Stiller ut kristen pop og rock

Rockheim mener den kristne populærmusikkens ­betydning i Musikk-Norge er for interessant til å gjemmes bort.

Reportasje

Mens kristne miljøer knapt har løftet en finger for å bevare­ og dokumentere den kristne ­musikkens historie i Norge, føyer nå museet for populærmusikk i Trondheim seg inn i rekken av miljøer utenfor kirken som har fattet interesse for fenomenet.

Kunsthistoriker og kurator ved Henie Onstad Kunstsenter, Lars Mørch Finborud, oppdaget i 2011 det han har kalt «en skjult kristen musikkskatt», som han ikke ante eksisterte. Derfor ga han ut LP-en Lukk opp kirkens dører med kristen pop, jazz og rock fra 1970- og 80-tallet.

Da hadde allerede Håkon Ohlgren fra Onkel Tuka gitt ut ­albumet Geriljagospel, med ­nyskrevne sanger om synd, frelse,­ og «livet på den andre sida av fjorden».

Og nå ha altså det nasjonale­ museet for populærmusikk i Trondheim bestemt seg for å lage en utstilling om dette utskjelte, elskede og vanskelig definerbare musikalske fenomenet. Kurator ved Rockheim, Vigdis Sjelmo (40) ser fram til å dypdykke i den kristne musikk-materien, fram til åpningen av utstillingen våren 2019.

---

Rockheim

  • Rockheim er det nasjonale museet for populærmusikk. De skal samle inn, ta vare på og videreformidle norsk populærmusikk fra 1950-tallet og frem til i dag.
  • Museets faste utstilling er lagt opp som en reise gjennom nyere norsk musikk- og kulturhistorie.
  • Utstillingsarealet er på 1320 kvadratmeter.
  • Ble åpnet 5. august 2010.
  • Ligger på Brattørkaia i Trondheim.

---

– Vi tror ustillingen vil være interessant for alle de som har bakgrunn i et kristent musikkmiljø, og det viser seg å være forbausende mange – også blant artister som i dag ikke assosieres med kristen musikk. Kanskje kan de som kjenner fenomenet lære noe nytt? Mangfoldet innenfor kristen musikk er stort. Jeg tror også flere som ikke har noe forhold til denne delen av musikkhistorien vår, vil synes en slik utstilling er spennende, sier Vigdis Sjelmo.

Bruksmusikk 

Så langt i kartleggingen, har hun inntrykk av at det er to ulike kristne musikk-uttrykksformer: Den ene er bruksmusikken, som først og fremst er blitt brukt i menigheten eller som et «redskap» for forkynnelsen, gjennom blant annet Guds fred-arbeidet, Hillsong, Ten Sing og annet korarbeidet, og – ikke minst – gjennom lovsangsmusikken. Den andre er musikk som har sprunget ut fra et kristent miljø, enten fra selvstendige kristne artister og band, eller artister som regner seg som kristne uten noen slik etikett.

– Jeg lurer på om ikke en ­menighet som Sub Church kan ha greid begge deler; både la musikken stå på egne ben, samtidig som den har blitt brukt under gudstjenestene deres, sier Sjelmo.

Skepsis

Hun vet ennå ikke hvordan denne utstillingen skal bli, det er for tidlig.

– Vi vet mer når vi har snakket med forskjellige aktører, og andre som har interesse og kunnskap om den kristne musikkhistorien her i landet. Mye jobb ligger foran oss.

– Hvorfor tror du kristne miljøer har gjort så lite for å løfte fram denne musikkarven?

– Kanskje fordi ingen har hatt nok tid og lyst til å gjøre det? De som en gang definerte seg som kristne artister, har muligens også gått videre i livet, og ­bevisst prøvd å utvikle sitt musikalske nedslagsfelt. Noen har sikkert også prøvd å kvitte seg med «kristen musikk»-stempelet.

– Hvorfor det, tror du?

– Det har nok vært både ­berettiget og uberettiget skepsis til kristen musikk. Noen ser på den som dårlige etterligninger av annen populærmusikk, men det forteller i så fall bare en halv sannhet. Kartleggingen vår så langt viser at det er laget mye bra såkalt kristen populærmusikk i Norge. Problemet er vel heller at mye av denne musikken ikke er blitt kjent utenfor de kristne miljøene, og derfor også er blitt møtt med en viss skepsis.

Miljøet viktig

Vigdis Sjelmo er ikke fremmed for kristen musikk. I barneårene kunne hun sangene til Børud-gjengen utenat, før hun i tenårene i stedet konsentrerte seg om «ikke kristen-musikk». Når hun sammen med kollegaer ved Rockheim nå har begynt å samle inn ­informasjon, plater, filmsnutter, og gjenstander til utstillingen, er hun også blitt klar over at folk legger vidt forskjellige ting i begrepet kristen musikk.

– De har både gode og dårlige erfaringer. Det kan skyldes hva slags kristen musikk de opplevde, men kanskje enda mer hva slags kristent miljø de var med i på den tiden.

Synd

Vigdis Sjelmo har skjønt at det kunne gå en kule varmt da de første pop- og rockerytmene kom inn i kristne sammenhenger på 1960-tallet. Spørsmålet mange stilte, var om dette var noe kirken og de kristne hadde bruk for?

– Noen reagerte på rytmene, og måten de ble presentert på. For mange kristne var dette uvant på denne tiden. Andre kritikere dro det lengre, og hevdet at all rock var synd, ja til og med djevelsk. Motstanden den kristne musikken møtte, skal også dokumenteres. Både den fra kristne og de utenfor slike miljøer.

Motstanden den kristne musikken møtte, skal også dokumenteres

—   Vigdis Sjelmo, konservator

Rockheim-utstillerne er blitt kjent med at Arvid Wangberg var den sannsynligvis første kristne pop-artisten her i landet, da han ga ut EP-en Jerikoveien i 1966. Den unge trønderen fikk både ros og kjeft de fem årene han reiste Norge på kryss og tvers med sine forkynnende rytmer.

– Vi håper utstillingen kan vise den kristne musikkens kamp for tilværelsen, dens utbredelse, og hva den har ført til for de som har vært en del av den.

Vigdis Sjelmo er ikke i tvil om at de kristne korene, musikklinjene på de kristne folkehøgskolene,­ og musikklinja i Staffeldsgate i Oslo, har vært et viktig springbrett for mange av våre pop- og rockeartister.

– Vi som jobber i miljøet ­hører det stadig. Vi blir minnet om det i for eksempel The Voice og Stjerne­kamp også; hvor mange av deltakerne som sang sine første ­toner i kristen sammenheng.

Skjevt

De fleste andre musik­erne og fenomenene som har vært stilt ut på Rockheim, har gjerne fått mye medieoppmerksomhet. Derfor har det ikke vært vanskelig å finne informasjon og materiell. Den kristne musikken, derimot, har ofte gått under­ ­radaren utenfor de kristne miljøene. Vigdis Sjelmo oppfordrer folk til å ta kontakt dersom de sitter på materiale eller informasjon som kan belyse denne historien.

– Forholdet mellom utbredelse og dekning har vært skjevt. Det vil vi gjøre noe med, sier kuratoren ved Rockheim.

Fikk ultimatum

Trommeslageren og produsenten Ole Tom Torjussen startet karrieren i det kristne bandet Envegskjøring, som ga ut den første rocke-LP-en på Sørlandet.

– Det ble et sabla bråk. Jeg og bassisten i bandet ble kalt inn på teppet i menigheten Salem, hvor vi gikk. Vi fikk streng beskjed om at enten sluttet vi i ­Salem, eller i Envegskjøring. Slik ­musikk tolererte de ikke. Jeg sluttet i ­menigheten.

Ole Tom Torjussen fikk likevel ikke mer skrekken enn at han ble med i et nytt kristent band, Kainos fra Molde. Han var med på turneen til Tolvte time-albumet, og deltok på innspillingen av LP-en Glass.

