Den siste 
forsamlingen

Samtidig som bedehus legges ut for salg, gjør det seg gjeldende i ny norsk litteratur.

LES MER: – Bedehus er en skattekiste for fortellere

En aldrende vennegjeng møter opp på bedehuset­, slik de ofte har gjort. Før stod det lange stolrekker ute i salen, men nå er de stablet opp mot veggen. Rommet­ er blitt tømt. Men podiet har fått lov til å stå slik det alltid har gjort med heklede duker og 
blomster.

– Vi kan sikkert få leid det av og til, sier 80 år gamle Ersta Skeie trøstende.

Men det er ikke en trøst som virker.

– Det kommer ikke til å bli det samme, sukker Eli Ristesund.

Vi er sør for Bergen, i bydelen Søreide. Bedehuset her, som er knyttet til Indremisjonsforbundet, har sett 17. mai-fester og søndagsskole, høye smørbrød og korte predikanter. Men nå bærer det mot slutten.

Søreide bedehus skal selges. Og det er langt fra unikt. Med bedehussalgene forsvinner en hel livsform.

Bedehus for salg

Ingen vet nøyaktig hvor mange bedehus det finnes i Norge. Den siste opptellingen ble gjort i 1973, og viste­ at det var i underkant av 3.000. Til sammenligning var det samme år rundt 1.500 kirker og 
kapell.

LES OGSÅ: Selger bedehus på Finn.no

Lenge har det vært hvisket om en døende bedehuskultur­. Nå er det alvor. Søreide føyer seg inn i rekken av solgte bedehus. I Geilo, Hop, Grefsen­, Kvinesdal og Kristiansund. «Eldre forsamlingshus­ på romslig tomt og utsikt mot sjøen» står det i en av Finn-annonsene. Det reklameres med historie og størrelse.

En gang i tiden var bedehuset det sosiale møtepunktet­ i bygda

– Harald Hegstad, professor ved Menighetsfakultetet

Professor ved Menighetsfakultet, Harald Hegstad­, sier annonsene vitner om langt mer enn bare et salg. Det handler rett og slett om en stor endring i det norske fellesskapet.

For som han sier:

– En gang i tiden var bedehuset det sosiale møtepunktet­ i bygda.

Givervilje

Søreide bedehus ble bygget på 1930-tallet, mens   hele Europa rustet seg til det som skulle bli 2.  verdenskrig. Den gangen gikk man fra gård til gård for å høre forkynnelsen. I en tid før utbygde veier, biler og broer, kunne det være en strevsom affære.

– Trangen til å ha et felles sted for hele bygda å samle seg om Guds ord var sterkere enn noensinne, forteller Alf Skeie.

Det er hans familie som har hatt formannsvervet på Søreide i alle år.

I 1930 bodde det 72 mennesker på Søreide. Alle som én gikk i gang med å samle inn penger til et felles, åndelige hjem. Selv de minste var med. De banket på dørene tidlig på morgenen når folk skulle opp, neiet og smilte sitt fineste smil og spurte om de ville gi penger til bedehuset.

For et bedehus er et hus bygd av og for folket.

– Giverviljen var stor og det var ikke vanskelig å få samlet inn penger, forteller Alf Skeie.

Underholdningstilbud

Norges første bedehus er mye eldre enn Søreide. «Hauges Minde» i Skien ble bygd i 1850. Disse eldste bedehusene­ ble ofte eid av bygdefolket og reflekterer bedehusets­ nøkkelrolle, forklarer­ Hegstad. Men han legger til at bedehusene­ også var med på å synliggjøre et skille mellom troende og ikke-troende: Huset utgjorde en kultur som stod i vekselforhold til resten av bygda. Og fant de ufrelste på å dra på bedehuset, holdt de seg ofte bakerst på galleriet.

Når det var festligheter som basarer eller 17. mai, kom gjerne hele bygda til bedehuset

– Harald Hegstad, professor ved Menighetsfakultetet

Der kirken først og fremst sto for gudstjenester­ og andre kristne ritualer, var bedehuset likevel en sosial arena for bygdefolket. Husene var praktisk og nøkternt bygd, skapt for å huse mange mennesker. De kunne også bli leid ut til bygde-
arrangementer.

– Det var bedehusene som stod for underholdningstilbudet i bygdene. Et sted hvor lite skjedde­ kunne det være spennende å høre en tilreisende­ forkynner – også for de ikke-troende, sier 
Hegstad.

LES OGSÅ: Fant sitt åndelige hjem i et nedlagt bedehus i Bodø

– Når det var festligheter som basarer eller 17. mai, kom gjerne hele bygda til bedehuset. Men på forkynnelsesmøtene var det som regel de troende som gikk, forteller han.

Søndagsskole

Et slitt bilde sendes rundt blant gjengen i bedehuset på Søreide. På bildet er det dekket til tre fulle langbord med norgesflagg og bjørkekvister. Flere utbryter hvor flott bildet er mens de humrer.

– Det var fullt hus den gangen. Også de som ikke pleide å gå på bedehuset, kom på bygdefestene. På den tiden hadde vi til og med en trekkspillgruppe her, forteller Alf Skeie.

For festene på Søreide var legendariske. Judith Steinsvik på 89 husker den aller første. 28. november 1937 sto hun som tiåring sammen med moren i eldhuset og stekte potetkaker til vigslingsfesten for bedehuset:

– Det var bare voksne som skulle være med. Det var ikke snitter eller noe sånt, men hjemmelagde skiver med brunost, hvitost og noe pålegg, sier hun og himler med øynene når hun tenker på alt «jåleriet som blir servert nå til dags».

Selv var hun på «skalkafesten» for barna dagen etter den offisielle innvielsen. Der fikk de smake restene.

– Det var stor stas selv om det var rester. Men i dag, når de lager fester, så er det så flotte smørbrød til enhver anledning. Sånn som de holder på, sukker 
hun.

Det var så mange folk at det også var fullt oppe på galleriene her

– Judith Steinsvik (89)

Især søndagsskolefestene var store for barna. Ersta Skeie var søndagsskolelærer, og forteller at både kristne og ikke-troende sendte barna sine på søndagsskolen. Det var så mange barn at de måtte arrangere to søndagsskolefester for å få plass.

– En gang ble det for lite mat på en av festene, så da måtte vi dra til den gamle forretningen under festen for å kjøpe mer. Da kjøpte vi butikken tom for boller, tebrød og det som var, minnes Ersta Skeie.

Krigen

Motsetningen var okkupasjonstiden­. Rasjonering gikk hånd i hånd med frykt. Judith­ Steinsvik husker hvordan­ folk samlet seg på bede-
huset:

– Det var så mange folk at det også var fullt oppe på galleriene her, sier hun.

– En dame jeg snakket med, hun er død nå, sa at folk hadde­ bruk for Gud under krigen. I dag har ikke folk det lenger, sier 
hun.

Basar

Alf Skeie kom til bedehuset som 27-åring. Han huske­r andaktsmøter med salmesang, fester og basarer. Kor og musikklag­ øvde og spilte i møtesalen­. Bedehusforeningen arrangerte­ basarer for å samle inn penger til driften av bedehuset.

LES VERDIDEBATT: «Jeg ble trist da bedehuset ble lagt ut for salg»

Som mange andre bedehus, var også Søreide bedehus tuftet på dugnadsarbeid og økonomiske tilskudd fra sine medlemmer. De blir ivrige­ når de snakker­ om alle basarene de har holdt på bedehuset. Hjemmestrikkede sokker og kaker ble loddet ut med nummererte trepinner kalt 
årer.

Kvinnene var primus motor for basaren. Men når det kom til vedlikeholdet, sto karene for jobben.

Arbeidsdelingen har Alf Skeie fått merke.

– Jeg husker en gang jeg stod og malte, og så kom han Søvik, han er jo død for mange år siden, og sa «er det bare Skeie som arbeider her?». For da stod jeg borti veggen der og malte. Helt alene, forteller Skeie.

Han er den siste formannen.

Dette pleide å være et verv som både organiserte­ og gjorde vedlikeholdsarbeidet. Men etter hvert som det er blitt tynnet ut i rekkene, har Skeie stadig­ oftere stått alene om arbeidet.

Kirken overtok

Hvorfor kunne ingen yngre ta over?

Harald Hegstad har et svar. I tiårene etter verdenskrigen var Norge i rivende utvikling. Veier og broer ble bygd. Nye tettsteder vokste frem. Nordmenn fikk fjernsyn og det begynte å poppe opp nye fritids- og kulturtilbud til den nye ungdomskulturen. Kirken endret også karakter.

– Arbeidskirkene holdt sosiale arrangementer og kom med nye aktivitetstilbud for ungdom. Slik ble kirken en møteplass for menigheten slik den ikke hadde vært tidligere, forklarer Hegstad.

LES OGSÅ: Misjonsgeneral: – Vemodig at bedehus blir moské

På Søreide så man dette skje da Søreide kirke stod ferdig i 1973. Et nytt ungdomslag fikk tilholdssted i kirken, og dermed kom færre og færre unge, nye krefter inn til bedehuset.

– Bedehuset gikk fra å være en del av allmennkulturen til å bli en særkultur, sier Hegstad.

På slutten av 1800- tallet var det bedehusene som i større grad var i takt med samfunnsutviklingen, mens kirken var mer preget av gamle sosiale­ strukturer. Da klarte ikke kirken å holde tritt med bedehuset. Rollene­ ble etter hvert byttet.

I tillegg til dette hadde man sekulariseringen­ som ble mer og mer allmenn, skyter Hegstad inn.

Men han understreker likevel at det alltid har vært tette bånd mellom bedehusene og Den norske kirke. Bedehusene har rekruttert­ til presteskapet, og kirken bærer preg av å ha mange­ av de samme arbeidsformene som man har hatt i bedehusene­ med dugnad og sosiale arrangementer for menigheten. Han mener derfor at bedehuskulturen ikke vil forsvinne, men heller innta nye former.

– Hvis jeg likevel må peke på noe så er det nettopp det sterke­ engasjementet for misjons-
arbeid som bedehusene har hatt, som kan stå i faresonen, mener Hegstad.

Bønn

Takket være det grundige arbeidet fra Alf Skeie, er Søreide bedehus godt vedlikehold. Derfor er det også salgbart.

På visningsdagen var salen full av folk igjen. Det gamle tregulvet ble inspisert. Fremmede stemmer fylte rommet med spørsmål om arealstørrelse og strømutgifter. Det var eiendomsentreprenører på jakt etter nye kontorlokaler og ulike trossamfunn som trengte ny plass.

Vi har jo fått forstanden av Gud, og da er det bare å bruke den

– Alf Skeie (79)

Den gamle forsamlingen på Søreide bedehus viser frem sitt åndelige hjem. Alle fødselsdager­, konfirmasjonene, bryllup og møter tar de nå med seg videre i minnet. Selv om de skal fortsette å møtes hjemme hos hverandre på bønnemøter, blir det ikke det samme.

– Vi var i en tvangssituasjon, forteller Alf Skeie.

– Dere ser jo selv hvor mange vi er, sier hans kone Ersta Skeie.

Tomta er attraktiv med sin sjøutsikt. Verdien på det er satt til 3,5 millioner, og budene haglet inn.

– Det hadde ikke tatt mange år før huset hadde forfalt. Vi kunne jo ikke ha invitert folk hit hvis malingen hang fra veggen. Så da måtte vi selge det nå før det ble verdiløst, og mens andre fortsatt kunne bruke den, forklarer Alf Skeie.

Det blir stille blant menighetsmedlemmene når Alf Skeie snakker om salget. Hvilken fremtid går bedehuset deres nå i møte?

LES OGSÅ: 90 bedehusgjengere spleiser på bygg til 50 millioner

Det var ingen enkel avgjørelse å skulle selge. Og de ba for at det skulle gå bra. Svaret lot vente på seg. De måtte ha tillit til Herren – og til egen forstand, sier Alf Skeie og humrer:

– Vi har jo fått forstanden av Gud, og da er det bare å bruke den.

Grasrota

Bedehusene som er solgt, er blitt til moskeer, butikker, barnehager og ikke minst boliger­. Den gamle, velholdte stilen er yndet hos eiendomsmeglerne. Et bedehus ble avertert som «funkis».

Et overslag Indremisjonsforbundet har laget viser at 70 bedehus har blitt solgt i løpet av de siste 15 årene. Men det er vanskelig å få oversikt.

Svein Granerud er leder for norgesarbeidet i den misjonsorganisasjonen som trolig har flest bedehus; Normisjon. Han mener årsaken er at bedehusbevegelsen dukket opp som en grasrot-
bevegelse:

– Først kom det lokale arbeidet, så ble det dannet kretser, og til slutt ble det landsdekkende misjonsorganisasjoner. Derfor har vi ikke statistikk. For bedehusene har stort sett vært eid lokalt.

Normisjon lokalt eier i dag omtrent­ 700 bedehus. Granerud anslår at det selges seks-åtte hus årlig. En annen misjonsgigant, Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), gjetter på fem-seks salg hvert år.

Jeg kommer nok tilbake en gang av ren nysgjerrighet for å se hvordan de nye eierne har fått det

– Alf Skeie (79)

Midlene fra salgene går ofte inn i større forsamlinger eller­ opprettelsen av nye forsamlinger, sier økonomileder i NLM, Øystein Frøysa. Det er også tilfellet i Normisjon.

– Så bildet er ikke bare en salgskultur, sier Granerud. Men han forteller at det ikke bare er på Søreide at eldre, lokale ildsjeler kvier seg for å løsne teltpluggene. For noen føles det som et tap:

– Da sier jeg at de må tenke på hva dette huset allerede har betydd.

Avskjed

Budrunden endte på 4,5 millioner kroner. Pengene går rett til Søreide Indremisjon. Menigheten­ konstaterer med lettelse­ at kjøper ble en russisk-ortodoks menighet. For det hjelper­ på sorgen at det er kristne som tar over. De har tilbudt de nye eierne å beholde inventaret.

– Hvis de ikke vil ha det så tenkte jeg at vi kan spørre om vi kan ta noe av det med oss, sier Alf Skeie.

Flere i menigheten har vært urolige for at de gamle bildene av Jesus fra 1960-tallet, dukene og blomstene skal bli erstattet med krusifikser og røkelse.

- Jeg kommer nok tilbake en gang av ren nysgjerrighet for å se hvordan de nye eierne har fått det, sier Alf Skeie, før han låser døren til bedehuset deres for siste gang.