
Det smale handlingsrommet
Nye byggeforskrifter er uttrykk for en samfunnsmessig omprioritering av verdier, mener professor i arkitektur. Omsorg for individet er erstattet med «fleksibilitet».
Svalganger, smale vinduer, små bad, åpne kjøkkenløsninger, mikroskopiske boder og uterom uten en klar funksjon. Boligbygging i storbyene preges av kompromisser som går på bekostning av livskvalitet.
Blir leiligheten for trang og løsningene for dårlige, kan det påvirke hverdagen vår og hvordan vi omgås andre mennesker.
– Lys, farger og materialer påvirker oss. Tilgang til dagslys kan motvirke depresjon og påvirker også konsentrasjon. Symbolsk sier en bolig noe om hvem vi identifiserer oss med. Er vi fornøyd med hvordan vi framstår gjennom hjemmet, kan det gi selvtillit, forklarer Åshild Lappegard Hauge, miljøpsykolog og forsker ved Sintef Byggforsk.
Trangere og mørkere
Der staten var en aktiv utbygger i etterkrigstiden, er det i dag opp til private aktører å dekke etterspørselen etter boliger. En aktiv boligpolitikk har blitt byttet ut med forskrifter som stiller minimumskrav til utbyggerne.
På en byvandring har du kanskje lagt merke til at spiraltrapper og svalganger er vanlig i nyere blokker, at bakgårdene har blitt trangere og avstanden til nabobygget mindre.
I de gjeldende byggeforskriftene (TEK10) som ble vedtatt 2008, ble lovverket liberalisert. Det ble lempet på krav til naturlig lys, til utsyn, til utearealer og det har blitt lov å bygge tettere. Med TEK17 kan det bli enda trangere og mørkere. Dette er en revidering av tekniske byggeforskrifter som etter planen skal tre i kraft 1. juli. Forskriftsteksten har nylig vært ute på høring.

Prioritering av verdier
– Av mange oppfattes byggeforskrifter som noe litt byråkratisk, tilfeldig og plundrete. Vi må se det i et lengre humanistisk perspektiv. Forskrifter har eksistert fra det ble innført murplikt i Tyskland i høymiddelalderen, forteller Tarald Lundevall som er arkitekt, partner i Snøhetta og professor ved AHO.
Da en sosial bevissthet vokste fram på begynnelsen av forrige århundre, ble det viktigere å bygge gode boliger.
– Med framveksten av sosialdemokratiet ble byggeforskrifter uttrykk for en overordnet samfunnsmessig vilje til prioritering av verdier. Lover og forskrifter er ikke tatt ut av løse lufta, men gjenspeiler samfunnsmessige verdivalg gjennom skiftende tider.
I 1965 ble den første nasjonale plan- og bygningsloven vedtatt. Fram til da hadde byspesifikke lovverk regjert.
– Der har du detaljerte anvisninger for planlegging. Så og så mye lys og luft og lekeplasser. Lovverket tok opp i seg 1900-tallets nye omsorg for individet.
Fra økonomisk liberalisme slo gjennom på Stortinget på 1980-tallet, har omsorg gradvis måttet vike for det Lundevall ironisk omtaler som «fleksibilitet».
– Hvis eiendomsutviklere ser det som en hemsko med romslige boder, legger de press på Byplankontoret. Tja, sier de, vi må jo bygge noe vi kan selge.


