– Hvis alle barna mine dør. Da tar jeg enten livet mitt eller begynner å tro på Gud.
Sanna Sarromaa har akkurat besvart sitt eget spørsmål: «Hva skal til for at jeg skulle ha begynt å tro på Gud?».
Hun har funnet fram en huskelapp hun har skrevet til seg selv. Der har hun kladdet ned de tingene hun gjerne vil få sagt i løpet av intervjuet.
Og dette er altså scenarioet hun har klart å se for seg, hvor ei tro på Gud melder seg som nødvendig.
– For barn gir så lett mening til livet. Jeg trenger på en måte ikke lete etter Gud. Hvis alle barna mine dør, så får jeg enorm tapserfaring. Og da tror jeg at for å klare å leve videre, må jeg begynne å tro at himmelen finnes og at jeg får møte dem igjen, sier hun, og legger til:
– Men jeg tror det er mer sannsynlig at jeg tar livet mitt, for jeg rekker ikke å komme meg dit.
---
Sanna Sarromaa
- Alder: 45 år
- Journalist i tidsskriftet Minerva, og forfatter
- Kommer fra Lahtis i Finland
- Bor på Frogner og på Lillehammer
- Nygift med Øyvind
---
Nygift
Hun har blitt kalt både «sinnafinne», mobber og høyreideolog. Vi kan i alle fall kan slå fast at hun er journalist, forfatter og samfunnsdebattant. Men for noen uker siden var hun først og fremst noe helt annet, nemlig brud.
I Fagerborg kirke fulgte hennes eldste sønn henne opp kirkegulvet. Ved alteret ventet Øyvind, som hun har vært sammen med i rundt to år. Den mellomste sønnen hennes leste bibeltekster og spilte brudevalsen på et torader-trekkspill i selvsydd bunad. Alle de som var invitert i bryllupet kom, inkludert en stor delegasjon fra Finland, som også var til stede forrige gang Sanna Sarromaa giftet seg.
– Hvordan var det å stå ved alteret og love hverandre evig troskap?
– Jeg tror faktisk det var litt større den første gangen. Det høres helt grusomt ut å si, men jeg har gjort det før, så jeg vet at det kan gå dårlig. Men jeg synes jo fallhøyden er mye større når man har rotet det til én gang.
Vårt Land har fått komme på besøk i leiligheten hvor det nygifte paret bor. Den er i ferd med å bli en sammensmelting av den skandinaviske minimalismen som rådet der før Sarromaa flyttet inn, og den fargesprakende finskheten hun har tatt med seg inn. Hun har blant annet fått gjennomslag for ei hel hylle med mummikopper i stua og vegger malt i mørkeblå.
Før vi har satt oss ved bordet har hun tørket over Marimekko-duken og tent lys med fyrstikker fra ei eske med «Sampo»-fyrstikker, en referanse til Finlands nasjonalepos Kalevala.
Ikke barnløs
Å delta i diskusjoner kommer lett for Sanna Sarromaa. Den norske skolen, de norske sykelønnsordningene eller utvalget i norske matbutikkene står laglig til for hogg. For ikke lenge siden havnet hun i en internettdiskusjon om noe helt annet.
En influenser delte at mannen hennes hadde satt ned foten for at de skulle få flere barn enn det ene de hadde.
– Da skrev jeg til henne at hvis det var meg, vill jeg aldri ha tilgitt mannen min hvis det barnet døde, forteller Sarromaa.
Det gjorde at hun selv fikk spørsmål om de tre yngste barna hennes bare er «backup» i tilfelle det første skulle dø.
– På sett og vis er jo det sant!
Hun ler godt.
– Men det er ikke noe jeg tenker på. Jeg elsker alle sammen like mye, og alle er jo laget med dyre barnløshetsbehandlinger i utlandet, så de har vært ønsket. Men det stammer likevel fra den erfaringen om at noen kan dø.
Det opplevde nemlig Sarromaa allerede som tenåring.
Jeg kan fortsatt bli misunnelig når jeg ser flere generasjoner, altså besteforeldre med barnebarn
— Sanna Sarromaa
Mammaen hennes ble syk. Eggstokkreft i stadium fire. Uhelbredelig.
Femten år gamle Sanna gikk på biblioteket og leste seg opp på hvor lenge mora kom til å leve. Sannsynligheten for at hun kom til å være i live etter fem år var ti prosent.
– Så jeg fikk jo vite det, uten at jeg helt klarte å ta det innover meg. At hun kom til å dø av det.
Det at Sarromaa ikke helt hadde forstått hvor nære mora var å dø, gjorde at hun var i Oslo som utvekslingsstudent den siste våren mora levde. Hun rakk akkurat å komme tilbake til Finland i tide til å ta farvel. Hadde hun reist to dager seinere, som egentlig var planen, hadde mora dødd mens dattera befant seg i et annet land.
– Men jeg dro tilbake til Oslo igjen, for jeg hadde eksamen uka etter. «Business as usual». Jeg tror ikke jeg var på mitt tristeste der og da.
Med ett er stemmen hennes gråtkvalt, og hun tar seg til ansiktet.
– Det ble jeg da jeg fikk barn selv. Og jeg kan fortsatt bli misunnelig når jeg ser flere generasjoner, altså besteforeldre med barnebarn. Da kan jeg kjenne på den egoismen, at det er noe som mine barn ikke har, og som jeg ikke har.
Da mora hadde gått bort, innledet faren et sterkere forhold til sin andre livsledsager: flaska.
– Han hadde jo alltid, fram til mamma døde, drukket hjemme. Men så husker jeg at han begynte å drikke ute sammen med «alkiskameratene» sine. Så det forfallet var markant.
Det gikk bare noen få måneder etter moras dødsfall, før også faren døde. Hun var bare 19 år, og hadde ingen gjenlevende foreldre igjen.
Religiøse klassekamerater
Neste punkt på Sarromaas huskelapp er de ulike religiøse uttrykkene hun ble presentert for på ungdomsskolen – i form av klassekamerater. Hun ramser dem opp: én læstadianer, ett Jehovas vitne, én pinsevenn ....
– Og én hørte til en sånn rar kirke som jeg ikke husker navnet til, som hadde noe med Norge å gjøre. De hadde 16 barn.
Det konkluderes med at klassekameraten sannsynligvis tilhørte det som i dag heter Brunstad Christian Church, også kjent som Smiths venner.
Læstadianeren giftet seg på 17-årsdagen sin med en ti år eldre mann, for så å finne ut at mannen hennes ikke kunne få barn. Hun som tilhørte Jehovas vitner møtte opp med det glade frelsesbudskap på døra til familien Sarromaa rett etter mor i familien hadde gått bort.
Alt i alt sitter ikke Sarromaa igjen med så mye mer enn at klassekameratene hennes var «koko».
– Men hun som var pinsevenn var nesten normal.
Jeg husker jeg sa at: ‘Gud, hvis du gjør meg gravid, da skal jeg bli medlem i kirken’
— Sanna Sarromaa
Favorittsalmene
«Herra, kädelläsi» heter den på finsk, den gamle salmen Sarromaa alltid vender tilbake til. Den hun setter på på telefonen når hun skal få den minste sønnen til å sovne. Og den hun ønsket å ha i vielsen, selv om den egentlig brukes mest i begravelser.
Det er faktisk de tre samme salmene som har gått igjen i moras og farens begravelser og i hennes siste bryllup. Det siste verset er bare med når den spilles i begravelser:
Gud i dine hender, legger jeg meg ned
Når jeg går til hvile er du med
Dine hender bærer, gjennom rom og tid
Jeg får bli i lyset i din fred
Salmen får henne til å tenke tilbake på barneskolelæreren i Finland som ofte sang nettopp denne salmen med klassen på morgenen. Hun husker ham som en fin, gammel mann, som Sarromaa regner med at var troende selv.
Han fortalte ikke mye om seg selv, men elevene visste at han hadde byttet fra den forrige skolen han jobbet ved, fordi sønnen hans hadde tatt sitt eget liv.
– Jeg ble veldig glad i den salmen, men jeg ble enda mer glad i den som voksen. For som barn skjønner man ikke helt dette med selvmord.
Underveis i praten kommer Sarromaas stesønn hjem og slenger seg i sofaen foran den blå veggen. Hennes egne barn er spredt rundt i landet, i tillegg til at en av sønnene går på skole i England.
Det er når hun selv har fått gutter på samme alder som lærerens sønn, at det har blitt tydeligere for henne hva læreren hennes måtte gjennomgå. Likevel sto han sammen med klassen sin og sang en salme som lovet trygghet i Guds nærvær.
– Det blir jeg rørt av.
Inn og ut av kirka
Men når det kommer til hva hun selv tror på, er det ikke like rett fram. Sanna Sarromaas medlemskap i trossamfunn har vært som en ping-pong-ball. Den norske kirke og Human-Etisk Forbund har stått på hver side av nettet. Iblant har ballen ligget i ro, for hun har også hatt perioder uten å være medlem av noe som helst.
Å være medlem i kirka gir fotfeste i en rotløs tid
Som da hun meldte seg ut av den finske folkekirka som 15-åring. Da var det viktig for henne å si tydelig ifra om at det ikke finnes noen gud.
– Jeg fikk foreldresamtykke til å gjøre det, og så fikk jeg overtalt min mor til at hun også skulle melde seg ut.
Det holdt fram til Sarromaa reiste som utvekslingsstudent til Oslo.
– Da hadde hun meldt seg inn igjen bak min rygg! Men det var med omtanke for oss, for da fikk vi billigere begravelse.
Billige overgangsriter har vært en gjenganger. Etter som barna hennes har blitt døpt og konfirmert har hun byttet mellom Den norske kirke og Human-Etisk Forbund. Men i sistnevnte har medlemskapene sjelden vært langvarige.
– Jeg meldte meg alltid ut igjen, for jeg er enda mer imot dem! De lager en kirke av å ikke være en kirke. De kopierer bare ritualene, og det er jo enda mer latterlig. Så jeg meldte meg ut med én gang konfirmasjonen var gjort, sånn at jeg slapp å bli assosiert med dem.
Men én gang var det annerledes.
Siden foreldrene hennes døde da hun selv var så ung, var hun tidlig sikker på at hun ville starte en egen familie, og det ganske raskt.
Det skulle vise seg å ikke være så lett som hun hadde tenkt. Det ble slått fast at både hun og hennes første ektemann hadde nedsatt evne til å få barn.
– Jeg husker jeg sa at: «Gud, hvis du gjør meg gravid, da skal jeg bli medlem i kirken».
I Bibelen møter vi flere kvinner som har den samme lengselen. Abrahams kone Sara blir mor når hun nærmer seg døden, og Hanna, som blir mor til Samuel, lover at hun skal gi barnet sitt tilbake til Gud dersom hun får gaven av å bli gravid.
– Og jeg ble jo gravid, med litt behandling, men lell. Da tenkte jeg at jeg måtte melde meg inn i kirka. For ellers går det dårlig. Jeg er veldig protestantisk, sånn.
– Eller overtroisk?
– Ja, kanskje. I hvert fall at straffen kommer hvis du ikke gjør det du har lovet.
– Du vet, hvis du setter sammen navnene Sara og Hanna, så blir det Sanna?
– Haha ja! Det kan du lage et retorisk grep på i artikkelen din.
Nå som den yngste sønnen er døpt, og etter hun selv fikk et «gratis bryllup» som følge av medlemskapet i DNK, tenker Sarromaa det kan være fint å fortsatt være medlem. Hun har ikke satt noen dato for når medlemskapet i kirka eventuelt skal opphøre, selv om hun er langt fra enig i alt kirka står for.
Også dette har hun forberedt seg på at hun vil si:
– Å være medlem i kirka gir fotfeste i en rotløs tid, leser Sarromaa høytidelig fra huskelappen sin.
– Er ikke det et fint sitat til Vårt Land? spør hun og ler ei god stund.
Som agnostiker kan jeg tenke at det er fullt mulig at dette er sant
På bordet foran oss ligger programmet fra vielsen. Det fant hun fram for å vise hvilke salmer hun hadde i vielsen.
– Føles det rart å love noe i kirka, når ingen av dere tror Gud står på den andre sida av kommunikasjonen?
– Nei. Jeg tror faktisk at der og da, i kirka, så er Gud der. Det høres kanskje rart ut, men det er ikke der jeg begynner å sette spørsmålstegn ved Guds eksistens. Hvis jeg på død og liv skal tro på Gud, så er det akkurat i kirka.
---
4 raske
- Gud er: da tenker jeg bare på Nietzsche – død.
- Jeg klarer meg ikke uten: rødvin.
- Boken alle må lese: Skumring 1941 av Kjell Westö.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: De tre samme som i bryllupet!
---
Samtaler med flere kristne hun kjenner har gjort at hun forstår at det også går an å finne troa på Gud i voksen alder. Hun leker litt med tanken om at hvis hun bare hadde vanket litt mer i de kretsene, gått i kirka regelmessig...
– Det er jo ikke sånn at når liturgien kommer og man sier de tingene, at jeg tenker at dette bare er tull og himler med øynene. Som agnostiker kan jeg tenke at det er fullt mulig at dette er sant.
Katolikk?
Fotografen tar Sarromaa med på en rundtur i hennes egen stue, hvor hun prøvesitter ulike stoler, og prøver å vise fram de sidene av leiligheten som ikke er under oppussing.
– Skal du låne malerpensel og stille deg opp? spør mannen Øyvind, som har kommet hjem fra jobb mens intervjuet pågår.
Noen uker tidligere har Sarromaa lagt ut et bilde på Instagram som gir inntrykk av at hun har malt sin egen bokhylle. Det viser seg å være løgn.
– Gå gjennom de ti bud med henne, sier ektemannen spøkefullt.
Innimellom all romsteringen og latteren gløtter journalisten ned på huskelappen som har fulgt med gjennom hele intervjuet. Nå ligger den på bordet. Nederst står det: «Neste steg – katolikk?»
Men journalisten rekker bare så vidt å stille spørsmål ved det siste punktet på lappen, før hele følget husjes ut i gangen. Nå skal den yngste sønnen hentes i barnehagen – og den stenger om fem minutter!
Og når sønnen er hentet i barnehagen, som bare ligger tvers over gata, er tida vi har hatt til rådighet ute.
I stedet kommer svaret på en tekstmelding i etterkant:
– Jo, det med katolsk sto faktisk der av en grunn. Jeg hadde skrevet at å bli katolsk er mitt neste steg, for de innfører iPadene på Uranienborg skole allerede i andreklasse.
Hun forklarer bekymringa for hva det har gjort med hennes tre eldste barn at de har hatt skjermen tett på i undervisninga nærmest hele skolegangen. Sarromaa mener det har ført til at de har blitt «digitalisert til det hjernedøde».
– Derfor har jeg lurt på om jeg skulle bli katolsk og redde den yngste til St. Sunniva, som er en skole uten digitalt tull. Han må unngå den skjebnen.