleggsbør, avhengig av hvordan budskapet «lander»: Om det gjør oss frie til å være de vi er, eller om det gjør at vi kommer til kort og føler skam, og ikke bare har gjort feil, men er feil. Blir den emosjonelle børen ved å ikke kunne leve opp til urealistiske idealer for stor, kan religiøs tilhørighet forsterke fasadelivet hvor underteksten er angst, depresjon, ensomhetsfølelse og isolasjon.

– Har du noen råd til dem som lider under dette?

– Som terapeut gir jeg ikke direkte råd, det handler i stedet om å utforske og anerkjenne følelsene slik som de er, og prøve å få til en refleksjon rundt dem. Når troen eller det religiøse fellesskap blir en belastning og en del av hverdagsangsten, kan det være lurt å sette seg selv på dagsorden og søke et refleksjonsrom; terapiens eller sjelesorgens rom.

Sunn frykt

Stålsett sier det i et dybdepsykologisk perspektiv er mange grunner til at man kan oppleve angst knyttet til religiøse opplevelser.

– Det kan være det paradoksale i frykten for det gode i opplevelsen, men også at opplevelsen rører ved hele menings- og forsvarsystemet. Det kan være at tolkningen av opplevelsen i seg selv er skremmende og ukjent, kanskje definert av autoritetspersoner man frykter.

Når det gjelder frykt for religiøse lederskikkelser, mener Stålsett det kan være en sunn frykt, fordi slike mennesker har en makt som potensielt kan misbrukes eller være forførende, slik at mennesker de er ledere for kan føle at de mister seg selv og sin egen refleksjonsevne.

– Samtidig kan det være helt andre årsaker i et menneskes liv som gjør at man har autoritetsangst. En angst som gjør at de ikke kan tillate seg å være uenig med andre, fordi de da er ulydige, svikter, eller er slem mot den andre. Hvis dette blir forklart med at man ikke har, eller er under, Guds nåde, kan man utvikle mer angst, og flere mørke tanker.

Jeg var redd for at naboen skulle komme til helvete fordi han røyket, og at butikkdamen skulle gå samme vei fordi hun brukte leppestift.

—   Levi Fragell

Trosdialekt

Gry Stålsett vender tilbake til hvordan budskapet «lander» forskjellig i det enkelte menneske, avhengig av hvor sårbar man er som person, men også individets «trosdialekt»: Om man er vokst opp med for eksempel Jesus-fortellinger eller forkynnelse om Gud.

– Når det gjelder prestens «trosdialekt», kan den trigge tilhørerens egne erfaringer, slik at følelsene settes i sving. Dermed kan vi opplever prestens ord forskjellig. Vår opplevelse av det presten sier, kan også relateres til hvilken makt, og plass, vi gir til forkynnelsen og trosfellesskapet i vårt eget liv.

– Antyder du at frykt og angst for Gud og enkelte forkynnere, like mye skyldes oss selv som selve forkynnelsen?

– Nei, ikke i usunne religiøse miljøer som kjennetegnes av en rigid svart-hvitt-fremstilling av troen, med en utenfor og innenfor-tenkning, hvor det ikke er lov å si, og heller ikke føle, det man faktisk føler. Da kommer ofte ensomheten og angsten.

Psykologen sier ens egen livshistorie alltid vil prege hva en hører. Hun mener også anvendelsen av religiøse metaforer har stor makt og innflytelse på psyken vår; for eksempel om vi tror det blir en «gjensynsfest i himmelen», eller «evig fortapelse i et brennende helvete».

– Vi må være varsomme i bildebruken. Det kan oppleves for konkret, og bli en frykt, eller en flukt fra selve livet. Gir derimot forkynnelsen håp, mening, sunn tilhørighet og aksept for at vi er som vi er, kan troen fungere bedre en noen medisin mot angst. Den kan også gi retning i livet vårt, sier Gry Stålsett.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje