Reportasje

Fra fastetid til fråtseri

Adventstida er en salig blanding av tysk kulturimport, forventning, forberedelser og kjøpefest. Ventetidas budskap er også bibelens fortelling i miniatyr.

Kald vintersol faller inn på en lilla duk. Den er nylig folda ut og lagt varsomt over et spisestuebord i et atriumhus på Bekkelaget. Det eneste som avslører at det hele er lureri, at det slett ikke er desember, men et stykke ut i november, er stearinlyset Synnøve Dokka skal til å sette på bordet. Det er hvitt og slett ikke lilla. Og det er ett, slett ikke fire. Men tar du en kikk i boden innafor soverommet, der temperaturen er passelig lav og anorakkene venter på skiføre, vil du se at ekteparet Dokka er godt i gang med juleforberedelsene: Der henger en lammeside og jobber med å bli pinnekjøtt; et lammelår med å bli fenalår. Høsten og førjulstida har i uminnelige tider handla om å høste og slakte, å salte og bake – kort sagt gjøre seg klar til vinteren og ikke minst til jul.

Upper class

Det har gått 16 år siden professor, nå emeritus, ved Det teologisk fakultet, Trond Dokka, og ektefelle Synnøve­ Dokka som driver med strikkedesign, ga ut kokeboka Deilig er... kokebok for advent og jul. En bok som skulle lære oss å lage vår egen mat i førjuls- og ­adventstida – ikke bare kjøpe, kjøpe, kjøpe.­ Boka er i tillegg til oppskrifter ­utstyrt med små tekster som dveler ved tradisjon og tro.

Nå har Vårt Lands sendebud fått ­rollen som en slags ordstyrer. Herr og fru Dokka­ avbryter hverandre i ett sett.

– Vi er sånne som prøver å lage mest mulig selv. Vi kjøper et halvt lam og salter­ og henger det. Vi har alltid bakt masse sammen med barna i førjuls­tida. Nå i helga­ lagde vi Christmas pudding med barn og barnebarn. Mange i vår generasjon har kjøpt absolutt alt, jeg tror en del representanter for den yngre generasjon ønsker å gjøre mer selv, sier Synnøve Dokka, og blir avbrutt av ektemannen.

– Nei, nei, det tror jeg ikke ...

Men lenger ut i resonnementet kommer han ikke.

– Ja, men jeg er ikke ferdig. Jeg tror både vår og våre barns generasjon kommer fram til at de vil gjøre noen selv – salte ­eller bake eller sylte.

– Og det der tror jeg går i bølger. At til noen tider vil vi få tilsendt kataloger og bestille fra varehus i Paris. Det gjorde mine oldeforeldre oppe i Finnmark, fortsetter Trond Dokka.

Kona skyter inn: – Men de var upper class.

– Ja, men likevel: det var Finnmark. Ikke det vi forbinder med overflod. ­Uansett tror jeg vi til ulike tider investerer­ ulikt. Noen bruker penger på å bestille dyre varer fra utlandet. Andre investerer tid i å gjøre noen av forberedelsene, lage noe av maten selv.

Fiskefaste

Men hvor kommer denne tida fra – disse 30 dagene som er satt av til forberedelse til den virkelig store ­festen, til juledagenes fråtsing?

Pulten til Geir Thomas Risåsen, kunsthistoriker og konservator ved Norsk folke­museum, bærer preg av mannen som sitter foran den. Den er ikke direkte uryddig, men selv om kalenderen sier november, tripper et titalls påskekyllinger rundt på overflata. En annen forsker, som deler kontor med Risåsen, peker på en umiskjennelig nettbretteske som ­titter minimalistisk og hvit fram fra under pulten.

– Har du fått deg Ipad, du som har en forhistorisk mobiltelefon? spør hun, ikke uten spor av ironi i stemmen.

– Nei, men jeg fant den, og den er jo praktisk, sier Risåsen og feier den muntre påskegjengen ned i Apple-boksen, før han klapper den sammen.

Snart går vi ut i restene av etter­middagslys på jakt etter god, gammeldags bondekultur. Her, i de lafta, gamle gårdshusa var det våre forfedre levde, hverdag og helligdag, også i adventstida og julestria.

– Advent har beholdt en god del av det katolske i seg. Fasten var ikke like uttalt, men forble viktig også etter reformasjonen og helt opp til for noen generasjoner siden. Fisk var fastemat, og nettopp fiske­mat var viktig i disse ukene. Den gode baksten, ølet som ble satt og den feite maten som ble forberedt, skulle spares til jul. I mine besteforeldres barndom, på begynnelsen av forrige århundre, kom siste rest av faste til uttrykk ved at de spiste to hovedretter på julaften – den første var lutefisk. Slik markerte de slutten på den nøysomme førjulstida, og kunne gå fullt og helt inn i julas ribbe og pølse, sier Risåsen.

---

Advent

  • Betegner dagene fra den fjerde søndagen før jul og fram til julaften.
  • Kommer av adventus christi eller adventus domini – frelserens ankomst.
  • I ortodoks og katolsk sammenheng er adventen en henholdsvis 40 og 30 dager lang fastetid, og motsatsen til fasten før påske.
  • I norsk sammenheng etter reformasjonen har adventstida gjerne vært en tid for juleforberedelser.
  • Fasten har levd videre gjennom at et moderat kosthold og generell nøysomhet har blitt forbundet med adventstida.

---

Tidligere var det vanlig å trappe ned rasjonene før jul. Med Klemets­messe den 23. november skulle maten klemmes sammen, et fenomen kjent som Klemment Klyp i Fu, forklarer forfatter Birger­ Sivertsen på telefon fra Trondheim. Han har skrevet flere bøker om våre juletradisjoner, og leda fra 2002 kampanjen «Ta julen tilbake». I 2008 sendte han ut en pressemelding der han vedgikk at handelsstanden hadde vunnet – den tradisjonelle feiringa sto ikke lenger til å redde.

Feit mat ekstra god

– Ved å spise litt enklere mat under advent ble den feite julematen ekstra god. Fra Klemetsmesse av var det vanlig å kutte ned på antall pålegg på frokostbordet. Vi praktiserte det noen år da døtrene våre var små, og de syntes det var spennende.

Sivertsen mener adventstidas opprinnelige formål går tapt i møte med den uhemma fråtsinga som har overtatt førjulstida. Elementer­ ved feiringa som tradisjonelt hørte til romjula har forflytta seg til ukene før. Der de fire søndagene før julaften, med tilhørende hverdager, dreide seg om nøkternhet, forberedelser og forventing, ruller vi oss nå i ribbefett og glitter fra første desember.

– Nå blåser vi av alt kruttet før jula egentlig begynner. Når julebrus og ­adventskalendere står klar i butikk­hyllene fra oktober, tar det livet av noe av spenningen og forventningen. Da døtrene våre, som er i midten av tjueåra nå, vokste opp, kom pakkekalenderen for alvor på banen. En klasse­kamerat fikk en Nintendo i den første luka. Hvordan skal dét kunne toppes på juleaften? spør Sivertsen retorisk.

Med vemod i stemmen forteller forfatteren en annen betegnende historie:­ I oktober i fjor så han, med vantro i blikket, en liten gutt kjøpe en adventskalender på butikken. Etterpå støtte han på ham på fortauet utafor: Gutten­ reiv opp den vergeløse kalenderen og dytta sjokoladen begjærlig inn i det lille gapet.

Hvem skal hente treet? 

Også Geir Thomas Risåsen hisser seg opp over adventstidas forflatning. Han blir nemlig diskriminert av Renovasjonsetaten. Søppelbilene kommer stadig tidligere for å gnage i seg grankadaver fra bygge­felt og borettslag.

– I min barndom var det utenkelig å ta inn juletreet før lille julaften. I dag ser vi at stadig flere både henter treet, pynter det og tenner lysene allerede til første advent. De er allerede lei av juletreet på julaften, og jeg registrerer at trærne hoper seg opp fra både første og andre dag jul. Jeg forholder meg til de gamle reglene – treet og pynten skal stå til trettende eller, som i mitt tilfelle, tjuende dag, forklarer Risåsen.

I fjor satte Renovasjonsetaten i Oslo siste frist for henting til 13. dag jul, og anså da jobben som gjort. Hvem skulle hente Risåsens tre?

Med adventsstjerna forholder det seg motsatt.

– Jeg insisterer på å si adventsstjerne, men det er betegnende at stadig flere bruker julestjerne. Selv om treet blir kastet ut tidlig, får stjernen henge ut i februar.

Dessuten byttes juletrefest ut med julegrantenning før jul. Julebord holdes i november og desember. Og så har vi altså refrenget Birger Sivertsen nevnte: Bladene har knapt falt av bjørka før marsipangrisene stikker trynene fram i butikkhyllene.

– Julen er kanskje den mest hevdbundne og etablerte høytiden vi har, men den er hele tiden i sterk endring.

Vår ubeflekkede herre

Tilbake på Bekkelaget går praten om bot og faste.

– For meg er det stor forskjell på faste før jul og før påske, mener Synnøve Dokka.

– Jeg opplever fasten før påske som mer alvorstung.

Ektemannen nikker bifallende:

– Så er jo også symbolikken en annen. Påske forbinder vi med korsfestelse og lidelse, mens jula dreier seg om nytt liv, om fødsel.

Julaften som kristen høytid er først dokumentert i Roma år 336 – noen tiår før kristendommen ble statsreligion i riket. I 350 utropte pave Julius den første 25. desember til Jesu fødselsdag, det til tross for at tidligkristne teologer knivet om hvorvidt en slik dag burde spikres. Noen, slik som Sankt Clemens av Alexandria, mente teologer burde holde seg for gode til å spekulere i slikt, og Origenes gikk så langt som til å si at bare syndere feirer Jesu fødselsdag.

Men fødselsdag ble det, og et århundre seinere argumenterte en annen teolog, Maksimus av Tours, for at også jula burde få sitt tilsvar til påskens faste – det som skulle bli adventstida. Her gjengitt fra ­biskop Eivind Berggravs bok Tekster og tider fra 1947:

«Når denne verdens barn med slik glans feirer sin jordiske ­konges fødselsdag, hvor må ikke da vi med omhu feire vår evige konges! La oss flere dager i forveien rense våre hjerter, klare vår samvittighet, gjøre vår ånd i stand, så vi med glans og uten flekker kan gå i møte med vår kommende ubeflekkede Herre.»

Fortelling i miniatyr

Advents- og julefeiringa slik den foregår i vår kollektive, kulturelle bevissthet, er en suppe kokt på tyske tradisjoner, katolske helgener, bibelske tekststeder og folketro. Juleforberedelsene vi er vant med i dag, er ganske nye. Først rundt 1930 var juletreet blitt allemannseie, etter å ha blitt importert fra det tyske borgerskapet.

For meg er det stor forskjell på faste før jul og før påske.

—   Synnøve Dokka

På samme måte kom mye av det vi i dag anser som nødvendige juleingredienser sørfra. Også adventskalenderen kom for alvor i mellomkrigstida. Den viste seg første gang i Sverige i 1932, til inntekt for jentespeidere. Lussinatta og Luciadagen var viktige i norsk folketro, og hadde en klar tilknyttet til de førkristne lysfestene, men luciatoget slik vi kjenner det, var et PR-stunt i regi av Nordiska Kompaniet i Stockholm. En slags mindre grotesk parallell til Coca Colas adoptering av julenissen.

Men adventens tematikk har ligget fast i lang tid. De første liturgiske bøkene med tekster til adventsgudstjenestene dukka opp på 600-tallet. Selv om tekstutvalget stadig blir revidert, har tekster som omhandler Jesus gjenkomst og fortellinger om Johannes døperen alltid stått i sentrum. Ifølge Trond Dokka er søndagene i advent prega av tekster som forbereder eller ­peker fram mot Frelserens fødsel.

– Advent var fra begynnelsen en forberedelsestid for Kristi komme. Selvfølgelig Kristi komme­ som et barn, men også Kristi komme­ ved tidenes ende. De profetiske ­tekstene peker på at Jesus kom i tidens fylde, og rommer slik Bibelens­ store fortelling i miniatyr, forklarer Trond Dokka.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje