Reportasje

‘Øyeblikket da staten Israel gikk fra drøm til plan’

I 1917 lovet Storbritannia bort et land de ikke eide til hjemland for jødene.­ Kristne, britiske statsledere var ­motivert av bibelske profetier.

‘Det ble en gutt, utbrøt ­diplomaten Sir Mark Sykes til sionistlederen Chaim Weizmann, da han kom løpende rett fra regjeringsmøtet i London den 31. oktober 1917.

De to hadde samarbeidet i månedsvis for å få Storbritannia til å støtte sionistenes planer: Et hjemland for jødene i Palestina. To dager senere, 2. ­november 1917, høstet de fruktene av sitt arbeid, da landets utenriksminister Arthur Balfour skrev de avgjørende ordene i et brev til den jødiske aristokraten og sionisten Walter Rotschild: «Regjeringen ser positivt på etableringen av et hjemland for det jødiske folket i Palestina, og vil gjøre sitt beste for å legge til rette for dette.»

Brevet ble offentliggjort en uke senere, og er siden blitt kjent som Balfour-erklæringen. Den tidligere britiske statsministeren David Cameron har omtalt den som «øyeblikket da staten Israel gikk fra drøm til plan».

Løftebrudd

Palestina var på det tidspunktet en del av det ottomanske riket, og ikke under britisk kontroll. Det bodde 700.000 arabere og 85.000 jøder der. Likevel lovet altså britene at det skulle bli jødenes hjemland.

Hva Weizmann ikke visste da Sykes fortalte ham de gode nyhetene, var at den samme Sykes to år tidligere hadde avtalt med Frankrike at Palestina skulle bli et internasjonalt område. Han holdt også for seg selv at britene hadde lovet sharif Hussein av Mekka å bli konge i et arabisk rike, og at Hussein hadde fått grunn til å tro at Palestina hørte med. Men mens britene brøt sine løfter til både Frankrike og araberne, oppfylte de løftene til sionistene. Det hadde sine politiske årsaker, men det skyldtes også at sentrale aktører var kristensionister.

Evangelisk

Arthur Balfour vokste opp i et hjem preget av evangelisk kristendom. Faren døde tidlig, og moren sto for oppdragelsen. Hun var en skotsk presbyterianer som holdt daglig bibelundervisning for barna sine og hver uke delte ut evangeliske traktater ved jernbanestasjonen i nærheten av familiens gods. Niesen Blanche Dugdale skriver i sin biografi over onkelen at «Balfours interesse i jødenes historie var livslang, med opphav i undervisningen i Det gamle testamente han hadde fått fra sin mor. Dette er bakgrunnen for hans interesse for sionismen: Han så historien som et instrument for å utføre guddommelige hensikter».

Balfour var ikke den første britiske utenriksministeren som arbeidet for å få jødene tilbake til Palestina. Allerede i 1841 foreslo den daværende utenriksministeren Lord Palmerston å legge til rette for det samme. Dette var etter påvirkning fra aristokraten Lord Shaftesbury. Også han begrunnet forslaget i Bibelens profetier, noe Shaftesburys biograf bekrefter: «Han hadde lenge vært opptatt av troen på at jødene skulle returnere til sin arv i Det hellige land, noe som var grunnlagt i ærlige og grundige studier i Den hellige skrift». Men den gangen ble planen avvist av Frankrike, Russland og den ottomanske sultanen.

Jødemisjon

Rett innenfor Jaffaporten i Gamlebyen i Jerusalem ligger Christ Church. Den som går inn i kirken blir overrasket – den minner mer om en synagoge. Ingen krusifikser eller bilder, men hebraiske skrifttegn, en davidsstjerne på veggene og en sjuarmet lysestake på alteret. Bare et nakent kors indikerer at det er en kirke.

Denne kirken var bygget i 1849 av foreningen «London Jews Society» – forkortet LJS. Organisasjonen var dannet i 1809 som en gren av London Missionary Society, med oppgave å bringe evangeliet til jødene. En rekke ledende adelsfolk, og også medlemmer av kongehuset, sluttet seg til foreningen. Noe av grunnen til populariteten skyldtes «den utbredte troen blant evangeliske kristne på at Gud ville bruke England til å spille en ledende rolle i å bringe det jødiske folk tilbake både til sitt hjemland og til sin Messias», skriver Kelvin Crombie i sin bok om LJS sin historie.

Vekkelsen

Hvorfor slo slike tanker så sterkt an i England? Svaret ligger i den store vekkelsen i England og Nord-Amerika­ på 1700-tallet, med ledere som George Whitefield og John Wesley. Med vekkelsen fulgte en fornyet interesse for Bibelen. Mange mente at det måtte være Guds vilje at profetiene i Det gamle testamentet skulle oppfylles konkret ved at jødene kom tilbake til Palestina og der finne tilbake til Jesus som sin Messias.

LJS ønsket ikke bare å misjonere blant jødene i London, men å etablere et nærvær i Det hellige land. Men de møtte sterk motstand fra ottomanske myndigheter og etablerte kirkesamfunn.

Lederne i LJS kom til at de trengte den britiske statsmakten i ryggen. Her kom Lord Shaftesburys politiske forbindelser til nytte. Han kontaktet sin slektning Lord Palmerston, som altså var utenriksminister. Og i 1839 ble William Tanner Young utnevnt til en nyopprettet stilling som britisk konsul i Jerusalem. Young var en av lederne i LJS, og skrev til Palmerston at Storbritannia burde være den naturlige vokter for jødene «som Gud ga dette landet til eie».

Det britiske konsulatet holdt til i samme bygning som Christ Church, hvor også LJS hadde sitt hovedkvarter. Slik ble den tette sammenvevingen av britisk utenrikspolitikk og kristensionismen etablert – den som 80 år senere skulle føre til Balfour-erklæringen.

Sionismen

Den tidligere statsministeren Arthur Balfour var kjent som en typisk reservert britisk gentleman. Men mens han i november 1914 lyttet til Chaim Weizmann, begynte tårene å strømme.

---

Arthur J. Balfour

  • Britisk adelsmann og politiker, levde 1848–1930.
  • Jarl av Balfour. 
  • Sjefssekretær for Irland 1874–1891, motarbeidet irsk selvstendighet.
  • Statsminister i Storbritannia 1902–05.
  • Marineminister 1915–1916.
  • Utenriksminister 1916–1919.
  • Konsultativt statsråd 1919–1922.

---

Det som gjorde slikt inntrykk på ham, var Weizmanns presentasjon av den politiske sionismen, som var grunnlagt av Theodor Herzl like før århundreskiftet. Sionistenes mål var å skape en ­jødisk nasjonalstat i Palestina.

Chaim Weizmann var en hviterussisk jøde som hadde emigrert til Vest-Europa i 1892. I 1904 ble han ansatt som forsker ved Universitetet i Manchester, men brukte mye tid på å agitere for sionismen.

Da krigen brøt ut i 1914, øynet han store muligheter. Han fikk i stand et møte med Balfour, som var kjent som en venn av jødene, men skeptisk til sionismen. Nå ble han overbevist: «Dette er ikke en drøm. Dette er en storartet sak, og jeg forstår den», utbrøt han.

Noen uker senere møtte Weizmann også politikeren David Lloyd George og overbeviste også ham. I 1916 ble han britisk statsminister, og han tok Balfour til utenriksminister.

Imperialist

Men selv om mange av de viktige postene i regjeringen dermed var besatt av ­sionister, så var det britiske interesser som avgjorde politikken. Det var ingen enighet om at Storbritannia­ skulle gå for et jødisk Palestina. Noen mente at man burde få til en fredsavtale med sultanen, noen at man burde satse på araberne, noen at man burde trekke seg ut av Midtøsten.

Og her kommer Mark Sykes inn, mannen som i 1917 brakte Chaim Weizmann nyheten om Balfour-erklæringen. Han var en høyere embetsmann i utenrikstjenesten og en ivrig imperialist. Han ville at Storbritannia skulle utvide sitt territorium i Midtøsten. I 1915 fikk han gjennom at Frankrike og England skulle dele Midtøsten mellom seg – den såkalte Sykes-Picot-avtalen. De avtalte at Palestina skulle bli internasjonalt område. Men Sykes kom snart til at Storbritannia burde sikre seg Palestina og hindre at Frankrike fikk det.

Weizmann hadde lenge argumentert for at et jødisk hjemland best kunne etableres under britisk beskyttelse. Sykes så straks mulighetene for å bruke jødenes sak til å sikre britisk kontroll i Palestina. Han og Weizmann arbeidet fra januar 1917 tett sammen for et britisk Palestina som hjemland for jødene.

Antisemittisk

Men Sykes hadde også en annen motivasjon enn den imperialistiske. Han trodde på teorien om jødenes store makt og innflytelse i verden – en i bunn og grunn antisemittisk teori, som mest grelt var framstilt i Sions Vises protokoller. «Med ‘The Great Jewry’ mot oss, er det ingen mulighet for å slå Tyskland», skrev han i en ­rapport til utenriksdepartementet i 1916.

Både Sykes og ledende folk i regjeringen trodde at jødene hadde makten både i USA og det revolusjonære Russland. De var redde for at tyskerne skulle få jødene på sin side ved å love dem Pale­stina. En slik jødisk makt fantes imidlertid ikke, skriver historikeren Jonathan Schneer i sin historie om Balfour-erklæringen: «Regjeringens beslutning om å appellere til jødene var basert på en feiloppfatning».

Sionistene hadde ikke engang oppslutning hos flertallet av europeiske jøder, som ikke hadde noe ønske om å forlate Europa. Den sterkeste motstanden mot Balfour-erklæringen i den britiske regjeringen kom fra en jøde, Edwin Montagu. Han mente sionismen ville skade jødene og fremme antisemittisme. De ville bli sett som et europeisk fremmedelement som burde sendes til Midtøsten. Faktisk var jødene som europeisk fremmedelement også et av Balfours argumenter for sionismen.

Araberne glemt

Sionistene vant fram i den britiske regjeringen i 1917. Men det var ingen selvfølge at de britiske løftene til sionistene skulle bli oppfylt etter at krigen var vunnet. Tross alt var folkenes selvbestemmelse hovedprinsippet i Versaillestraktaten.

Men når det gjaldt araberne, så stormaktene bort fra selvbestemmelsesprinsippet. England og Frankrike delte Midtøsten. Løftene om et arabisk kongerike ble brutt, bortsett fra at Husseins sønn Abdullah fikk en bit av Palestina som plaster på såret – det som ble til kongedømmet Jordan. Britene fikk Palestina, og Lloyd George sørget i San Remo-avtalen fra 1922 for at Balfour-erklæringen ble skrevet inn i Folkeforbundets mandat for Palestina.

---

Sionisme

  • Betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende tilbake til landet Israel.
  • Den politiske sionismen ble grunnlagt på den første sionistkongress i Basel i 1897, der Verdens Sionistorganisasjon ble stiftet. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Israels land». 
  • Kristensionismen ser jødenes tilbakevending til Israel som en oppfyllelse av Bibelens profetier og som en forutsetning for Jesu gjenkomst.

---

Israel blir til

Til sionistene holdt britene sine løfter. En ­jødisk sionist, Herbert Samuel, ble oppnevnt til høykommisær for Pale­stina. Han la til rette for at jøder kunne flytte inn i Palestina og etablere seg der. Jødene fikk ­internt selvstyre under «Jewish Agency», først ledet av Chaim Weizmann, senere David Ben Gurion.

Araberne fikk ikke noe tilsvarende selvstyre. Selv om Balfour-erklæringen bare omtalte et ­jødisk hjemland, og ikke en stat, la den grunnlaget for etableringen av en jødisk statsmakt i Palestina. Arabernes interesser måtte vike.

«Sionismen, om den har rett eller tar feil, er bra eller dårlig, har sine røtter i eldgamle tradisjoner, i nåværende behov og framtidige håp. De er av langt større betydning enn ønskene og fordommene til de 700.000 araberne som nå bor i dette gamle landet», skrev Balfour da hans etterfølger Lord Curzon uttrykte bekymring for arabernes situasjon. Og slik ble det.

Krig med Storbritannia

Men de sionistiske ­aspirasjonene skulle etter hvert true den britiske makten i Palestina. Britisk politikk ble stadig mer anti-sionistisk, i takt med økende antall jøder som som kom til Palestina på flukt fra Hitlers regime. Det endte med at israelske motstandsfolk etter 1945 førte krig mot britiske soldater.

