Før: Amfetaminrus Nå: Lykkerus

Juli 2015: På en campingplass sør i Østfold. En glidelås skvetter opp og den grå teltduken på campingvogna dras til side. Odd Anders Andersen stiger ut i en fotsid, hvit kappe. Han tar fram en pakke Rød 3 og begynner å rulle.

Foran ham står svigermor Unni Langås Ødegård med åpen munn.

– Var det det du skulle der inne i vogna?

Hun og mannen er veteraner på Evangeliesenterets sommerstevne på Østerbo. Odd Anders er med for første gang. Han smiler lurt og tenner røyken. Hittil har ingen visst at han skal la seg døpe om noen timer.

Svigermor kaster seg om halsen på ham.

– Å, nå blei jeg glad. Ordentlig stolt er jeg. Dette hadde jeg aldri trodd for et halvt år siden, sier hun.

LES OGSÅ: Listhaug og Hareide besøkte Evangelisenterets landsmøte

Beina i pennalet

Det er bare seks måneder siden Odd Anders ble hasteinnlagt på Skien sykehus. Kroppen hadde fått nok etter 15 år i kontinuerlig amfetaminrus.

Feberen var oppe i 40,8 grader. Legene fjernet galleblæra. Operasjonen tok 15 timer. En gang stoppet hjertet. Det tålte ikke narkosen. Odd Anders sto med «begge beina i pennalet», som han sier det, men overlevde. Kroppen var full av byller, utslett og forgiftninger. Jula forsvant i en tåke av smerter og abstinenser.

Et halvt år senere står han altså her, i hvit kappe, rusfri og spent. Det er bare noen dager siden han bestemte seg for å la seg døpe.

– Det er for å begrave mitt gamle jeg og stå opp rensa. Følge Jesus, da. Jeg sliter så med fortida mi, vet du. Det skal bli godt å få begravd det.

Rett i søpla

Med nasal stemme forteller han om en trøblete barndom og at han tidlig havnet i fosterhjem. På barneskolen ble han mobbet fordi han stammet og var overvektig. Når han forsøkte å lese høyt i timen, hoppet og danset bokstavene foran øynene på ham.

Da Odd Anders som ti-åring forsto at alkohol dempet de verste tankene, begynte han og en kamerat å stjele sats fra en som brente hjemme. De drakk når de kunne, også i friminuttene på skolen. Ingen lærere sendte med ham brev hjem. Det gikk uansett rett i søpla.

13 år gammel var han alkoholiker.

– Jeg har lenge sagt at barndommen ikke var så ille. Men når jeg tenker over det, så er det nok ikke så mange som har hatt det verre, sier han.

LES OGSÅ: Fant et hjem i et nedlagt bedehus i Bodø

Medisin

Rullingsen har brent ut. Odd Anders tenner den på ny. Det ene beinet går som en trommestikke, og inne i skoen krøller og retter han ut tærne mens vi snakker. Han var voksen før han ble diagnostisert med både dysleksi og ADHD. På sommerstevnet har han fått i oppgave å sørge for at det er nok brus i kjøleskapet i mat-teltet, slik at han har noe å bruke energien sin på.

På ungdomsskolen fikk han derimot høre at han var vanskelig, lat og udugelig.

– Det ble vel stort sett «Læreren Gratulerer» i alle fag, sier Odd Anders og sikter til karakteren LG, lite godt, systemets dårligste resultat.

Etter noen halvhjertede forsøk på først skogsbrukslinja og deretter bygg og anlegg, begynte livet å dreie seg om rus på heltid. Amfetamin roet kroppen, det ble medisin. Han hevder han noen ganger var våken over to måneder i strekk, men det var sjeldent. Vanligvis holdt han det gående i en uke eller to før han slukna.

De siste årene måtte han ha mellom ett og sju gram amfetamin om dagen. Hvert gram kostet 400 kroner. Noen dager måtte han dermed ut med 2.800 kroner for å holde rusen ved like, men han hevder at han aldri stjal noe for å få penger.

