Brødre tar oppgjør med helvetesforkynnelsen

Brødrene Tor Edvin (72) og Håkon Dahl (67) vokste opp i et strengt, religiøst miljø på 50- og 60-tallet. Storebror Tor Edvin ble frelst, Håkon ble det ikke.

Reportasje

– Håkon var litt usynlig i min barndom. Jeg var den eldste og veldig selvopptatt, tror jeg, sier Tor Edvin Dahl og ser bort på sin yngre bror, Håkon.

– Ja, han var arrogant på en måte. Samtidig er det bare bitte litt av en rik person som er broren min, og som jeg er glad i. Jeg liker ham innmari godt.

De er blitt godt voksne nå, brødrene Dahl. Etter et langt liv ser de tilbake på oppveksten i pinsebevegelsen. Den har fulgt dem hele livet på ulike måter. I boken Vi som ikke kommer til himmelen forteller søsknene sine historier om hvordan det var å vokse opp i et miljø sterkt preget av menigheten Salem i Sannergata i Oslo.

LES OGSÅ: «Herren er min byrde», sier Håkon Dahl.

Suksess og nederlag

– Pinsebevegelsen ville gjerne forkynne glede, begeistring og jubel, men det var det ikke mye av hjemme hos oss. Det kan jeg forsikre deg om, sier Tor Edvin.

I oppveksten på Kjelsås bor brødrene sammen med mor Evy og far Josef i det store huset til ­bestemoren Pernille Holmen, som drev ostefabrikk sammen med venninnen Synnøve Finden. Suksessfabrikken gikk fra 30 ansatte til én ansatt etter krigen. Besteforeldregenerasjonen er syke, gamle og slitne, men kontrollerer alt og alle med jernhånd.

– Vi levde i dette etterspillet etter suksessen og ble på mange måter overvåket hele tiden. Vi måtte være sant troende, ikke gjøre noe galt. Tilværelsen var preget av frykt, sier Tor Edvin.

Tidlig blir brødrenes livsfortellinger to ulike historier. Den ene blir suksessen, den andre får smake den bitre følelsen av aldri å finne fred med «Jesus i hjertet». Broren med fem års forsprang får til det lillebroren ikke klarer.

Håkon: – Jeg ville være ærlig, vite at det som var meg, virkelig var meg og ikke noe fusk. Jeg trodde at alle som snakket om hvor «godt det var å bli frelst» snakket sant. De hadde det godt, det hadde ikke jeg. I lang tid var jeg preget av angst fordi jeg ikke var en frelst person, sier Håkon.

– Kjenner du igjen din oppvekst i Håkons ­beskrivelse, Tor Edvin?

– Både ja og nei. Jeg var suksessen. Jeg ble lagt til menigheten, døpt og talte i tunger. Jeg ble tidlig søndagsskolelærer, holdt innlegg og vitnet. Alt dette og rollen som en vellykket kristen, håndterte jeg godt. Sånn sett ble det en stor avstand mellom oss som brødre.

LES OGSÅ: Lei for hva Håkon Dahl ble utsatt for


Jeg har ikke sansen for å dø, men frykter ikke helvete

Tor Edvin Dahl


Tenkte på selvmord

Hver eneste søndag hørte Håkon fra prekestolen «er du her i kveld kjære venn som ikke har funnet fred, kom til Jesus, han vil gi deg fred og glede». Han inviterer Jesus inn i hjertet hver uke, men den lille gutten føler aldri at Jesus flytter inn. Han er ikke frelst som de andre og taler ikke i tunger.

– Dette trodde jeg på. Jeg gikk til første benk, bøyde kne og ba. Ga opp etter noen minutter og gikk tilbake. Det ble en fortvilende kamp for et lite barn. Årene gikk og Jesus kom aldri. Jeg hadde angst med hjertebank og tenkte at det var Jesus som banket, jeg løp til døra, skyndte meg å lukke opp, men da var han borte. Jeg så aldri noe til denne Jesus som skulle komme inn i hjertet.

Håkon er fem år gammel når han hører foreldrene snakke om at ufrelste seksåringer kommer til helvete hvis de dør. Gutten tenker at det er best å ta livet sitt eget liv før han fyller seks. Da kan han dø syndfri og få plass i himmelen.

– Jeg var forberedt på å gjøre det selv. Jeg gikk rundt på enga ved hytta på Hedmarken og tenkte «Dette er den siste sommeren min».

– Sa du dette til Tor Edvin?

