ISLAND: Hun snubler i kantete lavasteiner, men lander heldigvis på myk mose. Ragnhildur Jónsdottír har gått her utallige ganger med journalister og aktivister. Dette er første gang hun faller her ute på Gálgahraun, et landskap ti minutters kjøretur utenfor Reykjavik. Lavaen her er 8.000 år gammel.
Vi skal se på en stein og en vei. Landskapet skjuler noe, hevder Jónsdottír.
– Nå går vi inn på et veldig hellig, hellig sted, sier hun i det vi går inn mellom noen store lavablokker.
Stemmen er lavmælt, andektig.
En islandsk undersøkelse viste at 30 prosent av befolkningen «ser» det som andre ikke ser. Vesener og folk som er døde. Underjordiske. Alver. Jónsdottír hevder å være en av dem som ser. En gang gikk hun til psykolog og spurte hva som er forskjellen mellom en syk person som ser ting og en synsk. Etter å ha stilt kontrollspørsmål mente psykologen at hun var frisk.
– Tenk på det. 30 prosent av oss kan ikke være mentalt syke, sier Jónsdottír.
Ofeigskirkja
Medier over hele verden kaller henne bare for «alvedamen». Hennes historie går slik:
For tre år siden tok de underjordiske kontakt med henne og ba om hjelp. En ny vei var planlagt tvers gjennom et av deres hellige tilholdssted, Ofeigskirkja. Når Jónsdottír peker ut to steinblokker som står inntil hverandre, er det vanskelig å se at de skiller seg ut fra andre steinblokker i området. Små krystaller i steinen blir synlige når vi går tett inntil. Her samles altså huldufólket, de underjordiske.
– Du kan kalle det et kapell. Her har mennesker og alver stoppet for å be gjennom tidene, sier Ragnhildur Jónsdottír.
Hun varslet myndighetene om alvenes frykt for at steinblokkene skulle bli smadret. Da øvrigheten ikke var villige til å endre planene, gikk hun i allianse med miljøverngrupper og valgte å bli sivilt ulydig for første gang.
I protest satte hun seg ned i veitraseen.
To ganger måtte politiet fjerne aktivistene og ilegge dem en bot på 5.000 kroner hver – som de har nektet å godta. Saken er tatt helt til Høyesterett. Om kort tid faller dommen.
Flyttesjau
På tross av straffen har konflikten en lykkelig slutt – for alvene. Veien lages nå smalere. Ofeigskirkja er ikke knust. De 70 tonn store blokkene ble i mars i år plassert utenfor veien.
Alvene fikk ett og et halv år på seg til å forberede flyttingen.
– De måtte finne ut hvordan de skulle flytte energien og inventar, sier Jónsdottír.
– Inventar?
– Alter, benker, litt forskjellig. De arbeider fremdeles. Steinen står litt skeivt etter at den ble flyttet, og de arbeider med å rette opp kirken.
Dette er ikke første gang alvene har blandet seg inn når noe skal bygges på Island. Det finnes flere såkalte alvekirker rundt omkring i landet, og enkelte vei- og byggeprosjekter har blitt forandret på grunn av dem, men ikke alle.
Alvetroen lever blant folk, og det finnes flere som taler huldurfolkets sak. Så mange at veimyndighetene har utarbeidet et fast svarbrev til dem som protesterer på utbygging, forteller Jónsdóttir.
– Synes du det var opplagt at veimyndighetene skulle ta deg på alvor?
– Nei, det var det ikke.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Paddekolonier
Norske veimyndigheter har – så vidt pressesjef Kjell Bjørn Vinje i Statens Vegvesen husker – ikke måttet ekspropriere alvekirker. I løpet av hans tjue år i etaten har de heller ikke fått noen henvendelser fra folk som hevder å målbære meningene til underjordiske vesener.
– Vi tar mange hensyn når vi fastslår traseer, men forholder oss primært til fortidsminneloven og miljøloven. Da handler det gjerne om gravhauger eller paddekolonier. Underjordiske er ikke en del av dette, sier Vinje.
– Hvordan ville dere reagert hvis en som kaller seg synsk ber dere legge om veien av hensyn til en alvekirke?
– Vi vil naturligvis ha dialog med varsleren, men jeg stiller meg i utgangspunktet svært tvilende til at det vil få noen direkte innvirkning på hvor veien blir lagt, sier Vinje.
Spøkelsesfjøset
Det finnes noen få tilfeller i nyere tid hvor norske, offentlige etater har støtt på mennesker som mener å ha kontakt med underjordiske vesener.
I 2006 nektet fiskeren Håkon Robertsen fra Tromvik å rive et fjøs på eiendommen sin. Tromsø kommune ga naboene medhold i at fjøset var en fare for omgivelsene og fattet rivingsvedtak. Men Robertsen sto på sitt og fortalte at han hadde kommet i befatning med underjordiske da han forsøkte å fjerne deler av bygningen. Lenge lå det an til at Robertsen skulle få lov til å bygge inn fjøset i et glassbygg, på samme måte som domkirkeruinene på Hamar. Men en dag Robertsen var ute på fiske, tok stesønnen saken i egne hender. Uten at stefaren visste om det, rev han det som på folkemunne gikk under navnet «spøkelsesfjøset».
To episoder
I 2014 er det to episoder som utmerker seg. I forkant av byggingen av et nytt sykehus i Kirkenes og et nybygg på Sametinget i Karasjok, sov representanter for prosjektledelsen ute i lavvo på tomta for å spørre de underjordiske om det var greit å bygge der. Kommunikasjonsdirektør Jan Roger Østby i Sametinget uttalte til VG:
– Dette er en tradisjon i det samiske området. Selv er jeg opplært av mine besteforeldre. På elgjakt, for eksempel, spør jeg alltid de underjordiske først om vi får sette opp lavvoen, slik at vi skal få fred.
Ordet alv, eller alfar, dukker først opp i vikingdikt på Island rundt år 1000. Først på 1600- og 1700-tallet begynner beskrivelsene å bli detaljerte. Det handler om et parallelt folk som lever side om side med menneskene, og som ligner oss på mange måter. Samme kroppsfasong, samme bekledning. Noen sier at de er lavere enn oss, andre sier de har samme høyde. De har husdyr, passer på avlingene sine, flenser hval og plukker bær. På søndager går de i kirken.
– De kaller steinen for kirke, men de er ikke nødvendigvis kristne, sier Ragnhildur Jónsdottír.
– Noen er det, andre er norrøne mens andre igjen tilber solen og årstidene. De kaller det ikke religion, men de tar troen med seg i hjertet, i det allmektige. Å arbeide med lyset er det viktigste, forklarer de. Det vil si å gjøre gode ting.
Ifølge Jónsdottír stemmer bildet av alvene vi har sett i de senere års filmatisering av J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre». Men på et punkt tar filmskaperne feil, mener hun: Alle alver har ikke spisse ører, bare de kongelige. De har også høyere energi enn vanlige alver, og de bor i store hus.
Da Jónsdottír var to år gammel, tillot moren at hun kunne ha alvebarnet Punta som venn. Nå er de begge voksne damer som snakker sammen og løser hverandres problemer, forteller hun.
– En gang reiste vi til Norge sammen. Punta har familie der, sier hun.
En annen alvevenn heter Frode, han er 900 år gammel. Et liv med alver har lært henne at alver blir født, men i stedet for å si at de dør, sier hun at de går tilbake til «kilden». Blomsteralvene lever bare en sommer.
Luthersk utvikling
Lyriker og Island-kjenner Knut Ødegård har bodd på øya i 30 år. Han sier at mange islendinger ikke anser det som problematisk å være religiøs eller ateist og tro at det finnes alver.
– Jeg kjente en gang en framstående islandsk poet som var hardnakka kommunist og dermed materialist, men han ble fornærmet om jeg smilte når han fortalte om alvene han så nesten daglig, sier Ødegård.
Han tror noe av forskjellen mellom Norge og Island er at den lutherske kristendommen har utviklet seg ulikt. Mens vi i Norge etter reformasjonen kvittet oss med katolsk tradisjon og fikk lekmannstradisjonen og den haugianske nøysomheten, tok ikke islendingene et like skarpt brudd.
– Det gjorde at de åpnet seg for flere åndelige dimensjoner. For eksempel var spiritismen utbredt blant islandske statskirkeprester inntil for en generasjon siden, også inkludert domprosten i Reykjavik, sier Ødegård.
Han ser likevel en utvikling mot at den yngre generasjonen i mindre grad tror på alvene, og tror det i framtiden vil bli vanskeligere for de alvetroende å hindre utbygging av veier og annen infrastruktur.
– De unge har mindre tro på det gamle, og det endrer seg i en rasende fart, sier Ødegård.
Dynamitt(s)alver
En anleggsmaskin starter opp og smadrer stillheten ute ved den hellige steinen. Ragnhildur Jónsdóttir ser bort på bråkmakeren.
– Jeg har hatt mareritt av maskiner som grafser i lavaen. Vesenene er redd for maskinene. Da anleggsarbeiderne holdt på med dynamitt, var det helt fryktelig her. Da gråt alvene. Men de vet at når veien er ferdig, vil hele området bli beskyttet som et hellig sted. Alvene vet at de trenger folk for at stedet skal bli vernet.
Ifølge Jónsdóttir er energien til Ofeigskirkja koblet sammen med tre andre kirker i området. Hadde veien ødelagt den ene kirken, ville energien blitt endret. Det ville vært ødeleggende for mennesker som bor i området.
– Hvordan kjenner man energien her?
– Lukk øynene og kjenn etter.
Vi lukker øynene og tier. Den isnende vårvinden stryker rundt oss. Solen varmer ikke. Det er alt vi legger merke til.
– De synger rundt oss. De arbeider og har gjort det i tusen år, sier Jónsdottír.
Alver som synger? Vi hører ikke et pip.
– Jeg har vært med på dette så ofte at jeg kan gå inn i den høye energien. Nå er det mye ødelagt energi her. Jeg håper den blir like sterk som før. Tror vi på Gud, kan vi tro at han også har skapt alvene.
– Det står ikke noe om alver i Bibelen?
– Jeg vet det. Det står ikke noe om katter heller.