Lover og forskrifter gjenspeiler samfunnsmessige verdivalg gjennom skiftende tider.
Tarald Lundvall
Å bo på kjøkkenet
Norske arkitekters landsforbund (NAL) frykter TEK17 vil gi enda dårligere vilkår for arkitekter som ønsker å tegne gode boliger.
– Tenk deg en barnefamilie i en liten og upraktisk leilighet der all daglig aktivitet skjer på ett oppholdsrom. Det er ingen varig løsning. Husk at de minste boligene ikke lenger har stue. Vi bor på kjøkkenet, som blir mindre og mindre, sier Camilla Moneta, fagsjef i NAL.
Et forslag er å fjerne krav til innvendig lagringsplass. Med TEK17 skal det holde med en 2,5 kvadratmeters sportsbod til en treroms leilighet.
– En barnefamilie vil ikke ha plass til mer enn et akebrett og noen sykler. Vi slutter ikke å ha behov for oppbevaring selv om utbyggere kutter ut boden, sier Moneta.
En annen konsekvens av TEK17 kan være mindre dagslys og null utsikt.
– Den svenske miljøpsykologen Gunnar Sortes forskning har vist at folk kommer seg fortere av sykdom hvis de ser ut på en eller annen form for natur.
Blir du sengeliggende under et smalt vindu høyt på veggen, ligger du dårligere an enn hvis du kikker ut på et tre.


Kjøper hva som helst
Arkitekt Jan Olav Jensen i Jensen og Skodvin arkitektkontor sammenlikner boligmarkedet i Oslo med en skobutikk i det gamle Sovjet.
– Den selger kun to typer sko, men folk vil ikke gå barbeint og det danner seg kø utenfor. Det samme gjelder for Oslo. Utvalget er lite, men veldig mange vil bo i byen. Det gjør at eiendomsutviklerne får solgt neste hva som helst. De har funnet en formel der leilighetene er nesten identiske og uten arkitektoniske kvaliteter.
Jensen mener det ble bygd med høyere kvalitet tidligere. Han nevner OBOS-utbyggingen på Lambertseter på 1950-tallet og Torshovbyen fra 1920-tallet som forbilledlige eksempler. Likevel tror han ikke på et rigid lovverk.
– Forskriftene er et i utgangspunktet omtenksomt dyr som har vokst til å bli et vanvittig, detalj-orientert uhyre. Si du er forfatter og stadig flere ord blir forbudt – hvordan skal du uttrykke deg da?
Når forskriftene blir stadig mer detaljorienterte, krymper arkitektenes kreative verktøykasse.
– Jeg tror ikke det er ment sånn, men det virker som om det ligger en slags mistillit til fagfolkene bak.


Firkanta eller fleksibel
Det finnes dem som lengter tilbake til noen tiår der alt var så mye bedre. Men hva er et godt hjem? Kanskje er det noe annet i dag enn på 1960-tallet.
– Hva en god bolig er varierer ut fra livsfase. Jeg tror godt vi kunne bygd knøttsmå leiligheter du kunne eid eller leid som student, sier Jensen.
Slik er det ifølge arkitekten naturlig at du flytter videre til en større bolig med mer lagringsplass når du stifter familie.
– Og når barna er voksne, kan foreldrene flytte til en mindre leilighet. Jeg tro ikke at en bolig skal fylle alle behov livet igjennom. Det gir for lite mangfold og fleksibilitet.
En bolig for hele livet
– Husbanken lanserte begrepet livsløpsbolig rundt 1980. Byggforsk hadde forsket på eldre og folk med funksjonsnedsettelse og kommet fram til tilgjengelighet som et nøkkelbegrep. De ville sette en minstestandard som tillot at en bolig fungerte i alle livets stadier, forteller den pensjonerte boligforskeren og arkitekten Jon Guttu.
Terskelhøyde, trinnfri adkomst, heis, snuradius for rullestol – en hel rekke krav skulle sikre at et hjem var godt for alle. En leilighet for én eller to skulle ha to rom og en minstestørrelse på 55 kvadratmeter.
– Når jeg ser tilbake på det, synes jeg det er en fullverdig definisjon på en god bolig.
I fjor satte Oslo kommune krav til minsteareal ned fra 40 til 35 kvadratmeter.
– Lovgivning og politikere er under press fra OBOS, Skanska, Selvaag og de andre store entreprenørene. De krever endring mot lovnad om rimeligere boliger. Utbyggerne får bygge små leiligheter forutsatt at de selger dem under markedspris. Jeg tror det er glemt om noen år, da er det igjen markedet som avgjør prisen.
Utbyggernes ønske om profitt har ifølge Guttu gjort arkitektene til en ganske servil gjeng.
– Arkitektene er i lomma på utbyggerne. De gjør nesten hva som helst. Noen sier, la gå, vi må gjøre det for å overleve. Andre at du i en stor by som Oslo må gå med på å bo i en liten leilighet med lite lys. De argumenterer for at det ikke er så ille som forskerne skal ha det til, at folk kommer seg ut, bruker alt det andre byen kan tilby.