– Vi har snakket veldig lite om viktige deler av denne historien. Utryggheten og angsten som fulgte i det religiøse miljøet vi var omringet av, gjorde at jeg trakk meg tilbake og ble redd alt som smakte av trosuttrykk. Broren min var blant de frelste. Hvordan skulle jeg tørre å snakke med ham? Jeg trodde han hadde funnet den rette plassen i livet.

Tor Edvin: – Jeg hørte ikke nok på Håkon, og det var først langt opp i voksen alder at jeg forsto at Håkon hadde opplevd helt andre ting enn meg. Det er vanskelig å sette ord på en sånn type oppvekst. Jeg har forsøkt å skrive om dette i flere bøker og har mange ganger lett etter ord å forklare opplevelsene med.

LES OGSÅ: – Barn kan bli skadet av forkynnelsen

Håkon og Tor Edvin i jolla. Familien hadde i alle år motorbåt, og jolla ga sønnene ganske mye frihet. Men ble guttene for lenge borte, ble det satt i gang leteaksjon. «Ikke dra så langt» var fars faste avskjedsreplikk.
Håkon og Tor Edvin i jolla. Familien hadde i alle år motorbåt, og jolla ga sønnene ganske mye frihet. Men ble guttene for lenge borte, ble det satt i gang leteaksjon. «Ikke dra så langt» var fars faste avskjedsreplikk.

Hør podkasten:

Forakt og hat

Eldstebrorens suksess som mønsterkristen begynner etter hvert å slå sprekker. Interessene som melder seg i tenårene samsvarer ikke med de religiøse normene.

– For meg ble suksessen et tveegget sverd. Veldig fort utviklet jeg interesser som overhodet ikke passet inn i Salem. Jeg ble interessert i litteratur, kultur, jazz og film. Dette skulle man holde seg unna. Der var djevelen rundt hjørnet.

Etter hvert utvikler han et dobbeltspill som skal følge han gjennom hele livet så lenge foreldrene lever.

– Og av og til etter det også. Ok, jeg var vellykket, men det ble jeg også straffet for, sier Tor Edvin.

I boken skriver han: «Jeg må forklare min forakt. Mitt hat. Den gjentatte drømmen der faren vår ligger på gulvet og jeg sparker og sparker ham i et voldsomt raseri. Han ligger på siden, nærmest i fosterstilling, og sier ingenting. Hvorfor er det slik, selv i dag? Så mange år etter at de begge er døde! Hvorfor har jeg ikke forsont meg med dem, tilgitt dem, slik jeg burde?».

Brødrene deler ikke følelsen. Tor Edvin Dahl kjenner fremdeles på en forakt for foreldrene som slår over på ham selv.

– Det har jeg ikke kommet ut av. Jeg fikk aldri gjort noe oppgjør med dem og snakket ut.

LES OGSÅ: Tor Edvin tegner et bilde av pinsebevegelsen

Julaften i mormor Pernille Holmens leilighet. Synnøve Finden levde ikke lenger. Håkon var stolt over å ha blitt stor nok til å lese juleevangeliet.

Veiene ut

– Hva med deg Håkon, fikk du et oppgjør?

– Av feighet eller realisme ventet jeg lenge med å si noe. Etter hvert kom mor på sykehjem, dement og i den siste oppoverbakken i livet. Jeg besøkte henne og hører meg selv si: «Oppveksten i Salem var et helvete». Hun sa ingenting, reagerte ikke. Jeg gikk. Det gjorde innmari godt, sier Håkon.

– På hvilket tidspunkt så dere dette på avstand og kunne vurdere oppveksten?

Tor Edvin: – For meg kom det ganske tidlig etter at Aage Samuelsen ble sparket ut av pinsebevegelsen. Da begynte jeg på Kristelig Gymnasium (KG). Jeg kom fort i opposisjon til den nokså pietistiske kristendommen som den gang preget KG. Deretter dro jeg til Finmark og fikk se en helt annen virkelighet. Da fikk jeg avstand og kom aldri tilbake. Jeg skrev også en bok bygget på min egen oppvekst, det hjalp.

Håkon: – Jeg ble også tidlig klar over at jeg måtte ut av Salems brune benker.

– Når dukket den tanken for første gang opp?

Håkon: – I 14-15 års alderen. Men det var utenkelig ikke å være kristen. Jeg begynte å jakte et sted der jeg kunne høre hjemme. Jeg begynte veldig tidlig å spille piano og var den beste i klassen.

Håkon vil jobbe med musikk og blir organist i Grefsen menighet. I det lokale kirkemusikklivet finner han kjæresten.

– Jeg fikk en god stilling som organist. Etter hvert fikk jeg 19 gode år i NRK som livssynsjournalist, sier Håkon.