– Kainos var et veldig bra band, hvor alle musikerne holdt høyt nivå. Bandets kristne profil hindret oss nok i å nå et større publikum.

I senere år har Torjussen spilt inn album sammen Mikael Krohn i Raga Rockers, Anette Gihl, og Finn Coren. Han har ledet rockebandet Seven, og spiller nå i Aunt Mary. Han har også i ti år vært med i oppsetningen av den norske Queen-musikalen. Få kjenner norsk pop og rock bedre fra innsiden enn 55-åringen fra Kristiansand.

– Flere kristne artister har fortjent mer oppmerksomhet enn de har fått. At Rockheim nå vil bidra til å gjøre dem kjent, er kjempeflott, sier Ole Tom Torjussen.

Nybrottsarbeid

Svein Gundersen produserte flere kristne­ plater på 1980-tallet, deriblant Jan Groths første kristne LP, «Good To Know». Han drev det kristne plateselskapet Storm Production sammen med Finn Pedersen, som også ga ut LP-er med Hans Inge Fagervik, og ­musikalen Exodus, hvor Gundersen­ skrev musikken.

– Vi drev et nybrottsarbeid, for pop og rock var ikke særlig anerkjent i kristelige kretser på den tiden. Jeg husker at Jan Groth, som jeg hadde spilt sammen med i Aunt Mary, lenge ikke turde å gi ut en kristen rockeskive.

Før Gundersen ble involvert i kristen musikk, hadde han i platestudioer jobbet med flere musikere som var kristne – blant andre Kjetil Bjerkestrand.

– De kristne musikerne var gode, ofte bedre enn andre musikere. Flere av dem fikk nok en mer fremskutt posisjon som musikere og artister på en kristen musikkarena. Etter hvert greide ikke minst Bjørn Eidsvåg å bane seg veg videre, slik at skillet profan og kristelig ble mindre tydelig

For Svein Gundersen fikk også det kristne musikkmiljøet en annen betydning. Etter at han i 1980 hadde blitt hardt kvestet i en ulykke med bandbussen til artisten Alex, og etter lang rekonvalesens var klar for å jobbe med musikk igjen, opplevde han å bli utestengt fra det pop-og rockemiljøet han tidligere hadde vært en del av.

– Derfor var det utrolig godt å bli hilst velkommen i det kristne musikkmiljøet, hvor jeg både fikk være meg selv, og kunne jobbe med mange flinke folk. Sammen med filmprodusentene Wam og Vennerød, var det de som hjalp meg på fote igjen musikalsk.

Da han noen år senere omsider fikk innpass også i det ikke-kristne musikkmiljøet, skrev han norske pop-klassikere som «Ei hand å holde i» og «Har en drøm» for Jørn Hoel. Han produserte også Sissel Kyrkjebøs juleplate fra 1987, som er tidenes mest solgte album i Norge.

– Jeg regner meg ikke som kristen. Men at det kristne musikkmiljøet som jeg var så heldig å få være en del av, nå skal frem i lyset på Rockheim, er veldig hyggelig, sier Svein Gundersen.

Vi fikk streng beskjed om at enten sluttet vi i Salem, eller i Envegskjøring.

—   Ole Tom Torjussen, trommeslager og produsent

Diskusjon

Toralf Dehli var med ungdomskoret Heralds (1967–1972) som var blant de første som begynte med rytmer i kirken. Han fortsatte med det gjennom hele sitt 40 år lange liv som prest i Østenstad og Heggedal menighet, med til sammen 30 musikaler som han benyttet i konfirmantundervisningen.

– Det er både hyggelig og fortjent at kristen populærmusikk blir dokumentert og stilt ut. Det var mye diskusjon rundt rytmebruk i kirken da vi startet opp, og flere hevdet at trommer og elektriske gitarer ikke hadde noe i et kirkerom å gjøre. Olaf Hillestad var den kanskje viktigste banebryteren for dette. Jeg spiller fremdeles den rytmiske EP-en hans, Den unge menighet, som han ga ut da han bodde i Bergen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje