Reportasje

Endelig hjemme

Tilfeldighetene førte Stjernekamp-vinner Adam Douglas til Norge. 
Eller var det egentlig Gud?

‘Er det lov å ta et bilde?’

Den bredbremmede hatten avslører mer enn den skjuler. Det er fire dager siden Adam Douglas vant Stjernekamp, og de fleste forbipasserende smiler og gratulerer når de får øye på artisten som nå kan titulere seg «Norges ultimate entertainer 2017». Douglas sin manager stiller som fotograf, så de to damene som vil ta bilde, får hilse på stjerna sjøl.

– Så koselig, nå blir de andre misunnelige, kurrer­ damene, og Adam Douglas takker og bukker for gratulasjonene.

Inne i restauranten blir han vinka bort til et bord av en annen dame i samme ærend. Douglas unnskylder seg både når han går og når han kommer tilbake et minutt seinere. Og han gjør det på norsk, så det høres enda mer forpliktende ut enn et lettvint «sorry»: Unnskyld, unnskyld.

---

Adam Douglas

  • 36 år, gift med Kristin, en sønn, Alvin (3)
  • Musiker, vokalist og ­låtskriver
  • Oppvokst i Oklahoma City. Flytta til Norge i 2007
  • Forrige helg vant han ­artistkonkurransen Stjernekamp på NRK

---

Noe ordentlig 

For et par måneder siden var det få nordmenn som kjente navnet Adam Douglas, men forrige helg så over én million direktesendinga der soulrock-vokalisten fra Oklahoma ble stemt fram som vinner av Stjernekamp. Helt siden han fikk hovedrollen i en skolemusikal som åtteåring, har Adam Douglas visst at det er musikk han er god på, og at det er det han vil drive med.

Men Douglas kjente ingen musikere i opp­veksten. I Oklahoma utdanner folk seg til «ordentlige» yrker. Og foreldrene var bekymra og mente at det ikke var mulig å leve av musikk. Hva hvis han ble syk og mangla forsikring?

– Jeg følte lenge at foreldrene mine ikke trodde at jeg skulle klare å leve av musikken. Det var tungt, sier Douglas.

Han puster tungt og smiler litt oppgitt.

– Det er vanskelig å prate om. Og å forklare.

Vanskelige spørsmål

Douglas vokste opp i ­bibelbeltet. Familien var troende katolikker. De gikk i kirken hver søndag, og bordbønn var en selvsagt del av måltidet. Adam Douglas er døpt og konfirmert i Den katolske kirke, og besteforeldrene reiste til Roma et par ganger i året.

Han beskriver barndommen som trygg og god, men han klarte aldri å tro på samme måte som foreldrene.

– Det er mange tradisjoner som er fine. Men det har aldri funka helt for meg. Jeg har aldri trodd på noe av det, sier Douglas.

Han trekker pusten dypt, akkurat som om han må ta sats for å klare å fortsette.

– Okey, nå blir det dypt.

Douglas lener seg lengre fram over bordet. Han famler litt med ordene.

– Det er noen som tror at hvis man ikke er katolikk, så kommer du til helvete. Det er fortsatt veldig vanskelig for meg å svelge, sier Douglas.

Han sier alle må få tro på det de vil, men han liker ikke når noe blir pressa på ham. Spesielt ikke religion. Men det er likevel mye han har tatt med seg fra den ­katolske oppdragelsen.

– Jeg tror på et eller annet som er større enn meg. Eg veit ikkje ka det er. Eg aner ikkje.

Dialekta er vanskelig å plassere, en blanding mellom konas­ Bremanger-dialekt og sunnmørsk innflytelse fra tida i Ålesund, ispedd runde amerikanske r-er og spisse u-er. Noen ganger sniker det engelske ordet seg ut før han har rukket å finne det norske.

– Det er veldig sjelden jeg prater om dette.

Douglas smiler skjevt. Han er like lavmælt som på TV-skjermen, og gjentar stadig at det er vanskelig. Veldig vanskelig. Og at han ikke vet. Vet du, kanskje?

– Jeg syns det er okey at det er noen mysterier i verden. Det gir en slags trygghet også. At det er noe der oppe eller der ute, som er større enn meg, sier Douglas.

– Kanskje handler det om at jeg vil at det skal være noe som er større enn oss. Kanskje er det et håp. Det er mye jeg ikke forstår i verden, stort sett alt. Det er nesten lettere å si at det er fordi det er noen andre som styrer båten.

Han stopper opp, og gjentar det igjen.

– Det er veldig vanskelige spørsmål.

Kron eller mynt

I Oklahoma­ handla det meste om sport. Det var få tilbud for unge som ville drive med musikk. Adam Douglas sang i kirkekoret, og tok timer i klassisk sang. Men det var få tilbud da han i tenåra begynte å interessere seg for mer rocka musikk. Hans største inspirasjonskilde har vært gospel.

– Stort sett alle mine favorittartister begynte i kirken: Aretha Franklin, Sam Cooke, Otis Redding. Gospel er en sjanger som alltid handler om noe større, og som har mange følelser i seg, sier Douglas.

Det ble mange samtaler med foreldrene der han kjempa for musikkdrømmen, mens de insisterte på at det ikke var mulig å leve av. Derfor skulle Douglas opprinnelig bli lege, fordi «det er det folk gjør der jeg kommer fra». Samtidig brant musikken inni ham. Han følte at han måtte flytte til en større by, der han kunne bli del av et større musikkmiljø.

Douglas var 18 år og bestemte seg for å begynne på et katolsk universitet. Det føltes trygt og kjent, og Douglas tror dessuten at det gjorde det enklere for foreldrene å akseptere at han skulle flytte og gjøre noe annet.

Douglas lot et myntkast avgjøre byen: Boston ­eller Chicago. I Chicago deltok han på jam­sessions og gikk på auditions. Han fikk spillejobber, men følte seg aldri helt hjemme. Nå slår han om til ­engelsk igjen.

Stort sett alle mine favorittartister begynte i kirken: Aretha Franklin, Sam Cooke, Otis Redding.

—   Adam Douglas

– Jeg var always searching for something, sier Douglas.

Han klarer ikke å sette ord på hva det var. I ­ettertid lurer han likevel på om det kan ha vært større krefter inne i bildet.

For det har vært perioder der Adam Douglas har gitt opp, og tenkt at han må finne seg en ordentlig jobb. Men hver gang har det dukka opp et nytt tilbud som har fått ham til å fortsette med musikken.

Han hadde begynt som daglig leder i en sykkel­butikk, og spilte bare et par ganger i måneden da en tidligere agent spurte om han kunne tenke seg å dra til Norge. Det norske bandet Woodleg Odd fra Sunnmøre var på jakt etter ny vokalist. De hadde hørt Adam Douglas sine plater og lurte på om han var interessert.

Douglas tenkte det kunne være et spennende eventyr, men tenkte aldri at det skulle bli noe mer.

Den første spillejobben med det nye bandet var i Bremanger. Der traff han Kristin.

– Det er ganske mystisk. Det kan ikke være tilfeldig, kan det?

Å komme hjem

Adam Douglas ble forelska – i folka, i landskapet, i sosialdemokratiet og ikke minst i Kristin. Da han valgte å bli boende ett år i Norge, visste han ikke at det var her han skulle bli. Nå har det gått ti år, han og Kristin er gift og har fått sønnen Alvin.

– Det høres supercheezy ut, advarer Douglas.

– Men å komme til Norge, føltes som å komme hjem. I USA var det alltid et eller annet som ikke stemte, men her falt alt på plass. Og det hjelper meg til å tro at det er noe større der ute, sier Douglas.

Det kan ha vært en serie perfekte tilfeldigheter. Eller kanskje var det noe annet?

– Det er noen som har tatt meg hit. Hva var det? Hvem vet, kanskje det var Gud? Jeg er enten ­superheldig på mange måter. Eller...

Han lar det henge i lufta, og gjentar, som et slags ledende spørsmål.

– Eller?

Endelig aksept. Foreldrene har sendt video­hilsen fra Oklahoma. Adam Douglas står på scenen i Telenor Arena og ser videoen på storskjerm. Foreldrene smiler til kamera ikledd hvite Adam-t-skjorter, men TV-seernes øyne er retta mot Douglas. Og så sier faren noe han ikke forventer å høre:

– Til tider har dette vært nervepirrende for oss også, sier faren og peker inn i kameraet for å ­understreke poenget.

---

4 raske

  • Gud er: Spørsmålstegn?
  • Jeg klarer meg ikke uten: Hatt
  • På min gravstein skal det stå: Musiker
  • Boka alle må lese: Bob Dylans selvbiografi

---

– Men så minner vi hverandre på at du nå er nøyaktig der du skal være, og gjør nøyaktig det du er født til å gjøre.

Nederst i hjørnet av skjermen ser vi Douglas slå blikket ned og gni handa over panna.

– Akkurat det. Endelig. Det var veldig fint, men vanskelig samtidig, sier han nå.

– Det var rørende. Men heavy.

Da han vant Stjernekamp forrige helg, satt foreldrene i salen. I avisene dagen etter kunne vi se at de omfavnet hverandre.

– Alle foreldre har en bekymring når det kommer til barna sine om de vil drive med kunst. Det er vanskelig å tjene til livets opphold, men Adam har klart det, sa faren i intervju med VG.

Adam Douglas forteller at foreldrene har fortalt ham at de er stolte av ham før, men ikke så direkte retta mot karrierevalget som under denne direkte­sendinga.

– Endelig føler jeg meg akseptert for den jeg er, sier Douglas.

Han er pappa sjøl og ønsker å gjøre én ting annerledes når han oppdrar sin sønn.

– Det er veldig amerikansk av meg å tenke at du kan bli hva du vil bare du jobber hardt nok. Men jeg vil støtte sønnen min uansett hva han velger å gjøre.

Gi tilbake

– Lykke til videre!

Dama som tidligere ville ta en selfie, er nå på vei ut av ­restauranten, og sender lykke­ønskninger på veien. Adam Douglas ­takker og bøyer høflig på hatten.

– Tusen takk for det! Veldig hyggelig. Takk.

Det har vært hektiske og lange dager, men Douglas er takknemligheten sjøl. Han forteller at han ønsker å gi noe tilbake, og har derfor jobba som kulturskole­lærer ved siden av artistkarrieren.

Han håper han får tid til å fortsette med det, selv om han nå har permisjon. Han liker å jobbe med ungdom som sliter, fordi han ser at de får noe ut av å holde på med musikk.

For ham personlig er musikken en nødvendighet. Familien går til skriftemål, mens Douglas går til scenen.

– Noen går til psykolog, noen kjører bil veldig fort, noen slår i veggen. Jeg samler opp alt og tar det ut på scenen. Jeg kan være lei meg, sur, ­lykkelig, forelska, men jeg tar ut alle følelsene neste gang jeg spiller. Derfor kan det ikke gå for lenge ­mellom hver spillejobb.

Det er noen som har tatt meg hit. Hvem vet, kanskje det var Gud?

—   Adam Douglas

Han prøver å leve etter den gylne regel: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det har han lært av pappa og av bestemor. Han ­mener vi må være tålmodige med hverandre. ­Derfor sier han ikke noe når faren insisterer på at alle ­avgjørelser skal legges i Guds hender. Hvis det er viktig for ham, orker ikke Douglas protestere, selv om han noen ganger syns det kan bli litt mye. Det viktigste er at de er glad i hverandre.

Uten hatt

I desember skal Adam Douglas ha julekonserter i Nordstrand kirke. Kirker er for øvrig det eneste stedet han spiller uten hatt.

– For meg handler det om respekt, sier Douglas, som forteller at etter hvert så er den velkjente ­hatten først og fremst en trygghet.

Han gleder seg til å presentere sin jul, som hører hjemme i kirken, siden det er det han har vokst opp med.

– Det er fint å spille i en kirke. Det skal være et hellig sted, og det gir en ekstra ro, sier Adam Douglas.

– Men så fort jeg kommer ut av kirken, er det rett på med hatten igjen.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje