Få minutters gåtur fra Frognerparken i Oslo, blant elegante bygårder og parisiske gater, ligger en nokså liten, katolsk klosterkirke, tegnet av en norsk arkitekt. Siste hånd på verket la den franske maleren Couturier – med veggmalerier av Maria, Jesus, helgener og apostler, før bygget sto ferdig for 98 år siden.
Syv år senere kom en gutt til verden i Drammen: Arne Fjeld. Han vokste opp i en familie på fem. Moren var søndagsskolelærer, faren ikke-troende.
Ved siden av klosterkirken er det en mørkegrønn port. Gjennom den går en liten asfaltert vei, som leder opp til et avlangt, rødt mursteinshus. Her åpner frater Arne Dominique Fjeld døren til det som 90 år senere er hans hjem, St. Dominikus kloster.
Han har milde, imøtekommende øyne og en varm klang i stemmen. Ingenting i dialekten hans røper at han egentlig er fra Drammen. Han sier Majorstuen, ikke Majorstua. Og foreslår med det samme å sitte på benken ute i «solen i haven». 90-åringen er halvveis døv, med ett godt øre igjen.
Gledelig erfaring etter pavens død
Det er litt over én uke siden pave Frans døde.
– Hvordan har den siste uka vært?
– Den har på en måte vært veldig gledelig, svarer frater Fjeld, og legger raskt til:
– Fordi for hundre år siden ville Norge ikke vært interessert i at paven var død. Og pavekirken var et skjellsord. Skjønner du? Og nå er det plutselig sånn at NRK formoder at folk er interessert i å sitte fire timer og se på denne begravelsen.
Han roser statskanalen for å (denne gangen) hente inn kompetente og sentrale katolske kilder for å kommentere begravelses-sendingen, som biskop Fredrik Hansen i Oslo katolske bispedømme, sokneprest i St. Svithun, Pål Bratbak og sokneprest på Hønefoss, Josef Ottersen.
– Det var jo ikke så uventet. Pave Frans hadde vært syk i to måneder, og vært på hospital. Han fortjente å få hvile.
For hundre år siden ville Norge ikke vært interessert i at paven var død. Og pavekirken var et skjellsord
Kalles ikke munk, men ordensbror
Fjeld tilhører altså dominikanerordenen, innen Den katolske kirke, som ble stiftet av St. Dominikus i Toulouse, Frankrike, i år 1215. Helt siden middelalderen har den vært opptatt av å forene tradisjonelt klosterliv med studier og forkynnelse. Det betyr også et liv uten fast inntekt eller eiendom, der man lever av folks gaver, som «tiggermunker».
– Vi pleier ikke å si munk. Vi skiller mellom de som bor ute på landet og dyrker jorda. Det heter kloster, og de brødrene heter munker. Mens de fellesskapene som ble stiftet på 1200-tallet og skulle bo i byen og leve av gaver, det er tiggerordener. Og brødrene kalles fratere, eller ordensbrødre.
– Men du vet, norsk er veldig fattig på katolske gloser. Så for å bli forstått, hender det at man må si noe som ikke er korrekt.
I dag, som alle andre dager, har frater Arne og de andre brødrene startet med morgensang klokken åtte. Hver dag avsluttes med kveldsbønn. Middagen spises i fellesskap klokken 13.30, slik at de kan rekke gjøremål utenfor huset, som sykebesøk, sjelesorgsamtaler eller å holde foredrag.
Alle hverdager klokken 18 åpnes kirken opp til messer.
– Selv om dette ikke er en menighetskirke, føler mange seg seg hjemme her. De kommer til hverdagsmessen, ikke i store flokker, men mellom 10 og 20 hver dag.
Det er brødrenes daglige virke på klosteret som har blitt frater Arnes påle for troen. Broderskapet, messene og sakramentene. Og menneskemøtene.
Men det var ikke gitt at han skulle ende opp her.
Tok avstand fra troen
Som 19-åring var Fjeld soldat i Forsvaret. Der ble han venn med en gjeng kristne sørlendinger.
– Vi begynte å møtes utenfor leiren, hjemme hos en snill mann. Men han tolket Bibelen etter sitt hode, så det ble etter hvert litt underlig. Så for å komme ut av det, mistet jeg troen.
– Du bestemte deg for å miste troen?
– Ja, for å komme ut av det, måtte jeg det.
Mannen de samlet seg hos tok bibelord ut av sin kontekst, og brukte dem etter behov. Selv om det som kom like etter kunne være motstridende, forteller Fjeld.
– Men jeg har ikke lyst til å si noe negativt om ham som person. Han ville jo bare det beste, som tok imot fremmede soldater. Poenget med historien, var at jeg visste at jeg måtte finne tilbake til troen på et eller annet vis.
Fikk privatundervisning av sokneprest
Etter Forsvaret studerte Fjeld til å bli bibliotekar. Han leste om de katolske irene som ikke var fullverdige borgere i England. De hadde ikke stemmerett, og de hørte ikke til den «riktige kirken».
– Jeg fikk stor sympati for Den katolske kirke, og katolikkenes undertrykte situasjon. Så jeg postet et brev til den katolske soknepresten i Drammen, og ba meg selv på undervisning. Og så fikk jeg undervisning av ham privat.
22 år gammel konverterte han til Den katolske kirke.
– Min mor så at det var like logisk som det hun selv hadde lært. Min far la seg ikke opp i det. Så det var ikke noe drama.
Fra Frankrike til Frogner
Etter et par år som bibliotekar i Oslo og København, dro 28 år gamle Fjeld til Frankrike for å bli munk og bo i kloster. Nå ventet et prøveår, novisiat, med flere kandidater som flyttet inn i novisiat-huset, for deretter å siles ut.
Etter åtte dager ble lærlingene ikledd ordensdrakten, som er den samme Fjeld går med i dag. En fotsid, hvit kappe. Og heretter levde han under de samme reglene som alle de andre i det franske klosteret.
Fjeld kom seg gjennom prøveåret, og avla midlertidige klosterløfter, 29 år gammel. Som del av dominikanerordenen ble han bundet til de tre ordensløfter: lydighet, fattigdom og kyskhet. Før klosterløftene kunne avlegges definitivt, ventet tre år med filosofistudier i Frankrike, samtidig som utsilingen fortsatte.
– Jeg tenkte hele veien at dette passer for meg. Og at jeg skal hjem igjen og arbeide i Norge.
Fjeld ble godtatt videre, og men ble værende i Frankrike i fire år til for å studere teologi, før hjemlandet og klosteret på Frogner sto for tur.
---
Frater Arne Dominique Fjeld
- 90 år, fra Drammen.
- Ordensbror, også kalt frater, i prekebrødrene i St. Dominikus kloster i Oslo.
- Utdannet bibliotekar og teolog.
- Avla klosterløftene 30. september i 1963 i Paris. Presteviet 27. august 1967 i Oslo.
- Har vært kapellan i St. Olav og St. Hallvard, Oslo, og sokneprest i Drammen og Arendal.
---
Aldri hørt stemmer
Fjeld har nettopp vist fram klosterkirkens indre. Både tak og gulv er av tre. Og kirkebenkene er malt i falurødt – samme farge som norske bønder maler låvene med. Arkitekturen er ment å gjenspeile den jordnære dominikanerordenen. Men utenfor kirken er Guds natur alt annet enn jordnær – der den omkranser klosteret i full vår-vigør med trær, blomster og busker.
– Har du noen opplevd noen åndelige opplevelser som utpeker seg?
– Nei, ikke annet enn kanskje én gang. Det var i 1960-årene da jeg ba for et bestemt anliggende, og det ble bønnhørt.
– Hva handlet det om?
– Nei, det vil jeg helst holde for meg selv. Men det er det mest håndgripelige jeg har erfart av årsak – virkning. Det kan jo være at Vårherre hadde bestemt at det skulle gå sånn før jeg ba om det, men det er visst det nærmeste. Så, nei, jeg har hverken fått visjoner, eller stemmer, eller noe som helst.
For ham betyr troen å holde for sant det som er åpenbart, forklarer han.
– Jeg ser virkeligheten gjennom troens øyne. Fordi jeg ser denne skaperen bak det hele. Og når det går bra med folk, så tenker jeg at det kan godt være Frelseren hjalp til. Så det blir på en måte et par briller man ser gjennom.
Nei, jeg har hverken fått visjoner, eller stemmer, eller noe som helst
Jordan Peterson-effekten?
– Akkurat nå er det en sånn liten rar tendens, jeg vet ikke om du registrerer det, men det påstås at unge menn – og det har noe med Jordan Peterson å gjøre – de er plutselig mot at allting flyter og vil ha normer.
Interessen for katolisismen i dag er påfallende, mener frater Arne, og viser til at det nylig møtte opp rundt 60 personer da St. Olav domkirke arrangerte troskurs, katekesekurs, for voksne. En del av dem tok også turen innom St. Dominikus.
– Du var jo selv ung mann når du ble katolikk. Ser du noen likhetstrekk, og har du fått brukt din erfaring i møte med disse?
– Det tror jeg. Også er det er rent allment, at det man finner er jo det samme. Nemlig at kristendommen er gammel, og at man har forsøkt å bevare alt det opprinnelige. Man har ikke reformert bort noen ting, bortsett fra avlatshandelen, naturligvis.
Akkurat nå er det en sånn liten rar tendens, jeg vet ikke om du registrerer det, men det påstås at unge menn – og det har noe med Jordan Peterson å gjøre – de er plutselig mot at allting flyter og vil ha normer
Søstrene bedre utdannet enn brødrene
På Katarinahjemmet på Majorstuen, like ved, bor søstrene som er motstykket til brødrene på St. Dominikus. Dominikanerinne-hjemmet ble opprettet i 1928, og huser i dag åtte nonner.
– For tiden har søstrene bedre utdannelser enn oss brødre, sier Fjeld og smiler lunt.
– Søster Else Britt er doktor i både sosiologi og teologi. Og en annen vet du, søster Katarina, har doktorgrad i partikkelfysikk og underviser på OsloMet.
Men selv om søstrene er bedre utdannet enn brødrene, kan de ikke bli prester.
– Hos oss er prestevigselen et sakrament, slik som nattverden. Det skal være vin og hvetebrød – det blir ikke ris selv om du er i Asia. Så vidt vi kjenner til, er ikke kvinner blitt ordinert opp gjennom historien, og derfor ordineres ikke kvinner.
– Det betyr ikke at vi nedvurderer kvinnen og hennes egenskaper, som nevnt – søstrene her i byen presterer bedre enn brødrene for tiden.
Frater Arne forklarer at også ekteskapet mellom mann og kvinne er et sakrament innenfor Den katolske kirke. Men trekker fram at avdøde pave Frans åpnet noen dører.
– Pave Frans fikk jo brynene til å løfte seg, fordi han ville velsigne homofilt samlevende. «Hvis en homofil person søker Gud, hvem er da jeg til å dømme?» Det må man respektere uten å endre sakramentet.
Kravet om sølibat er derimot ikke en del av et sakrament eller trosinnhold, men en praktisk forordning, forteller frateren.
– Der kan kirken endre praksis når alle er enige om at det er mer praktisk.
I stadig utvikling
For noen år siden hadde Peace Research Institute (Prio) et møte på klosteret. Under en presentasjonsrunde sa frater Arne at han nok hadde god greie på jødedommen. Den har alltid interessert ham, blant annet fordi Det gamle testamente er jødenes historie. Men han innrømmet at islam hadde han derimot ikke helt fått taket på.
– Kanskje løsningen er at jeg får meg en muslimsk venn?
Etterpå kom en iraner bort til ham og sa: «I would like to be your muslim friend». Og slik gikk det til at munken og muslimen ble venner.
– Han var interessert i Bibelen, og jeg var interessert i Koranen. Men det blir til at vi snakker mest om Bibelen.
De to holder fortsatt kontakt. Fjeld sendte lykkønskninger da ramadan var over, og fikk kondolanser tilbake da paven døde.
En av mann går ut hoveddøra til klosteret. Han er kledd i dongeribukse, skjorte og en svart, kort jakke. Det ser ut som han skal rekke noe.
– Hvis jeg går i byen og har på meg denne drakten, så snakker folk annerledes til meg enn når jeg går i sånne i sivile klær, som det han har på seg, sier frater Arne og nikker mot ordensbroren, som åpner porten og strener bortover gata.
– Da regner folk med at jeg er medlem av dagens samfunn, og de må ikke belegge sine ord eller forklare meg ting fordi jeg virker middelaldersk.
---
Dominikanerordenen – prekebrødrene
- En av de store tiggerordenene som ble opprettet i høymiddelalderen i Den katolske kirke. Den består av brødre, kontemplative og apostoliske søstre, og legfolk.
- Dominikanerne spilte en viktig rolle i middelalderens Europa. De grunnla flere klostre i Norge på 1200-tallet.
- De forlot Norge under reformasjonen, men kom tilbake etter 400 år. Nå har de vært her i 100 år.
- De ble gjerne kalt «svartebrødre», for over sine hvite ordensdrakter bar de svarte kapper. «Etter at de kom tilbake i 1921, har de langt fra vært et svart-hvitt, men et svært så fargerikt innslag i Den katolske kirkes nærvær i landet», heter det på deres egen nettside.
- Brødrene er bundet av de tre ordensløfter: lydighet, fattigdom, kyskhet. Bønn, korbønn, forkynnelse og sjelesorg blant befolkningen er sentralt.
Kilde: stdominikus.katolsk.no, Store norske leksikon
---
4 raske
- Gud er: Uforanderlig
- Jeg klarer meg ikke uten: Å starte dagen med en kaffe.
- Boken alle må lese: Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: Akkurat hvilken salme er ikke så viktig, men det må være gregorianske hymner
---