Reportasje

Lukten av hav

Herborg Finnsets mot stammer fra oppveksten. Men det sitter også en liten, redd person inni den nye Nidaros-biskopen og sier «hvordan skal dette gå?»

[object Object]

– Hva lukter det av troen din?

Herborg Finnset har ikke fått spørsmålet før og ber om betenkningstid. Blikket går ut gjennom den store glassveggen på flyplasshotellet. De siste dagene har vært hektiske. Først ble hun vigslet til biskop søndag, så bar det rett på bispemøte mandag morgen og like etter et slikt spørsmål fra Vårt Land.

Jord og hav

– Jeg tror det lukter… jord og blomster… og hav og salt.

– Hvorfor?

– Jeg velger jord fordi jeg er jordnær, og samtidig er det grunnlaget vi står på. Og så må blomstrene være med, for på noen områder er jeg romantisk anlagt. Kanskje på grensen til å være sentimental. Havet må være med.

– Hvorfor?

– Det betyr mye for meg. Jeg har vært så heldig å ha prestetjeneste slik at jeg har måttet på havet. Det er noe helt eget å komme sjøveien. Oi, oi, oi! Særlig når du kommer utaskjærs og kjenner dønningene, den tunge havbåra. De der bevegelsene i båten… herlig!

Blitt båret

– Kjenner du dønningene i troen din også?

– Ja, det er en salme…

Hun klarer ikke finne den i farten, men senere sender hun salmeteksten til «Din herlegdom, Frelsar, me undrande ser» av Anders Hovden. Andre verset har teksten «Som havstraumen varm imot isheimen bryt, /din kjærleik, min Frelsar, til livet vårt flyt/så vinteren rømer og hjarto dei blømer»

– Det er noe med sjøen som bærer deg. Jeg opplever å ha blitt båret på mange vis.

Hun nevner to personer for å vise hva hun mener. I Hammerfest ble hun møtt av Olav, klokkeren, som var imot at kvinner var prester. Da hun kom, ønsket han henne hjertelig velkommen og ville fortelle at han var der for henne.

På Finnsnes ønsket en dame henne velkommen med å si: «Når du har gudstjeneste her på Finnsnes, så vet du at det er noen som ber». Også nå sier folk at de ber for den nye biskopen.

– Det er godt å vite.

---

Herborg Oline Finnset

  • 56 år, fra Sørreisa, skilt, tre barn.
  • Fra Sørreisa, bor nå i Trondheim.
  • Teolog fra Menighetsfakultetet og nyvigslet biskop i Nidaros bispedømme.
  • Har vært domprost i Tromsø og prost i Strinda prosti tidligere.

---

Pliktmenneske

Trondheim 10. september: Nidarosdomen er full av folk og pyntet med hvite blomster når Finnset for første gang i bispekåpe vandrer inn i katedralen. En folkemengde venter utentfor etterpå. Kong Harald gratulerer og det tas bilder. Når kongen går mot bilen, klapper folket for ham. Ikke for den nyvigslede biskopen, for hvem er hun?

Vennlig, viktig, modig, dyktig.

Disse ordene er en fast tekst nederst på e-poster fra Herborg Finnset.

– Det er ingen beskjeden selvmelding?

– Nei, dette er fra strategidokumentet for Nidaros bispedømme. Jeg tar det ikke som en attest, men som en ambisjon, og den er også min.

– Er du modig?

– Jeg er modig i enkelte saker. Samtidig sitter det en liten, redd person inni hjørnet i sjela og sier «Aahhh, hvordan skal dette gå?». Både i jobben min og i relasjoner har jeg god kontakt med den delen av meg som ikke er så modig.

– Hvor fikk du motet fra til å bli biskop?

– Det der begynner i barndommen. Jeg er yngst av fire søsken, og ble født da mine foreldre var godt voksne. De voksne rundt meg ga meg ansvar. Jeg kan det ennå fra da jeg gikk i tredje klasse: Tirsdag klokka ti på halv tre så skal du slå på komfyren og koke potene som står klar. Fiskekakene som du har kjøpt hos Hansen i butikken på vei hjem, dem skal varmes. Så skal det skrelles gulerøtter.

Hun banker fingeren i bordet for hvert punkt. Huskelista sitter spikret.

– Jeg ble oppdratt til å ta ansvar. Jeg er et pliktmenneske. Har jeg tatt på meg noe, skal det gjøres ferdig.   

---

4 raske

  • Gud er: Dypt barmhjertig
  • Jeg klarer meg ikke uten: Venner
  • På min gravstein skal det stå: Takk for livet
  • Boka andre må lese: Alene sammen av Abraham Verghese – om to tvillngbrødre som vokser opp blant legene på et misjonssykehus i Etiopia.

---

Inderligheten

Som yngst i familien vokste hun opp i Sørreisa, midt i Troms, i fylkets bibelbelte. Her sto de kristelige lekmannsorganisasjonene sterkt. Far var lærer, mor var sykepleier, jordmor og helsesøster.

Foreldrene var aktive i Misjonssambandet, og yngste datter var med på møtene fra hun var liten.

– Hva har du med deg derfra som har vært viktig for troen din?

– Stor bibelkunnskap og Bibelens fortellinger. Jeg fikk med inderligheita, og jeg så gleden og båndene mellom folk.

– Hva er denne inderligheten?

– Mange av de inderlige kom fra enkle kår. De var varme mennesker, og barn av vekkelsene i krigsårene. De var preget av synd-og-nåde-forkynnelse. Førti minutt med synd og fem minutter med evangeliet til slutt. Det kunne være en smule knugende.

– Bare «en smule»?

– Nei, veldig.

Erkjennelsen framkaller en liten latter. Da hun ble ungdom var det slutt med å gå på møter.

– Jeg fikk en følelse av at jeg ble rakket ned på. På ungdomsskole og videregående ble det helt umulig å delta i en sammenheng hvor jeg var så uenig i rammene for troen, og det som ble lagt vekt på som viktig.

Det er noe med sjøen som bærer deg. Jeg opplever å ha blitt båret på mange vis.

—   Herborg Oline Finnset

Vingeslag

Også en biskop trenger å få spørsmålet «hvorfor er du kristen?» En del av svaret er at foreldrene bar henne til dåpen og ga henne «det beste de visste å gi sine barn».

Men det finnes flere svar.

– Jeg har sluppet opplevelser som gjør at noen snur ryggen til Gud. Opplevelser har tvert imot styrket troen. Jeg kan ikke leve uten den. Noen sjeldne ganger har jeg kjent vingeslagene av Den hellige ånd. Det er noe å leve på.

– Hva har du opplevd?

– Det kan være noe som skjer i en gudstjeneste. Helt sånn...

Et dypt innpust illustrerer noe som gjør inntrykk.

– Det kan være et øyeblikk i dåpshandling der man kjenner på at Gud er tilstede, «her skjer det noe hellig». Troen er på en annen frekvens enn empirien. Å dele ut nattverden kan være et annet øyeblikk. Jeg er nøye på å vende oblatens bilde av Jesus opp, se folk i øynene og si «dette er Jesu legeme». Smilet mitt blir større og større mens jeg deler ut. Dette er en stor ting å gjøre. Gud er der.

Jesus

En som kjenner henne sier at hun ikke rødmer hvis hun snakker om Jesus – «slik enkelte folkekirketeologer gjør».

– Hvordan vil du fortsette en setning som starter med «Jesus er...»?

– Jesus er min bror. Jesus er min frelser. Jesus er tilstede mellom oss. Det er dessuten viktig for meg å si at Jesus fremdeles er den han var da han gikk på jorda, men også noe mer. Jesus har aldri forlatt jorda, han er her fremdeles i skaperverket. Det er forandret fordi han har gått på våre veier, på vår jord.

– Hvordan?

– Gud ble menneske i Jesus og tok fysisk bolig i skaperverket som menneske. Gud binder seg slik til det skapte, og når Kristus står opp, har han fremdeles en kropp. Den blir med til himmelen. Gjennom dette skapes en forbindelse mellom tiden og evigheten som ikke var der før. Når himmelen slik er på jorda, og det skapte allerede er med i evigheten, så har det skjedd noe nytt som er her allerede.

– Hvordan erfarer du det?

– Det er mer en erkjennelse. Jeg synes ikke det er vanskelig å erfare Gud i naturen, selv om noen kanskje sier det for å ikke forholde seg til kirken.

Pilegrimsvandringer, blant annet til Santiago de Compostela i Spania, har gitt henne opplevelser som hun kaller «et særlig gudsnærvær».

– Det kan jeg også oppleve ute i naturen, når det blir stille rundt meg. Da blir det mulig å lytte til Guds stemme. Det er ikke bare i Bibelen man kan møte Gud. Noen ganger kan skaperverkets bibel bli slått opp for deg.

Motstand

Å bli prest som kvinne kan sammenfattes i ett ord: Motstand. Mor syntes det var «artig». Far var imot at kvinner skulle være prester og var ikke like begeistret. Da han fikk vite om yrkesvalget hennes, forsvant han inn på kontoret. Det var alltid et varsel om at han var uenig og at diskusjonen var avsluttet.

Selv om den yngste i huset hadde valgt noe kristelig, var det ikke til å komme forbi: Det var et opprør.

Som student på Menighetsfakultetet ble hun møtte av mannlige studenter som krevde svar på hvorfor en kvinne skal bli prest.

– Feminist? Jo, jeg er jo det. Ellers hadde jeg ikke vært der jeg er. Spørsmålene fra studietiden gikk til margen på oss. Vi måtte forsvare oss fra dag én. Jentene ble særlig utsatt, fordi vi bar med oss spørsmålet i vår egen kropp. Jeg hadde med meg en sterk kallsopplevelse; det var dette jeg skulle. Men jeg var også vant med uenighet i disse spørsmålene.

Skilsmisse

Det kunne vært et glansbilde: Sterk kvinne fra nord som gjør kirkelig toppkarriere. Om det ikke hadde vært for at hun er skilt.

– Blir du som skilt prest og nå biskop trodd når du snakker varmt om ekteskapet?

– Ja, det tror jeg. Ekteskapet som prosjekt er større enn mitt personlige liv. Skilsmisse er ikke noe å være stolt av. Det er et vanskelig kapittel i livene til oss som var ektefeller, og i vår familie. Kanskje kan jeg gjenkjennes som sårbar og ikke perfekt. Erfaringen av sorg og tap deler jeg med mange.

Om skilsmisse: «Kanskje kan jeg gjenkjennes som sårbar og ikke perfekt. Erfaringen av sorg og tap deler jeg med mange.»

—   Herborg Finnset

– Så hva sier du om Gud og skilsmisser?

– Tilgivelsens mulighet er alltid der, både Guds tilgivelse, det å tilgi seg selv – og hverandre. Jeg har respekt for at det kan være krevende å komme tilbake til kirken og gifte seg for andre gang. Vigselsritualets ord «det som Gud har sammenføyd skal mennesket ikke skille» kan være vanskelig å møte for enkelte som vil gifte seg på nytt. Rent dramaturgisk kan det være tungt, for det kommer tidlig i ritualet. Da får det en annen vekt. I det nye ritualet, som også likekjønnede kan bruke, er ikke dette med. Det kan være godt å bruke for de som ønsker en kirkelig vigsel etter et vanskelig brudd.

– Burde kirken markedsføre dette tydeligere?

– Det er viktig for Bispemøtet å si at begge vigselsritualene er likeverdige. Jeg tror mer på jungeltelegrafen, og prester er fri til å peke på denne positive bivirkningen av det nye vigselsritualet.

Upopulær

Som domprost i Tromsø, hadde hun også ansvar for Svalbard der klimaendringene er tydelige. Er det sjanse for at hun står på iskanten og nekter oljeboring i Barentshavet?

– Det er en russisk rulett å tenke seg at vi skal bore etter olje i et område som er så sårbart, og der fiskeyngelen ligger i overflata. Der vil også oljeutslipp ligge. Barentshavet er et av verdens beste matfat. Oljeboring er et meget høyt spill.

Det ligger trykk bak ordene. Fingeren kommer fram igjen og banker den siste påstanden i bordet. Vi kom borti knappen for sterkt engasjement.

– Er du villig til å bli upopulær for dette?

– Jeg er absolutt villig til å bli upopulær og møte motbør på slike spørsmål. Kirken skal selvfølgelig ikke være partipolitisk, men det finnes ikke nøytralitet. Det å tie kan også være en handling som har politiske følger. Om vi bare overlater verdispørsmål til folkevalgte mens vi selv ber Fadervår og holder søndagsskole, så har vi abdisert.

Strikkingen

Strikketøyet ligger i veska. Det skal bli et langt skjerf til henne selv. I en biskops fristunder – også på et bispemøte – kan man strikke. At strikking etterlater noe synlig, er fint for en prest.

– Hvilke synlige ting ligger igjen av en preken, av konfirmasjonsundervisning? Strikketøyet er noe som vokser i hendene mine, og det er en tilfredsstillelse.

Den pietistiske oppdragelsen fra Sørreisa viser seg også i strikketøyet.

– Ja, man skal gjøre nokka nøttig.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje