En som 
er alene

Dette er en litt spesiell uke i Oslo-kvinnen Brattfjells liv:

Mandag fylte hun 80 år.

Onsdag markerte hun at det var 25 år siden ektemannen døde.

Det skjedde helt ­plutselig. Paul fikk vondt i magen en lørdagskveld de satt og så på TV i 1992. Han tok taxi til legevakta. Derfra ringte han henne og ­ønsket henne god natt.

Det var hans siste ord til henne.

Siden har Magnhild vært enke. De siste årene har hun også mistet vennene sine, en etter en.

– Jeg hadde en god venninne i gata der jeg bor. Vi var mye på teater, utstillinger og gikk på tur. Hun døde for fire år siden. Det var et stort tap. Det ble så tomt. Jeg savner telefonene fra henne om ­kvelden der vi bare pratet.

– Har du ingen andre venner?

– Nei. Det er ikke så lett å finne noen når du blir gammel. For meg er det for sent å få nye «gamle venner».

– Hva gir deg selskap nå?

– Ingenting. Av og til kan det være ganske traurig, jeg må innrømme det.

– Hva er du med på?

– Ingenting, lenger. Jeg var med i kirka før. Men den stengte. Og de jeg kjente, er stort sett døde.

Menneskelig

Tidligere helseminister Jonas Gahr Støre har betegnet ensomheten blant norske eldre som en epidemi.

Nåværende helseminister Bent Høie har sagt at ensomhet er like helseskadelig som å røyke.

Men er det egentlig noen epidemi av ensomhet i Norge? Tallene fra forskerne spriker. Noen ­undersøkelser viser at ensomhet angår over halvparten av alle eldre. Andre sier at bare en av tjue er rammet.

Kanskje handler det om at ensomhet er ­vanskelig å definere? De fleste av oss vil nok svare ja om vi blir spurt om vi av og til har kjent på ensomhet. Men dette er noe helt annet enn å svare ja på at man er ensom.

– Å bruke ordet epidemi er misvisende, for ­omfanget av ensomhet har vært omtrent det ­samme de siste 20 årene. Jeg liker ikke ­begrepet folkesykdom heller, for da sier man at det er noe galt med folk som er ensomme. Jeg vil ­heller si at det er noe veldig menneskelig, sier Anders ­Barstad, forsker, med levekår som spesiale, i ­Statistisk ­sentralbyrå.

---

Eksistens: Alderdom

• Dette er femte artikkel i Vårt Lands serie om alderdom.
• Eksisterer det en epidemi av ensomhet i Norge, slik tidligere helseminister Jonas Gahr Støre har sagt?
• Eller er det å være alene så normalt som det kan få blitt?

---

Å bruke ordet epidemi er misvisende. Omfanget av ensomhet har vært omtrent det samme de siste 20 årene.

—   Anders Barstad, forsker SSB

Han definerer ensomhet som avstanden ­mellom den vennekontakten man skulle ønske at man ­hadde, og den man faktisk har.

– Det er ingen grunn til å sykeliggjøre dette, sier Barstad og trekker fram følgende ensomhetstall for de 220.000 personene i Norge som er over 80 år:

37 prosent sier at de er litt eller mye plaget av ensomhet. Tilsvarende tall for hele befolkningen er 28 prosent.

Blant de med svekket helse svarer sju av ti at de er litt eller mye plaget av ensomhet.

Ingen kjæreste

«Det ­store tomrom». Det var ­tittelen på ­artikkelen da Vårt Land ­intervjuet ­Magnhild Brattfjell i 2000. Hun fortalte da om hvor uvirkelig det var å bli enke.

– Tomrommet er der fortsatt. Jeg er mye alene, uten at det betyr at jeg er ensom. Men jeg kjenner ofte på at jeg er litt til overs, sier Magnhild i 2017.

Hun har ikke hatt noen ­kjæreste etter at Paul døde. Ikke har hun søkt etter noen heller. Hun har bra kontakt med ­søsteren sin i ­Trøndelag. Og med broren sin. Samt barnebarn og ­oldebarn.

– Det er fint å treffe dem. Men ingen av dem bor i Oslo. Og de er travle.

– Holder du kontakt på sosiale medier?

– Nei. Jeg har vært redd for det teknologiske. Men jeg vurderer å skaffe meg nettbrett. Det ­virker enklere å bruke enn en datamaskin.

– Hender det ofte at du er nedstemt ­eller ­deprimert?

– Det er veldig sjelden. Hvis jeg føler det sånn, så tar jeg på meg kåpa og går ut en tur. Det hjelper. Jeg går tre kilometer hver dag.

– Hva blir du glad av å gjøre?

– Jeg er veldig glad i å lage mat, selv om det bare er til meg selv. Og jeg er glad i å lese. Så liker jeg å holde ­leiligheten i orden. For meg er det viktig å ha struktur på ­dagen.

Helt vilt

En ­alvorlig følge av ­ensomhet er ­depresjon. Hvis man regner med alle grader av ­depresjon, så er 12-15 ­prosent av alle over 70 år i Norge ­de­primerte. ­Dette fastslår Knut Engedal, ­professor i ­alderdomspsykiatri.

Engedal er selv blitt 71 år, men har fortsatt ­kontor på ­Ullevål ­Sykehus, der han ­veileder ­stipendiater. Han er også råd­giver i Helsedirektoratet, ­jobber i Nasjonalforeningen og leder en komité for ­forskningsetikk.

– Vi mennesker er flokkdyr. De fleste av oss er ikke laget for å være alene. Ensomhet trenger ikke å gi depresjon, men når ensomheten kommer som en følge av et tap, så gir det ofte depresjon. Tap av ektefelle, venner og jobb, det er dette som gjør at mange eldre sitter med følelsen av at snart er det bare meg igjen.

– Hva kan de gjøre?

– De må ta tak i livet sitt, selv om det er ­vanskelig. Gå på en forelesningsserie, dra på busstur ­eller besøke et seniorsenter. For mange føles det ­stigmatiserende å innrømme at man er ensom, men dette er helt normalt.

– Hva tenker du om at bruken av antidepressiva blant eldre har eksplodert?

– Det er helt vilt. På norske sykehjem får 40 ­prosent av pasientene antidepressiva, og det har økt veldig også blant dem som bor hjemme. Dette er et overforbruk, men for sykehjemmene er det ­billigere å frisere ­pasientenes adferd med medisin enn det er å øke bemanningen slik at de får mer ­menneskelig kontakt. Det er trist, erkjenner Knut Engedal.

Venter på telefon

40.000 nordmenn bor på sykehjem. 75 prosent av dem får legemidler mot psykiske plager.

– Når jeg snakker med de ­eldre, er de ikke ­redde for å dø. De er redde for å bli maktes­løse, sier ­Ingrid ­Tvedten. Hun ­jobber som psykolog på et sykehjem i Oslo.

Hun tror mange ­eldre på ­sykehjem sitter og ­venter på en ­telefon fra sine barn og barne­barn. Men disse tilhører internett-
generasjonen; de ringer ikke. For ­barnebarna er det mer ­naturlig å sende meldinger eller 
snapchats.

– Vi er på forskjellige ­planeter i måten å ­kommunisere på. Dette forsterker følelsen av ­ensomhet.

– Hva gjør denne følelsen med de gamle?

– De eldre ønsker å føle at de er til nytte. De har jo ­bygget landet. De har vært noe, både for samfunnet og familien sin. Hvis det ikke er noen som ­lytter til dem ­lenger, føler de at de mister sin verdi som mennesker. Da er veien til depresjon kort.

---

Ensomme eldre

• 37 prosent av de over 80 år i Norge er ensomme, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Til sammenligning er 20 prosent av de under 30 ensomme.
• En av ti norske 70-åringer oppgir at de er ensomme i en undersøkelse fra Nova i 2015. Data fra 30.000 personer i elleve europeiske land viser at norske eldre er blant de minst ensomme.
• Eldre kvinner er mer ­ensomme enn eldre menn. Det skyldes dels at de lever lenger. Og dels at de har større sosiale behov.
• Antallet personer over 90 år som får antidepressiva har økt med 60 prosent på ti år.
• Kilde: Statistisk sentralbyrå

---

Only the lonely

De som er over 80 år nå, ble født i mellomkrigstiden. De var unge og hippe ­våren 1960, da den 24 år gamle ­smørsangeren Roy ­Orbison utga det som ­seksti år senere fortsatt er en ­presis ­beskrivelse av ensomhet og kjærlighetssorg:
«Only the lonely/Know the way I feel tonight/Only the lonely/Know this feeling ain't right».

Orbison selv ble bare 52 år gammel. Det året han døde tok han for seg samme tema i ­sangen Handle With Care:

I’m so tired of being lonely
I still have some love to give
Won’t you show me that you ­really care?

For Magnhild Brattfjell har kjærlighetssorgen ­gradvis ­bleknet. Savnet av Paul er der fortsatt, men det er ikke vondt lenger.

– Det vondeste er nok å ønske seg noe som man ikke har. Jeg har en fordel der, for jeg har ikke så høye forventinger, erkjenner hun.

I flere år etter at hun ble ­pensjonist jobbet Brattfjell som ­eksamensvakt. Hun var også meddommer i tingretten. Men alders flere år etter at hun ble ­pensjonist jobbet Brattfjell som ­eksamensvakt. Hun var også meddommer i tingretten. Men aldersgrenser gjorde at hun måtte slutte med begge deler. Det syns hun var dumt.

– Jeg savner å ha en rolle der jeg er nyttig. Det hadde vært så fint å bidra.

Den 80 år gamle østkantkvinnen følger nå med på TV-programmet om de tidligere statsministrene i Norge. De er blitt eldre de også.

– Det er interessant å høre hva de tenkte. For eksempel ­hvordan det var for Bondevik å få en ­depressiv reaksjon. Og for Gro å miste sønnen sin. De er ­mennesker som oss andre. Det er nesten et ­fellesskap i å innse at mye av dette er ganske likt for alle.

Vi mennesker er flokkdyr. De fleste av oss er ikke laget for å være alene.

—   Knut Engedal, professor i alderdomspsykiatri.