– For meg var det litteraturen som ble veien ut. Det var en virkelighet jeg ble veldig fascinert av. Jeg ønsket å skrive selv og skape historier. Det ble en vei inn til det som ble virkelig for meg, sier Tor Edvin.

LES OGSÅ: – Å tale i tunger på plate er originalt, men ikke modig

Søndagsfrokost med hushjelpen. Mor Evy Dahl jobbet fulltid på ostefabrikken og hushjelpene begynte og sluttet på løpende bånd. Det var med nød og neppe Edith (t.h. på ­bildet) ble ansatt, for hun hadde lyst hår og mørke øyenbryn, så det ble en intens diskusjon om hun brukte sminke. I så fall var det umulig å ha henne i huset.
Søndagsfrokost med hushjelpen. Mor Evy Dahl jobbet fulltid på ostefabrikken og hushjelpene begynte og sluttet på løpende bånd. Det var med nød og neppe Edith (t.h. på ­bildet) ble ansatt, for hun hadde lyst hår og mørke øyenbryn, så det ble en intens diskusjon om hun brukte sminke. I så fall var det umulig å ha henne i huset.

Jeg har av og til sagt at broren min og jeg er tvillinger født med fem års mellomrom.

Håkon Dahl


De syndige ting

Smellen med stor S kommer i Håkons liv først når han fyller 50 år. Da har han gjennom livet forsøkt å glemme den seks år gamle gutten. Det resulterer i sykemelding og et langt opphold på Modum bad. Åtte år tar det før han er gjennom prosessen og på beina igjen. Fortsatt kan følelser dukke opp igjen.

For fire år siden fikk han diagnosen Parkinsons sykdom.

Håkon: – En kveld jeg ute og gikk slo det ned i meg at denne diagnosen må være min mors hevn fordi jeg ikke ble den hun ønsket jeg skulle bli. Etter fem minutter skjønte jeg hvor dumt dette var. Før kunne jeg også bli redd dersom kona mi gikk på toalettet på natta. Da trodde jeg Jesus hadde kommet og hentet henne. Den angsten har jeg ikke lenger, sier Håkon.

Tor Edvin: – Jeg har også mange ganger opp igjennom blitt slått av den tanken og følelsen.

Håkon: – Men jeg har ikke hatt angst for å gå på kino og røyke og slike ting, fordi det gjorde Tor Edvin.

Han humrer når han sier det.

– Jeg gikk foran i alle syndige ting, sier Tor Edvin og bryter ut i latter.

– Har dere noen gang tatt et oppgjør med ­bevegelsen?

Tor Edvin: – Pinsebevegelsen er veldig forandret, og de pinsevennene jeg møter i dag er helt annerledes. De skjønner hva jeg sier, så det blir ikke et oppgjør på den måten.

Håkon: – På et tidspunkt så jeg hvor grunnleggende ille jeg hadde hatt det. Man må bli godt voksen for å se hvordan barndommen egentlig var, sier Håkon.

– Hvem og hvor er Gud i dag?

Tor Edvin: – Han er ikke noe sted i mitt liv. Jeg er mer i live enn før og mener mindre. Det føles trygt. Jeg har ikke sansen for å dø, men frykter ikke helvete.

Håkon: – Jeg hadde en sterk opplevelse etter et besøk i et kloster i Vadstena i Sverige. Der fant jeg endelig fred.

Evy Dahl med sine to sønner. På rattkjelken sitter Tor Edvin, mens Håkon nyter vintersolen på sparken.
Evy Dahl med sine to sønner. På rattkjelken sitter Tor Edvin, mens Håkon nyter vintersolen på sparken.

Jeg ble interessert i litteratur, kultur, jazz og film. Dette skulle man holde seg unna. Der var djevelen rundt hjørnet

Tor Edvin Dahl


Tvillinger

I arbeidet med boken trengte han et nytt svar:

– Gjennom tiden i vår del av verden renner det to tradisjoner, to elver. Den ene har sitt utspring i Aten den andre i Jerusalem. Det er Europas liv­givende årer. Der hører jeg hjemme.

– Hva har det gjort med samtalene dere har i dag at dere har opplevd mange ting så ulikt?

Tor Edvin: – Det har vært veldig nyttig og godt å ha en bror å snakke med om de tingene vi sliter med. Noen ganger sukker vi over at vi må snakke om dette én gang til. Jeg vil gjerne bli voksen og snakke om voksenting.

Håkon: – Jeg har av og til sagt at broren min og jeg er tvillinger født med fem års mellomrom. Til tross for all ulikhetene bringer vår oppvekst og historie oss tettere sammen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje