– Det er en feilslutning at alle som ikke tror på Jesus skal til helvete

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Du får meg til å se så from ut, sier Ingeborg Sommer, etter at fotografen har stilt henne opp ved altertavlen i Skøyen kirke. Hun legger til:

– Men jeg kjenner meg jo som et ganske alminnelig menneske.

Sommer er prost i Bærum, men Vårt Land møter henne i kirken der hun har vært menighetsprest i 18 år, og som hun fortsatt sokner til.

Hun har nylig kastet seg inn i debatten om frelse og fortapelse i Vårt Lands spalter. I et leserinnlegg slår hun fast at troen på livets to utganger ikke er en del av kjernen i den kristne tro.

– Vi skal ikke gå rundt og være redde for helvete. Tvert imot skal vi være fulle av håp og mot i møte med alt som bryter ned, sier hun.

I manges øyne er det kontroversielt å tro at alle blir frelst til slutt. Men det er ikke første gang Sommer har fått høre at hun går imot Guds ord.

Fikk motbør fra kvinneprestmotstandere

Kirken har alltid vært en naturlig del av Ingeborg Sommers liv. I ungdomstiden var tilhørigheten til Fana menighet i Bergen viktig.

Valget om å bli prest landet hun på etter et forsøk på å studere matematikk på Universitetet i Bergen. Hun fant fort ut at det ikke var noe for henne.

– Jeg skjønte at jeg ikke var smart, sier hun og humrer.

Ingeborg Sommer. Prost i Bærum

Flere prester oppfordret henne til å bli prest, og hun tok oppfordringen. Dermed begynte hun å studere kristendom på NLA i Bergen.

Alle prestene Sommer kjente var menn. Hun tenkte likevel ikke at det var kontroversielt at hun, en kvinne, ville bli prest. Ikke alle hennes medstudenter så det på samme måte. På NLA fikk hun hun kjenne datidens teologiske stridigheter i Den norske kirke på kroppen.

Sammen med et par andre kvinnelige teologistudenter opplevde hun å få høylytt motbør.

– Jeg opplevde et voldsomt sinne mot oss, særlig blant studentene. Vi gikk imot Guds ord, og vi undergravde evangeliet, fikk vi høre.

---

Ingeborg Blindheim Sommer

  • Prost i Bærum
  • Gikk tidligere år ut mot forkynnelse av livets to utganger
  • 51 år
  • Gift, to barn

---

Skade på sjelen

De to årene ved NLA var preget av krasse teologiske diskusjoner om kvinnelig presteskap.

– Jeg kunne jo bare latt være, men jeg følte at dette var en kamp som jeg måtte stå i. En kamp som var verdt å kjempe.

I dag er hun ikke like sikker.

– I retrospekt tenker jeg at jeg aldri skulle ha brukt to år av mitt liv der. Der og da tror at jeg tok litt skade av det. Ikke på troen, men på sjelen.

Sommer tok resten av presteutdanningen ved MF vitenskapelig høyskole i Oslo. Kontrasten til årene på NLA var sterk.

– Jeg flyttet til Oslo, og så meg aldri tilbake, sier bergenseren.

Vi gjør troen for liten om det å være fortapt handler om å komme til helvete.

Fikk døden tett innpå

Som prest og teolog jobber Sommer tett på døden. Men det siste året har den kommet enda tettere på.

I september i fjor ble Sommer sendt til hasteundersøkelse på sykehuset etter et legebesøk. Få dager senere fikk hun påvist kreft.

I løpet av én dag gikk hun fra å være helt frisk, til å bli pasient. Hverdagen ble snudd på hodet.

Sykdommen ble oppdaget tidlig, og Sommer er ferdig med behandlingen. Den ser ut til å være vellykket, og hun er nå tilbake hun tilbake i jobb.

Ingeborg Sommer. Prost i Bærum

– Hvordan var det å få døden så tett innpå?

– Det kommer ikke som noe sjokk på meg at også jeg er dødelig, sier, hun, og legger til at hun aldri fikk en dødsdom.

Likevel kjenner hun på frykt for døden.

– Men det handler ikke om himmel og helvete. Etter at jeg fikk barn, så ble jeg veldig redd for å dø, også fordi jeg i jobben ser foreldre dø fra barna sine.

– Og så møter du det selvfølgelig litt ekstra når du får en alvorlig diagnose, legger hun til.

Kjente på ansvaret

Da sykdommen inntraff hadde hun vært prost i Bærum i mindre enn ett år.

Sommer synes det var tøft å bli sykemeldt.

Det kommer ikke som noe sjokk på meg at også jeg er dødelig.

– Alle rundt meg er helt supre, men prostejobben kan ikke fullt ut erstattes på en enkel måte. Jeg følte at jeg ikke hadde tid til å være syk. Jeg har jo lyst til å fungere, og være full av krefter og giv.

– Kjente du mer på ansvarsfølelsen enn på dødsangsten?

– Ja, jeg tror kanskje det.

Behandlingen tappet henne for krefter. Nå er den avsluttet, men ettervirkningene er fortsatt merkbare.

– Det er kjedelig å ha mindre overskudd. Plutselig så er batteriene utladet, uten at jeg ser det komme.

– Du fremstår ganske ubekymret i møte med dette?

– Ja. Jeg hadde en periode i sykemeldingstiden der jeg var veldig lei meg, men jeg tror det handlet om summen av alt. Også det at jeg ble minnet om at jeg er dødelig, men samtidig er det noe jeg er vant til å tenke på.

Olavsstipendet

Foruten arbeidet som menighetsprest og senere prost, har Sommer forsket på personlig tilrettelegging av gravferd i Den norske kirke.

I 2019 ble hun tildelt Olavsstipendet for å jobbe med prosjektet.

Der tar hun blant annet til orde for at gravferdsordningen må åpnes opp på en måte som gir mer rom for menneskers levde liv.

Siden den gang har kirken satt i gang arbeidet med å revidere gravferdsliturgien.

Når Sommer har holdt gravferder er det ikke sjeldent har hun fått høre fra sørgende at de ikke ønsker at fortapelsen skal være tema i gravferden for deres kjære.

Det får Sommer til å undre seg, og var noe av bakteppet da hun gikk inn i helvetesdebatten tidligere i år.

For henne er fortapelsen en uaktuell tematikk å ta opp i en gravferd.

– Jeg lurer på hvor mange år det er siden noen har snakket om fortapelse i en gravferd, i alle fall i kirken slik jeg kjenner den. Men selv om vi aldri snakker om dette, bor uroen for at det skal skje, likevel dypt i folk. Og den må jo komme fra et sted.

– Jeg skulle ønske at jeg kunne garantere at det aldri vil skje igjen, men kan jeg dessverre ikke. Det er kanskje det som bekymrer meg, legger hun til.

---

4 raske

  • Gud er: nær og evig
  • Jeg klarer meg ikke uten: fellesskap
  • På gravsteinen min skal det stå: Navn, fødsels- og dødsdato og et enkelt kors
  • Boka alle må lese: alle må lese litt i Bibelen

---

Utelater vers i gravferder

Når Sommer holder gravferder velger hun å utelate Johannes 3,16, som også kalles «den lille bibel», med sitt løfte om at for at hver den som tror på Gud ikke skal gå fortapt.

Bibelverset, som kanskje er det mest kjente verset av dem alle, hører med i inngangsordet i Den norske kirkes gravferdsliturgi, og er ikke et valgbart ledd.

– Jeg velger det bort, selv om det ikke er lov, sier hun.

Hun mener fortapelsen ikke har en plass i en gravferd.

– Jeg har ikke noen problemer med Johannes 3,16 i min egen tro og teologi, men det handler om å lese ordet «fortapt» i starten av gravferden. Det er en feilslutning at alle som ikke tror på Jesus skal til helvete, men dessverre er det mange som hører nettopp dette.

Hun mener det er for snevert å se på Johannes 3,16 som en oppsummering av kristen tro.

– Det er ikke en liten bibel for deg?

– Nei. Det er ett av mange fine bibelvers, men må ikke tas ut av sin sammenheng.

Vi gjør troen for liten om det å være fortapt handler om å komme til helvete.

Mener fortapelse kan finnes overalt

– Bør fortapelsen være et lukket kapittel i Den norske kirke?

– Nei, ikke fortapelsen, men det å knytte fortapelsen til utgangen av livet. For vi kan alle gå fortapt i vår verden. Det må vi fortsette å snakke om. Og derfor er troen viktig: den hjelper oss til å finne frem. Men vi gjør troen for liten om det å være fortapt handler om å komme til helvete.

– Hva er helvete, da?

– Jeg tror det er overalt der mennesker gråter og skjærer tenner, og overalt hvor mennesker kjenner seg fortapt.

Sommer blir synlig rørt.

– Jeg synes det er vondt å tenke på alle som kjenner seg fortapt. Det er mye menneskelig nød, i våre nære sammenhenger, og i den store verden. Derfor er det så viktig å skape gode, trygge fellesskap hvor vi kan høre til, særlig når vi kjenner oss fortapt.

Ingeborg Sommer. Prost i Bærum

Universalisme

– Det er dypt menneskelig å undre på hva som skjer i evigheten. Er ikke det kirken sin plass å gi svar på det spørsmålet?

– Jo, vi må absolutt snakke om evigheten. Sammen kan vi undre oss over det evige, og jeg tenker at det det finnes ett konkret svar på hva som skjer i møte med døden: at Jesus sier til oss «I dag skal du være med meg i paradis.»

I debatten om livets to utganger blir Sommer og hennes meningsfeller ofte kalt universalister. Universalisme brukes for å beskrive troen på at alle mennesker blir frelst til slutt, og at ingen går fortapt. Ofte brukes ordet nedsettende mot meningsmotstandere, mener hun.

– For meg er det ikke så viktig hva du kaller det, bare at det er god teologi. Og uansett hvordan vi ser på det, så gjør det ikke Jesu frelsesverk noe mindre. Noen spør: «Hvis alle mennesker blir frelst, hvorfor var det da viktig at Jesus døde på korset?» Da blir svaret mitt: «Det er viktig nettopp fordi at alle mennesker skal bli frelst.»

Designer-gravferder

Når Den norske kirke nå skal revidere gravferdsliturgien er det flere som tar til orde for større fleksibilitet i møte med pårørendes ønsker.

Hun er likevel tilbakeholden til å åpne helt opp for personlige designede gravferder.

– Jeg tror at ideen om at hver enkelt av oss skal få en seremoni som er skreddersydd til oss høres mer forlokkende ut enn den er i praksis. Folk trenger også tryggheten det gir å komme til tradisjoner som har utviklet seg gjennom kirkens 2000 år lange historie.

Selv om det i noen gravferder kan være enkelt å sette sammen elementer som representerer den avdøde, er det ikke alltid tilfelle, påpeker hun.

– Da Lillebjørn Nilsen nylig ble gravlagt, var det nok ikke vanskelig å plukke sanger og musikk som gjenspeiler hans liv. Men de fleste av oss lever helt alminnelige liv. Og vi må heller ikke glemme at veldig mange har levd krevende liv. Skal også døden gjøres til en konkurranse om å være ekstraordinær?