Trenger Gud

Kristin Clemet var midt i 30-årene og skulle få sitt andre barn. Men sønnen ble født for tidlig og døde etter få timer.
– Det er én av de opplevelsene jeg har hatt hvor jeg er sikker på at jeg trengte Gud, sier hun i dag.
Hun var også avhengig av å tenke at sønnen levde et helt liv likevel, og at han hadde det godt i det lille livet han levde.
– Man blir veldig klar over at om livet er 90 år eller ni timer – i evighetens perspektiv er ikke forskjellen så stor.
At det ikke skulle være noe mer, er for Clemet ingenting å lene seg til.
– Jeg mener at mennesker trenger trøst og håp, mens vi er her på jorden og i møte med at livet er forgjengelig både for ens egen del og for andre.

Holder koken

Clemet har åpnet møterommet i tankesmien Civita og funnet fram et glass og en flaske Pepsi Max. Hun skrur av korken. I debatter på TV kan hun virke tøff og hard. Ute er det isende vintervind, men Civita-lederen er solbrun etter et besøk i Afrika. Stemmen er varm og blikket åpent og imøtekommende. Hun har nettopp vært på et seminar om menneskerettigheter og teknologi.
I april runder hun 60 år. Mange som var aktive i politikken da hun selv var i tredveårene på 1990-tallet, har gitt seg for lenge siden. Clemet er stadig på banen i samfunnsdebatten med innspill og argumenter.
– Det er kanskje fordi jeg har gått litt ut og inn av den formelle politikken. Jeg tror ikke jeg hadde orket å være inne i Stortings- og regjeringsboblen hele tiden. Men jeg har egentlig drevet med politikk når jeg ikke har vært der, som i NHO og Tidens Tegn og her i Civita.
Hun lener seg bakover i stolen.
– Man er veldig mye friere her. Jeg er glad i å skrive. Og de to-tre gangene jeg har gått ut av den formelle politikken, har jeg merket at jeg har mistet mitt eget språk, at jeg skriver som en proposisjon. Og så må jeg gjenfinne mitt personlige språk, og det tar lite grann tid.

Rettferdighet

I 1993 fortalte Clemet om sin tro i et intervju med Vårt Land. Hun sa der at hun ikke kom utenom å tro på noe hinsides, og på et annet rettferdighetsbegrep enn vårt menneskelige.
– Kan du si noe mer om det?
– Der har jeg faktisk en historie å fortelle som gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg mener at vi har våre rettferdighetsbegreper her på jorden, og da virker verden veldig, veldig urettferdig. Det er da man tenker at det er noe bortenfor oss som ser på verden annerledes enn vi gjør.
At hun selv greide å se på sønnens liv som et fullverdig liv, og at han kom til Gud etter ni timer i stedet for nitti år, gjorde det helt annerledes å bære.
Ikke så lenge etter var hun med i et TV-program for å fortelle om dette, og der ble hun spurt: «Er det ikke urettferdig?»
– Da sa jeg: Nei, det er ikke urettferdig at jeg mistet et barn. Urettferdig i forhold til hva da? Er det urettferdig i forhold til naboen, som fikk ett barn? I forhold til hun i Afrika som mistet ni barn? Hvorfor skulle dette være urettferdig?
Og så for et par år siden fikk Clemet et brev.
– Det var fra en kvinne som sa at hun nå ville skrive til meg, etter at mange hadde sagt at hun måtte gjøre det. Hun fortalte at hun var veldig syk og hadde vært det i mange år. Hun hadde vært selvmedlidende og hatt det vondt, og så hadde hun dumpet ned foran TV-en da jeg sa dette, og da hadde livet hennes endret seg. Hun har ikke blitt friskere, men hun har hatt det godt og ikke vært selvmedlidende. Så har hun fortalt den historien mange ganger til mange rundt seg, og de har alltid sagt: «Du må fortelle det til Kristin Clemet». Det var et utrolig sterkt brev.

---

Kristin Clemet

• Født i 1957 i Harstad, oppvokst og bor i Oslo. Gift med Michael Tetzschner. De har to felles voksne barn. Tetzschner har også to eldre sønner.
• Leder for tankesmien Civita.
• Har vært statsråd i to regjeringer, stortingsrepresentant, viseadministrerende direktør i NHO og redaktør for Høyre-tidsskriftet Tidens Tegn. Var politisk rådgiver i Industridepartementet og for statsminister Kåre Willoch på 1980-tallet.
• Utdannet siviløkonom. Ble i 2004 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

---

På én måte er samfunnet sekularisert, men på den annen side tror jeg at det bare tyter ut på andre ting.

—   Kristin Clemet

Desperat

Om sin egen sorg over sønnen tror hun at den kunne vært tyngre å bære hvis hun hadde mistet et barn som hadde vokst opp.
– Han levde så kort at vi har lite å feste sterke minner på. Hvis du virkelig har blitt kjent med et menneske, i utseende og alle dets sider, da tror jeg det er en vegg som faller bort på en annen måte.
Noe som også gjorde sorgen lettere å bære var at Clemet raskt fikk et barn igjen.
– Jeg betrakter det i dag som galskap det som skjedde med meg etterpå. Jeg ble så desperat opptatt av å få et barn til at det må jeg skrive på kontoen for utrolig sterke følelser og sorg.
Barnet hun fikk er yngstemann Christian som nå er 23 år.
– Jeg fikk ham så fort at han kunne ikke vært ham hvis den lille hadde overlevd eller var inne i magen lenger. Vi kunne fått en annen, men ikke akkurat Christian. Det har vært en sånn fin trøst. I familien har vi tenkt mye på ham vi ikke har, men så sier vi alltid at vi har Christian, og ham ville vi ikke hatt ellers. Derfor har jeg stor forståelse for mennesker som blir gale av lengsel og sorg og er villige til å gjøre veldig mye.

[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJU ]

Irriterende biskoper

I oppveksten gikk Clemet på søndagsskole og ble etter hvert med i kor. Hun så opp til en ung leder som spilte gitar og var veldig kjekk, og gikk mye i kirken som tenåring.
– Jeg hadde nesten følelsen av at han var reserve-Jesus. Jeg prøvde å bli fanget av det, jeg ville gjerne bli fanget av det, men jeg ble ikke det da.
Hun meldte seg ut av kirken, og har siden ikke meldt seg inn igjen.
– Jeg blir så eitrende irritert på disse biskopene som bare fremstår som dårlige politikere på venstresiden. Så jeg greier ikke å få meldt meg inn igjen, selv om jeg har litt dårlig samvittighet for det, siden jeg døper barna mine og bruker kirken til det jeg gjør.
Hun understreker at hun ikke er så god en kirkegjenger, men synes det er skikkelig fint hvis hun kan komme ut av kirken med en opplevelse av å ha opplevd noe religiøst.
– Jeg vet ikke hvor mange gudstjenester jeg har vært på hvor jeg føler at jeg like gjerne kunne vært på grendehuset. Det blir så fryktelig nedpå jorda. Man vil jo gjerne gripes litt, da.
Da politikerkollega Jon Lilletun døde, var hun i begravelsen i domkirken i Kristiansand.
– Han hadde mange kristne mennesker rundt seg, og jeg merket hvordan taket løftet seg av salmesang. Sånne opplevelser er helt fantastiske.
– Hender det at du ber?
– Nei.
– Er Bibelen viktig for deg?
– Jeg må være ærlig å si at det er den ikke.
– Hvordan ville kirken vært hvis du skulle gå i den?
– Hvis jeg virkelig skulle gå, ville jeg gjerne hatt flotte prekener som også utfordret intellektet. Jeg ville ønsket meg mye fin sang og musikk. Og så ville det være en kirke hvor man deltar mye selv i å synge og ha dialog med presten. Jeg ønsker meg en følelse av åndelighet, og man bør ikke forstå alt.
– Det høres nesten mer ut som Den katolske kirke enn Den norske kirke?
– Jaja, jeg har en god del venner som er katolikker og har konvertert, og jeg var i Lars Roar Langslets begravelse for ikke lenge siden. Men jeg trenger ikke det, altså. Og så synes jeg de også får sånne leveregler. Jeg har aldri brydd meg om leveregler som jeg ikke synes kan begrunnes moralsk, bare i pekefingre. Det synes jeg den katolske kirken har mer av.

De slemme

Hun har hele karrieren vært opptatt av personlig ansvar og moralsk refleksjon, og tror mye av det kommer hjemmefra. Foreldrene beskriver hun som dypt moralske, etisk bevisste mennesker, men ikke moralistiske. Begge var aktive i Høyre, og faren var generalsekretær i partiet i mange år. Nå er de 80 og 85 år.
– Det har vært bølger av hva Høyre har betydd, og da jeg vokste opp, betydde det i høy grad perlekjeder og rike mennesker i åsen. Det var de slemme som var på høyresiden, og så var de snille på venstresiden.
Clemet gjorde det til sin oppgave å motbevise det. I akademia, kulturlivet og pressen var det venstresiden som preget debatten. Høyresiden fikk «dumme» debattprogrammer om alkoholpriser eller bensinpriser. Hun har gått i seg selv og spurt om hun er et dårlig menneske, men hennes svar er at høyresiden like mye kan begrunne standpunktene sine moralsk.
Sammen med Inge Lønning kjempet hun for at Høyre skulle ta stilling i verdisaker.
– Vi får vel rundelig si at det tapte vi. Høyre er splittet i alle de sakene. Og det har vel snarere forplantet seg til andre partier også.
Clemet har blant annet engasjert seg i debatter om bioteknologi og etikk. Der har hun vært opptatt av at alle er nødt til å ta et personlig ansvar.
– Vi kan godt holde oss med lover, og det skal vi. Men vi ser at man kan reise til utlandet og gjøre alt mulig selv. I erkjennelse av det mener jeg at det er ekstremt viktig at man kan tenke over sine egne valg.
Opp gjennom årene har hun hørt folk si at «jeg ante ikke at dette skulle ramme meg». Det blir hun alltid litt forbauset over.
– Jeg har tenkt at alt kan ramme meg.
Hun har også hørt om mennesker som gjør et valg og etterpå sier at dette fikk voldsomme konsekvenser som de ikke hadde tenkt over.
– Da tenker jeg at de kanskje har vært i omgivelser hvor det ikke foregår noen diskusjon. Nå snakker jeg veldig mye og du må bare stoppe meg, men dette mener jeg er ganske viktig, for det er noen som sier i samfunnsdebatten at når man nærmer seg vanskelige spørsmål som berører mennesker personlig, så burde man ikke snakke så mye om det, fordi det sårer noen. Og det er klart det gjør det. Men jeg synes ikke det er et alternativ ikke å snakke om det.
Hun har selv erfart at det er tøft å si sin mening ansikt til ansikt med mennesker det gjelder. En gang holdt hun foredrag og nevnte et foreldrepar som mediene hadde fortalt om. Paret fikk en sønn som manglet ben og armer. De ville gå til søksmål mot staten, fordi de ville tatt abort hvis de hadde visst dette. Clemet sa at hun ikke syntes vi kunne ha et samfunn der man går til søksmål mot staten for at man får barn som ikke er slik man ventet. Etterpå fikk hun høre at faren til gutten hadde sittet i salen.
– Jeg datt liksom helt sammen. Hva hadde jeg gjort? Men så tenkte jeg meg om, og kom til at dette må jeg kunne stå for.

LES MER: Henning Hagerup: – Meningen med livet? Det må du spørre Gud om

Verdibørsen

Noe som gir henne stor glede i hverdagen er å gå i skogen og høre på mennesker som reflekterer, gjerne i favorittprogrammet Verdibørsen. Hun kan også la tankene flyte, «skrive ting i hodet» eller bruke ordene når hun går.
– Jeg får mange ideer, plagsomt mange, og ofte når jeg går tur. Jeg er ikke noen stor skigåer, så jeg liker å gå på beina i marka, men det gjør jeg til gjengjeld ganske mye, og jeg liker det veldig, veldig godt. Jeg liker egentlig å gjøre det alene også. Da surrer og går det oppi her, og det er også interessant å ha vanskelige spørsmål å tenke på.
– I et intervju på 1990-tallet sa du noe om at det var mye latent åndelig tomhet. Er det noe du også tenker i dag?
– På den tiden laget jeg et nummer i Tidens Tegn om noe av dette. Jeg mener nemlig at alle mennesker er dømt til å tro. Jeg tror ikke på at man ikke tror. Man finner bare sånne reserveguder, hysterisk mye shopping eller noe. Det er bare en påstand og jeg kan ikke bevise det. Jeg leser om folk som sier at de blir roligere av å shoppe og som sier at nå blir de så stressa at nå må de shoppe! Da tenker jeg at det handler om at alle må ha noe å hvile i. Religiøse mennesker kan hvile i troen og få en åndelig ro. På én måte er samfunnet sekularisert, men på den annen side tror jeg at behovet for å tro bare tyter ut på andre måter.
– Gjør det å tro på Gud at du synes det er lettere også å møte en avslutning på livet?
– Jeg kan ikke si det sikkert, men det tror jeg at det er. Jeg har etter hvert vært i mange humanetiske begravelser. Jeg synes noen av dem er helt nitriste. De blir dobbelt triste, fordi de blir totalt uten håp. Man må bare respektere at noen ønsker en slik begravelse, men for meg er det gåtefullt. Og jeg håper at ingen nært meg ville pålegge meg å gi dem en sånn begravelse.
– Tror du at du kan møte igjen dine som du har mistet?
– Ja, det vet jeg ikke. Men jeg behøver ikke sette bilder på det. Jeg har ikke noen forestillinger om akkurat hvordan livet etter døden er. Han som var min statssekretær da jeg var i regjering sist, døde for et par år siden i kreft etter å ha vært syk noen år og veldig syk på slutten. Da han skrev tekstmeldinger, skrev han alltid: «På gjensyn». Det var også det siste han sa før han døde, og det tror jeg at jeg skrev i en nekrolog om ham: «På gjensyn».