– Jeg har aldri gjort meg til kjeltring for dette. I stedet for langa jeg stoff og gjorde noen jobber for kamerater som miksa og triksa litt, sier han.

Reservemor

På nyåret 2015, etter han hadde blitt utskrevet fra sykehuset, fikk han besøk av Turid Nystad. Hun var fostermor for Odd Anders da han var seks år gammel, aktiv i den lokale pinsemenigheten, og har fulgt ham som en reservemor gjennom livet. Nå hadde hun fått nok.

Turid hadde fikset plass til ham på inntaket i Porsgrunn, ett av to hovedmottak som Evangeliesenteret har i Norge. Er det fare for sterke rusabstinenser, havner de her. En døgnåpen legevakt ligger like ved.

Vårt Land har snakket med en i personalet som tok i mot Odd Anders i Porsgrunn. Han forteller om en 35-åring som sleit med angst og depresjoner, som var motløs og hadde liten tro på framtida.

De ansatte på Evangeliesenterets institusjoner legger ikke skjul på sin kristne tro. Allerede andre dagen var det en som spurte om nykommeren ville gå til forbønn. Odd Anders var usikker og svarte at han måtte tenke på det. Gud var ikke noe han hadde tenkt på siden han var liten gutt. Neste dag ble han spurt igjen.

– Da svarte jeg at jeg ville bli frelst.

– Hvorfor det?

– Jeg ville ha et nytt liv. Jeg var så lei av det gamle. Hvis det var sånn at jeg kunne få et nytt liv, skulle jeg ikke la det stå uprøvd.

Neste dag våknet han opp uthvilt. Det hadde han aldri kjent før. Siden har han ikke rørt stoff.

LES OGSÅ: Lise Karlsen ba for kronprinsesse Mette-Marit

Israelske salver

Regner trommer på teltduken. Det er fint, synes Odd Anders. Alt er så nytt og spennende. Han kan stoppe litt opp når han går mellom campingvognene, se rundt seg med smale øyne, smile litt til noen han ikke kjenner, før han går videre. Han er som et barn som opplever alt for første gang. Han var et barn sist gang han så dette uten rusens briller.

– Jeg vet jo ingenting om hvordan det er å være nykter i samfunnet. Nå går jeg bare i en evig lykkerus, og den er mye høyere enn da jeg rusa meg. Jeg er akkurat som en liten unge som må utforske alt igjen, sier han.

Det er mye å utforske. Ingen kristne sommerstevner i Norge har et så variert persongalleri som Østerbo. I matteltet står unggutter med gjengtatoveringer i kø med krumbøyde eldre damer med nyinnkjøpte salver fra Israel i handleposen. I kassa står langhårede menn med ansikter preget av gata, og utenfor hopper barn i fargerike fotballtrøyer på trampolina.

Odd Anders kjenner igjen mange fjes fra rusmiljøet han var en del av. I går traff han en kamerat som han var sikker på måtte være død, for han var så sliten sist gang de møttes. Nå var han rød i kinna og hadde lagt på seg.

– Det gjør noe med meg som er ganske fersk på veien. Jeg har jo sett dem som vrak, totalt rusa, og så kommer jeg hit og ser at de er friske og opplagte og gir meg klem og greier.

– Det er bare noen timer til du skal døpes. Hva tenker du om det?

– Altså... jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg litt også. I natt har jeg ligget og tenkt på at det skal bli deilig å begrave det gamle livet, bli rensa og få et nytt liv. Men så blir jeg usikker på om det bare er en drøm. Går det virkelig an?

Musikk høres i det fjerne, og Odd Anders kommer på at han må gjøre seg klar. Kveldsmøtet begynner snart. Han spretter opp av stolen og retter ryggen.

– Dette går til full seier! roper han og forsvinner ut av forteltet.

Et rop som nok er like mye til seg selv som til oss.