En ikke-by på Løren
Østover i Oslo, i en slags postindustrielt ødemark mellom Hasle, Sinsen, Økern og Helsfyr, popper det opp nye «byer». En av dem er Lørenbyen. En ansamling bygg arkitekt Jan Olav Jensen ikke har mye til overs for.
– Lørenbyen er en arkitektonisk katastrofe. Den minner meg om noe av det dårligste man greide å prestere bak jern-teppet på 1960- og 1970-tallet. Jeg kan ikke se at den er utformet av et blikk med formsans. Som en teknisk øvelse er det kanskje greit nok, men de har ikke bygget en by.
For å kunne kalles en by, må bygningsmassen, ifølge Jensen, tilby noe som er verdifullt for fellesskapet.
– Det er avgjørende å tenke på byen som noe mer enn en ansamling boliger. Som lærer på arkitekthøyskolen, ville jeg gitt Lørenbyen rein stryk. Området demonstrerer også med all mulig tydelighet at selv om man følger forskrifter og retningslinjer, kan man ende opp med et elendig resultat.
Jon Guttu synes ikke det er fullt så ille.
– De har lagt inn et alright parkanlegg, det er god tilgang til lekeområder for barna og de har beholdt og bygd om Løren leir, kaserner fra krigen. Slik har de kombinert gammelt og nytt og lagt inn et element av variasjon. Svakheten med Løren er at det er tett og trangt og mindre lys enn det du forventer når du flytter et stykke ut fra sentrum.

Lørenbyen er en arkitektonisk katastrofe.
Jan Olav Jensen
Dårlig kjøp
Slik vi nå kikker halvt nostalgiske tilbake på etterkrigstidas store drabant byer, vil vi først om noen generasjoner forstå om dagens standard har noe for seg.
– Skulle jeg flytta til byen i dag, ville jeg ligget langt unna de nye utbyggingene. Jeg vil ikke anbefale noen å kjøpe nytt i Oslo. Da ville jeg heller kjøpt en eldre leilighet i et av de etablerte byområdene, slik som Torshov, Grünerløkka eller Majorstua, sier Jan Olav Jensen.
Han mener vi om noen år vil vi forstå hvor feilslått dagens boligbygging er.
– Gi det tre generasjoner, så vi får sett det på avstand. Leiligheter med svalgang, for eksempel, tror jeg ikke vil holde i det lange løp. En slik løsning er en reell kvalitetssenkning, du blir for alltid avskåret fra en ordentlig utgang og fri sikt. Det er et dårlig kjøp.
Ser fram til forenklinger
Thor Eek leder Norske Boligbyggelags Landsforbund.
Han mener det blir feil å legge skylden på utbyggerne for at boligkjøperne må betale mer for mindre leiligheter, og peker i stedet på økte tekniske krav til nye boliger.
Eek avviser at myndig-hetene stiller krav til utbyggere om å bygge boliger som skal selges til under markedspris. Han mener forenklingene i TEK17 i seg selv kommer til å gjøre boligene rimeligere.
– I forbundet er vi urolig for at det har blitt vanskelig for unge å etablere seg grunnet de høye boligprisene. Men heller ikke boligbyggelag kan selge boliger til under markedspris, derfor er raskere bygge- og planprosesser og forenklinger av de tekniske kravene viktig for å levere rimeligere boliger, sier Eek.
Statssekretær Bjørnar Laa-bak i kommunal- og moderniseringsdepartementet er sikker på at det vil bli bygget gode boliger også med nye retningslinjer.
– Boligkjøperne etterspør de kvalitetene de mener er viktige, og jeg er trygg på at arkitekter kan tegne gode boliger uten at staten detaljstyrer.
Vårt Land