Kirken eller kjærligheten

En sommerdag i 1997 gir Siri Sunde sitt «ja» til Eleanor Brenna i Oslo tinghus. Seremonien varer bare i ti minutter, men paret er fylt av lykke og takknemlighet.

Utenfor vigselsrommet venter en NRK-journalist, klar for å melde på direkten at en prest i Den norske kirke har inngått partnerskap for aller første gang.

Det ble starten på to år preget av intenst mediekjør der hennes personlige valg ble en sak på biskopenes bord. Samlivet hennes ble til og med diskutert fra Stortingets talerstol.

– ‘Var det virkelig så ille’, har jeg tenkt mange ganger når jeg nå har bladd i notater og referater som jeg har spart på, sier Siri Sunde når Vårt Land møter henne.

---

Siri Sunde

• Pensjonert prest
• 65 år
• Var den første åpent lesbiske presten som inngikk registrert partnerskap og fikk beholde sin stilling i Den norske kirke
• Gift med Eleanor Brenna
• Aktuell med boka Mellom kirken og kjærligheten

---

Siri Sunde-saken

Sunde har nettopp vært hos forlaget for å hente et eksemplar fra bokens første opplag. Hun drar stolt frem den ferske boken som hun har brukt det siste halvåret på å skrive.

Der forteller hun for første gang i bokformat om sin egen opplevelse av det som ble kalt «Siri Sunde-saken».

– Vårt valg om å inngå partnerskap fikk kirkepolitiske konsekvenser. Det utløste sterke meninger og stor debatt. Nå har jeg lyst til å fortelle historien min selv, slik jeg husker den, sier hun.

Sunde var forberedt på reaksjoner da hun inngikk partnerskap. Det var likevel vanskelig å se for seg den massive kritikken som skulle komme.

– Jeg hadde ikke sett for meg at hovedfokuset skulle være på det med at jeg hadde brutt et løfte. At jeg var en løgner, en sviker og en løftebryter.

Sto frem som lesbisk

I utgangspunktet så ikke Sunde for seg at hun skulle bli prest. Etter oppveksten i Bergen hadde hun planer om å bli lærer, men i påvente av studieplass tok hun en ledig stilling som kateket i Berg og Torsken på Senja. Det som skulle være et pauseår ble til syv år med kirkelig arbeid.

– Jeg opplevde hvor viktig kirken var for folk, i sorg og i glede. Jeg ble glad i Nord-Norge, jeg oppdaget og ble glad i folkekirken, og jeg fikk lyst til å bli prest.

Det var her, ute i havgapet i Midt-Troms, at ønsket om å bli prest vokste frem. Som 33-åring gjorde hun alvor av planene, og dro til Oslo for å studere ved Teologisk fakultet (TF).

Tidlig på 90-tallet opplever homobevegelsen fremgang og økende aksept i samfunnet, ledet an av profilerte aktivister som Kim Friele og Wenche Lowzow. Det ble særlig tydelig ved gjennombruddet som kom i 1993, da partnerskapsloven ble vedtatt.

I hovedstaden blir Sunde en del av det homofile miljøet, og både på TF og i Åpen kirkegruppe blir hun kjent med andre kristne homofile. I studietiden står hun for første gang frem åpent som lesbisk.

Vissheten om kirkens forhold til homofili har hun i bakhodet.

– Jeg visste jo at vi kunne komme til å måtte velge mellom prestetjeneste og samliv. Mange av oss kalte det å måtte velge mellom kirken og kjærligheten.

– Så du for deg på den tiden at du kunne bli den første åpne, lesbiske presten i Norge?

– Nei, det gjorde jeg ikke. Vi tenkte ikke sånn. De overskriftene der er det andre som setter.

Som student er hun fullt klar over at det ikke er mulig å bli ordinert når man er sammen med en kvinne.

– Men samtidig håpte vi jo på at det skulle bli mulig, legger hun til.

Avtalen

I 1995, etter fullført praktikum, er Sunde klar til å ta fatt på sin første prestejobb som prestevikar i Ringsaker i Hamar bispedømme.

Hun har nylig blitt kjæreste med Eleanor Brenna fra Oslo, som hun har falt for i Åpen kirkegruppe. Men partnerskap er det altfor tidlig å snakke om.

Sunde har tidligere latt seg intervjue i en bok om lesbiske kristne, og er allerede kjent i mediene som «den lesbiske presten». Men siden hun ikke lever sammen med en kvinne er det ingen hindring for å gå inn i en prestestilling.

Hun drar fra Oslo til Hamar for et møte på kontoret til biskop Rosemarie Köhn. En venninne kjører henne i bil for å unngå påtrengende journalister på togstasjonen.

Like før Sunde trer ut av bilen, sier venninnen at «nå må du for all del ikke skrive under på noe».

– Selvsagt ikke, forsikrer Sunde.

Inne på bispekontoret møter hun stiftskapellanen. Han ber om en forsikring om at Sunde er enslig, og at hun ikke vil inngå partnerskap mens hun er prest.

Hun blir perpleks. Hun opplever det ydmykende. Hun vet at hun er eneste søker, og biskopen har tidligere redegjort offentlig for hennes sivilstatus.

Men Sunde bekrefter. Hun er enslig, og har ingen planer om partnerskap.

– Vi må ha det skriftlig, sier stiftskapellanen og tar frem en kontrakt.

I Sundes bok er innholdet i avtalen gjengitt: «Biskopen vil sammen med Siri Sunde med dette orientere om at det er klargjort og bekreftet at så lenge Siri Sunde er i kirkelig tjeneste, skal det ikke være tvil om at hun lojalt vil følge den gjeldende kirkelige norm og praksis hva angår partnerskap og samboerskap»,

Biskop Köhn kommer inn. Både hun og Sunde signerer.

I etterkant skammer Sunde seg. Hun skulle ønske hun hadde tatt betenkningstid.

– Men jeg trøstet meg med at jeg hadde gjort det beste jeg kunne i situasjonen, sier hun.

– Kunne ikke veie tyngre enn ordinasjonsløftet

Ett år senere går hun over i en ny prestejobb i Nordre Land. Forholdet til Eleanor utvikler seg videre, og etter et halvår blir det tydelig for dem at de ønsker å etablere seg.

De begynner å planlegge partnerskapsinngåelsen, som skal skje sommeren 1997.

Hun stortrives som prest, og med folk og natur på innlandet, og i januar 1996 blir hun ordinert av biskop Rosemarie Köhn i Åmot kirke i Nord-Torpa.

Samtidig begynner Sunde å forberede seg på oppsigelsen. Men hun klarer ikke å sende den. Hun opplever at det å slutte som prest vil være et svik mot kjærligheten.

Hun ber om en samtale med biskopen og forteller at hun har bestemt seg for å inngå partnerskap, til tross for avtalen hun har signert.

– Jeg kunne ikke la denne avtalen, gitt under press, veie tyngre enn ordinasjonsløftet.

Tas ut i permisjon

Hun husker tilbake til det hun tenkte i studietiden – at hun ville kunne komme til å måtte velge mellom kirken og kjærligheten.

– Det sto ikke bare om kjærligheten mellom Eleanor og meg, men også om kjærligheten til folkene som jeg var prest for.

Etter flere samtaler med biskopen går Sunde med på å ta permisjon, i første omgang frem til Kirkemøtet høsten etter partnerskapet.

Samtidig forteller hun i boken at hun får en forsikring fra Köhn, som ikke er gjengitt i noe møtereferat. «Da kan vi jo egentlig ikke gjøre annet enn å gratulere. Og det med det løftet, det skal i hvert fall aldri bli brukt mot deg», sa Köhn, slik det er gjengitt det i boken.

Kjærligheten er en gave. Jeg var så privilegert at jeg fikk oppleve den i rikt monn.

Diskuteres fra Stortingets talerstol

«Presten Siri Sunde inngikk lørdag homofilt partnerskap i Oslo tinghus. På forhånd hadde Hamar-biskop Rosemarie Köhn bedt henne søke om permisjon. Kritikere krever at hun trekker seg fra prestegjerningen».

Slik lyder nyhetsmeldingen fra NTB som trykkes i en rekke medier 28. juni 1997.

Sunde husker seremonien som varm og høytidelig, i et vakkert pyntet rom i tinghuset der forlovere og noen få venner er til stede. Det var en lykkens dag.

Senere på dagen feirer paret partnerskapsinngåelsen med familie og venner på Hardangervidda, med både forbønnshandling og fest. Samtidig melder nyhetsbyrået NTB om avtalen som Sunde hadde signert to år tidligere – at hun skulle si opp i det øyeblikk hun inngikk partnerskap med en annen kvinne.

Flere kritikere sier at Sunde har brutt løftet til biskopen. Kirkeminister Jon Lilletun (KrF) mener Sunde burde si opp sin stilling, en uttalelse som statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) senere forsvarte fra Stortingets talerstol.

Samtidig blir det klart at Kirken ikke kan avsette Sunde. Det må eventuelt Kirkedepartementet gjøre etter initiativ fra biskopen.

---

4 raske

• Gud er: kjærlighet
• Jeg klarer meg ikke uten: mobiltelefonen min
• I gravferden min vil jeg ha denne sangen: O bli hos meg
• Boka alle må lese: «Mitt kall» av Ingrid Bjerkås

---

Slås ring rundt av lokalmiljøet

Fem måneder senere vedtar Kirkemøtet at personer som lever i homofilt samliv ikke kunne inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket. Sunde forblir permittert.

I permisjonstiden jobber hun blant med saksbehandling og konsulentarbeid ved bispekontoret, mens Lærenemnda vurderer saken mot henne.

– Vurderte du å forlate Den norske kirke mens dette pågikk?

– Jeg vurderte ikke å forlate Den norske kirke, men jeg vurderte å slutte som prest. Jeg var usikker på om jeg hadde krefter til å fortsette.

– Hva gjorde at du fant styrke til å fortsette?

– Eleanor og jeg hadde ‘giftet oss’. Vi kunne endelig flytte sammen, bo på samme sted og skape vårt eget hjem sammen. Det hadde vi lengtet etter. Eleanor trivdes også i Torpa, heldigvis. Vi fikk venner, og vi ble en del av menighet og lokalmiljø.

Hun forteller at lokalmiljøet slo ring om dem da permitteringen ble kjent.

– De inkluderte oss og oppmuntret oss og ville at vi skulle bli i bygda. Det ble til og med organisert underskriftskampanje for å få biskopen til å si ja til at jeg kunne fortsette som prest, forteller Sunde.

Oppreisning

I februar 1999, mer enn ett og et halvt år etter partnerskapsinngåelsen, kunngjør Rosemarie Köhn at Siri Sunde får komme tilbake til stillingen som kapellan i Nordre Land.

Samtidig får Sunde det som hun opplever som en oppreisning fra biskopen: nemlig en erkjennelse av at det var urimelig å avkreve et løfte om å inngå partnerskap.

Den sterke motstanden til tross – Siri Sunde har aldri tvilt på at hun gjorde det rette.

– Kjærligheten er en gave. Jeg var så privilegert at jeg fikk oppleve den i rikt monn, både i det å være prest og i det å elske og å bli elsket. Da måtte jeg ta imot, selv om det ville koste.

– Du har ikke blitt sint på Gud i alt dette?

– Jeg har aldri hatt et komplisert forhold til Gud. Helt fra jeg var liten, har jeg trodd at Gud er større og elsker alle mennesker. Når kirken skaper grenser mellom folk, er det den som tar feil. Sinne og fortvilelse over diskriminering og maktspill både mot meg og andre, kjenner jeg på. Men jeg tror ikke det er Gud som står bak dette, det er menneskeskapt.

Når kirken skaper grenser mellom folk, er det den som tar feil.

Mener kirken ikke er klar til å si unnskyld

I dag, 27 år etter partnerskapsinngåelsen, holder Siri og Eleanor liv i kjærligheten. Siri er i dag pensjonist etter en lang karriere som prest, og bor sammen med Eleanor på Haugerud i Groruddalen i Oslo.

– Jeg er utrolig takknemlig for at vi har hverandre, og for at jeg kan se tilbake på rike år som prest.

Hun mener fortsatt Den norske kirke har en vei å gå. I dag praktiserer Den norske kirke to syn på likekjønnet vigsel, som kommer til uttrykk ved at prester kan velge å reservere seg mot å vie likekjønnede.

– Det er et fremskritt, men samtidig gir det egentlig anledning til å diskriminere. For det oppleves som diskriminering når noen kan si «du kan ikke gifte deg i min kirke, for du lever i synd».

Mange mener Den norske kirke bør be LHBT+-personer om unnskyldning. Siri Sunde mener det er for tidlig.

– Så lenge man har de to synene, mener jeg at man egentlig ikke kan be om unnskyldning. Om man ikke samtidig endrer praksis, så blir den unnskyldningen tom.

I dag er hun stolt over at hennes og Eleanors livsvalg har vært med på å bane vei for skeives plass i kirken.

Hun påpeker samtidig at hun aldri inngikk partnerskap for å tvinge frem en endring i kirken, som hun lenge ble beskyldt for.

– Men når livet vårt ble slik, så fikk det den konsekvensen. Kirken kunne ikke lenger bare diskutere homofili som en sak, for nå var det tydelig at det var mennesker det handlet om. En uenighet som hadde ligget der lenge, kom til syne, sier hun og legger til:

– Vi brøt en is. Jeg vil alltid se på det som en seier for kjærligheten.