Trang scene

Når den hvitkledde 35-åringen går forbi kiosken, legger mannen i bua pølseklypa ned, smiler og roper halleluja. Folk viker til siden for å gi plass.

Odd Anders går inn i den store møtehallen, glir forbi stoler med rosa trekk, rett forbi kona Annicken Andersen, som ikke skjønner noen ting. Etterpå skal hun hviske forsiktig:

– Jeg er helt sjokka. Men det er typisk Odd Anders å gjøre noe sånt.

Lufta er rå og lukter av våte regnjakker. Møtet har ennå ikke begynt, men det er allerede trangt på scenen: Minst seks med gitarer, to-tre på trekkspill, mannskoret Flekkerøyguttene og fire muskuløse, nyfrelste 30-40-åringer som vil gi et vitnesbyrd. En av de seks gitaristene bøyer seg mot mikrofonen:

– Vi må ha flere gutter og jenter opp her på scenen. Vi må ha full scene før vi begynner. Velkommen opp!

Han peker bak seg der flere dåpskandidater, som det heter, har stilt seg opp i korkrakkene. Noen er grå i håret. En har capsen bak fram. En gutt kan ikke være mer enn ti-elleve år.

Mens forsangerne synger om «synden som forsvant i nådens hav», går Odd Anders opp på scenen og stiller seg opp bakerst i den store hvite flokk. Han svaier lett til musikken.

LES OGSÅ: Hvem er Gud?

Det dør nå!

Kveldens taler får mikrofonen. Han setter straks tonen.

– Dette er et møte hvor mennesker skal få oppleve frelse og fornyelse, slår han fast.

Mens han taler går ei dame opp mot scenen og hekter av den siste kappa som henger der, tar den på seg og setter seg foran Odd Anders.

– Det ytre mennesket vil være som før. Du kommer til å ha den samme fargen på øynene, den samme fargen på håret. Men inni deg, se, der vil alt blitt nytt!

Odd Anders folder hendene. Lukker øynene og senker hodet. Taleren tar sats og går mot en avslutning.

– Det jeg var fram til jeg ble frelst, det er dødt nå. Det dere var, dør nå. Dere blir født på nytt, dere er helt nye mennesker, roper han mens underleppa skjelver.

Møtet slutter aldri, det bare flyter videre, ledet av de seks gitaristene som går ut av hallen med 16 hvitkledde bak seg, Odd Anders like rak i ryggen som før, bortover den asfalterte veien som leder opp til en pagodeformet kirke, inn i varmen der han «på din egen tro og bekjennelse og på Jesu Kristi befaling» blir skjøvet baklengs ned i bassenget og døpt.

Sprøtt

Dåpen er over. Det regner. Odd Anders går alene over plenen på sokkelesten med skoene i hånda. Den hvite boksershortsen synes godt gjennom den våte kjortelen.

En dame med frelsesarmélogo sier halleluja når han går forbi. Odd Anders smiler tilbake.

NYTT LIV: Dåpen er over. Det nye livet begynner nå. Foto: Eirik Bjørklund.

– Jeg er ganske sikker på at det gikk til full seier, sier han når vi er tilbake i campingvogna.

– Det var en herlig følelse. Helt naturlig. Gikk rett bakover. Spente meg ikke noen ting. Det må oppleves. Jeg ble fridd fra alt og la meg rett bakover.

– Har du startet et nytt liv nå?

– Altså, den befrielsen jeg hadde da jeg gikk under... Altså, jeg er fri, jeg har ikke noe last på skuldrene mine.

– Hva med de vonde minnene fra barndommen?

– Borte. Helt sprøtt.

– 20 år med rus?

– Borte. Det var en helt sprø opplevelse. Jeg føler meg som en ny mann.

– Du dukket under vann og nå er du et nytt menneske?

– Ja. Det er vanskelig å beskrive det. Det kommer nok til å gå opp for meg mer gradvis. Jeg merket ikke en gang at han dyttet meg, jeg bare gikk helt naturlig under vann. Han er en fantastisk mann, skjønner du.

– Han som dukket deg under?

– Nei, jeg tenkte på Vårherre.

LES OGSÅ: Unge katolikker møtes på verdens største festival

Mørkt rom

uli 2016: Ett år har gått. Campingvogna står på samme sted. Sommerstevnet har så vidt startet, men Odd Anders har allerede vært her en uke. Skjegget er borte og håret en anelse lenger. Rullingsen er der fortsatt.

– Jeg har gleda meg helt fra siste dagen i fjor til å komme tilbake, sier han når vi på nytt setter oss ved campingbordet.

36-åringen er kledd i en rød treningsbukse og blå t-skjorte. Kjettingsmykket rundt halsen er det samme som før, men det henger løsere nå.

– Dåpsdagen forandret livet mitt. Jeg har blitt en helt ny gutt, sier han.

Vårt Land har snakket med flere familiemedlemmer og venner av Odd Anders, samt ansatte ved institusjoner han har vært innom. Alle bekrefter bildet som han tegner opp: Et liv som har tatt en ny vending.

– Jeg kan prate helt vanlig om barndommen uten at det biter sånn i meg. Og så har jeg ikke mareritt lenger. Jeg kan sove i et mørkt rom. Det er kanskje sånn jeg merker det best, sier han.

Før måtte TV-en eller et lys stå på i rommet for at han skulle få sove. Var det helt mørkt, fikk han panikk. Nå kan han også gå ute om kvelden uten følge, selv om han fortsatt ikke er glad i det. Han har en følelse av at noen passer på ham. Nå har han vært rusfri i halvannet år.

– Det er ikke noe jeg har klart sjøl. Det er det en der oppe som har fiksa for meg, sier han.

Mer kald brus

Deler av året som har gått har han vært på Sandvik Evangeliesenter i Mosjøen. Der har han vært en del av et team som har gått på gatene for å forkynne og fortelle om Jesus.

BRUSANSVARLIG: ADHD-symptomene har kommet kraftig tilbake, derfor er det godt å ha noe å gjøre. Foto: Eirik Bjørklund.

– Jeg har vokst mye på å leve nær Gud hele tiden. Det var morgenmøte og forbønn og sterke vitnesbyrd hele tiden. Og jeg har fått oppleve å tale i tunger, sier han.

Men det har ikke bare vært lett. Han måtte avbryte oppholdet i Mosjøen for å hjelpe til hjemme. Dessuten har ADHD-symptomene kommet kraftig tilbake. Amfetaminen hjalp ham å roe seg. Uten den merker han at han ikke klarer å sitte lenge i ro. Derfor har Odd Anders også i år blitt brusansvarlig på sommerstevnet på Østerbo – med utvidet ansvar: Nå skal han sørge for at det er kald brus i alle kjøleskapene på hele festivalområdet.

– Det er fint for ADHD-en min, for da har jeg ikke så mye dødtid. Jeg skal snart til utredning for å få medisiner. Da vil det nok roe seg veldig, sier han.

LES OGSÅ: Hele bygda møttes her på bedehuset

Ned i kjelleren

Han vil ikke tenke for mye på framtiden, men sier han har lyst til å bli miljøarbeider ved en rusinstitusjon, for å «hjelpe andre opp av kjelleren». Han har falt ned dit så mange ganger at han har lært seg veien opp, mener han.

Odd Anders merker størst forskjell på hvordan han møter det vanskelige i livet.

– Selv når jeg har vært totalt utbrent, har jeg ikke lyst til å ruse meg. Da forsøker jeg heller å gjøre noe med det som gjør meg utbrent, sier han.

– Er du et nytt menneske?

– Sånn innerst inne har jeg nok vært meg sjøl hele tiden, sier han og gnir det lille som er igjen av rullingsen inn i askebegeret.

– Men jeg har lært å bli glad i meg sjøl igjen.