Til slutt ga Storbritannia opp Palestina i 1947. Da sto staten Israel klar til å overta. 700.000 arabere flyktet i krigen som fulgte, for en stor del ble de jaget av israelske styrker. Dermed var jødene blitt i flertall og de fikk sitt hjemland i Palestina med navnet Israel.

Kilder:
Jonathan Schneer The Balfour Declaration, ­Bloomsbury 2011.
David Cronin Balfours Shadow, Pluto Press 2017
Kelvin Crombie For the love of Zion, Hodder & Stoughton 1991.

Veien mot staten Israel

1740-årene 

The great awakening - en kristen vekkelsesbevegelse skaper fornyet interesse for Bibelens profetier.

1790-årene 

Den franske revolusjonen skaper en ny opptatthet av endetiden. James Bicheno utgir boken The sign of the times der jødenes tilbakekomst til Israel er et viktig endetidstegn.

1798–1801

Napoleons felttog i Midt­østen skaper ny interesse for Palestina i Europa. Napoleon ville gi jødene en viktig rolle i et fransk Palestina.

1809

London Jews Society stiftet. Skal bringe evangeliet til jødene og jødene tilbake til Israel.

1830

John Nelson Darby lanserer sin teori om de siste tider. ­Jødene skal vende om til Jesus og vende tilbake til Israel.

1839

Britisk konsulat opprettes i Jerusalem i nært samvirke med London Jews Society

1841 

Den britiske utenriksministeren Lord Palmerston foreslår at stormaktene skal arbeide for at jøder

skal inspireres til å slå seg ned i Palestina.

1897

Theodor Herzl grunnlegger Verdens ­Sionistorganisasjon.

1916

Sykes-Picot-avtalen deler Midtøsten mellom England og Frankrike

1917

2. november: Balfour-­erklæringen

9. desember: General ­Allenby inntar Jerusalem. Holder tale foran Christ Church.

1919

Storbritannia får Palestina som mandat fra Folke­forbundet.

1922

San Remo-avtalen skriver Balfour-erklæringen inn i mandatet for Palestina.

1947

Storbritannia gir opp mandatet i Palestina. FN vedtar å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat.

1948

Staten Israel proklameres.

‘Handlet om britiske interesser’

Historieprofessor Hilde Henriksen Waage sier britene lovet bort land de ikke kontrollerte.

‘Selve Balfour-erklæringen var ikke så viktig som de følgene den fikk i ettertid, sier Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

– Erklæringen er nokså spesiell. En nasjon lover bort et land som tilhører noen andre til lederen for sionistene. Da erklæringen ble til, var den et forsøk på å vinne krigen, basert på et forfeilet syn på hvor viktig det var å få jødene på sin side. Jeg vil si nesten et anti-semittisk syn på jødene, sier professoren.

– Var det omsorg for jødenes sak som lå bak?

– Nei, dette handlet om britiske interesser, ikke de europeiske jødenes ve og vel. Men for Balfour og noen andre sentrale aktører som var veldig sympatiske til sionismen, handlet det nok også om å yte sin skjerv.

– Stormaktene og England ga under krigen mange løfter som de ikke holdt etterpå. Hvorfor ble Balfour-erklæringen respektert?

– Britene hadde jo drevet dobbeltspill overfor jødene og araberne. Da krigen var over, skulle seierherrene fordele byttet. Da var det viktig for britene å sikre seg Palestina, og sionistene var dyktige til å få dem til å satse på jødene for å oppnå det.

– Hva betyr avtalen i dag?

– Mange trekker jo den fram i debatten om folkeretten for Israel. Der er Balfour det første leddet, og FNs delingsplan fra 1947 det andre. Men Balfourerklæringen er ikke noe gyldig folkerettslig dokument. Den lovet jo bort land Storbritannia ikke kontrollerte.

– Men da teksten ble tatt inn i Folkeforbundets mandat, ble den vel folkerettslig gyldig?

– Erklæringen ble jo til før det fantes noe slikt mandat. Det blir ikke mindre spesielt av at seierherrene gjør det til et diktat og tar det inn i Folkeforbundets mandat, sier Henriksen Waage.

Vårt Land

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje