Mer kaptein enn pastor

– Å vokse opp uten en mor, det gir noen mangelsykdommer.

Lars Christian Gjerlaug sitter i den grå sofaen på det avlange kontoret sitt. Rommet, som IMI-kirken Kollektivet leier av Frelsesarmeen i hovedstaden, brukes også som både møterom, søndagsskolerom og oppbevaringsrom.

På veggen henger et kart over Oslo.

Gjerlaug er pastor i en av byens raskest voksende menigheter. Kollektivet har gått fra 30 til 600 gudstjenestedeltakere på fem-seks år.

Selv er ikke Gjerlaug så opptatt av kirkevekst. Derimot er han ganske opptatt av det han kaller «åndelig globalisme».

---

Lars Christian Gjerlaug

• 43 år
• Gift, tre barn
• Pastor i IMI-kirken Kollektivet i Oslo.

---

Sorg – og rom for Gud

Da Gjerlaug var barn, ble moren alvorlig syk. Mot slutten av livet bodde hun på sykehjem.

Sammen med faren og sine tre søsken dro han for å besøke henne. Det var 17. mai, og alle var pent kledd til nasjonaldagen.

– Så kjente hun oss ikke igjen. Opplevelsen av å ikke bli gjenkjent av min egen mor, den merket meg.

Moren døde av kreft samme år, da Gjerlaug var 11 år gammel.

– Det er en sorg og et savn, på så mange plan. Men det åpnet kanskje også et rom for meg til å veldig tidlig få et nært forhold til Gud. Det var en sorg som også ble en slags velsignelse.

Tilliten til Guds kjærlighet er avgjørende for ham, forteller pastoren.

– Det kan høres banalt ut, men under alt som handler om forsoning og evangeliets kraft, så ligger troen på at Gud liker meg. Det er selve kjernen i min tro.

Han forteller at han finner en hvile i å bare være i Guds nærvær.

Slik har det ikke alltid vært.

---

IMI-kirken Kollektivet

• En selvstendig pinsemenighet i Oslo.
• Står i fellesskap med IMI-kirken i Stavanger, som er tilknyttet Normisjon og Den norske kirke.

---

En Gud som forandrer liv

Han vokste opp i Pinsebevegelsen, i menigheten Filadelfia på Hamar. Verdens beste menighet, ifølge ham selv. Der opplevde han seg både trygg og sett, forteller han, og han ble værende i ungdomsarbeidet hele tenåringstida.

Noe av det som gjorde mest inntrykk, var årlige sommerstevner på Hedmarktoppen, hvor mange fra miljøet rundt Evangeliesenteret var til stede.

– Det var folk som hadde sittet i fengsel som fortalte at de hadde møtt Jesus. Vi så liv som ble forandret. Jeg var helt fjetret. Dette har vært med meg hele veien, det at Gud faktisk forandrer liv.

Da han gikk ut av Hamar katedralskole så visste han at han ville på bibelskole. Men hvor? Det var mange Afrika-misjonærer i familien, og den unge pinsevennen gjorde et nettsøk på «Afrika bibelskole». Øverst på resultatlista stod Rhema Bible Center, 90-tallets sørafrikanske kristen-suksess.

Åndelig stress

I likhet med 2.000 andre fra hele verden, ble Gjerlaug elev på bibelskolen til den store megakirken. Gjerlaug forteller om et ungdomsarbeid som ga nye muligheter til unge som bodde på gata, og om en kirke som vokste fra 20.000 til 30.000 mennesker i løpet av de to årene han selv var med.

– Jeg fikk se hvordan en menighet kunne bety en forskjell i et lokalmiljø og en nasjon.

Selv om det inkluderende fellesskapet og det sosiale arbeidet betydde mye for mange, så var det også deler av forkynnelsen han i dag vil karakterisere som usunn.

– Et tegn på Guds velsignelse var at du tjente mye penger, og et tegn på sterk tro var at du ble helbredet.

Han forteller at han opplevde det han kaller «åndelig stress»: Gjør litt mer, be litt mer, tro litt mer, faste litt mer. Det ble aldri godt nok.

Da han kom tilbake til Norge, hadde han store planer. Han skulle lede folk til tro, og leve helhjertet som kristen. I stedet ble han overveldet av depresjon og angst.

Faste og be?

Mens han studerte teologi på Det teologiske menighetsfakultet, nå MF vitenskapelig høyskole, ble han nødt til å jobbe seg gjennom sorg, tanker og følelser knyttet til tapet av moren. Han husker det som tungt og krevende.

– Jeg visste ikke om andre som var deprimert, og skjønte ikke helt hva det var. Skulle jeg faste og be det bort? Jeg kom rett fra Rhema, og det var et ganske stort fall derfra til å ligge i fosterstilling i angst.

I prosessen fikk han god hjelp av å snakke med en prest. Han kom i kontakt med andre strømninger i det kristne landskapet, og leste litteratur om spiritualitet og åndelighet som han tidligere ikke hadde hørt om, blant annet av forfattere knyttet til retreatbevegelsen.

Gjerlaug mener erfaringen av å miste moren, og tiden med depresjon og angst, gjør at han ønsker ærlig forkynnelse som tar livet på alvor. Pastoren har tre barn, et av dem har Downs syndrom. Han er åpen om at også det kan skape noen utfordringer.

– Vi kan stole på Gud og vi kan rope til ham, men vi må være ærlige om at livet er komplisert.

---

4 raske

• Gud er: En god venn
• Jeg klarer meg ikke uten: Kona
• På gravsteinen min skal det stå: Sees igjen
• Boka alle må lese: Marte Michelets to bøker om det norske holocaust

---

Vil ha ærlig forkynnelse

Han er opptatt av at forkynnelsen skal være frimodig.

– Men når man er frimodig må man også være troverdig. For hver gang noen blir helbredet, må vi snakke om hvordan det er å leve uten å få bønnesvar. Hver gang vi feirer at noen har fått barn, må vi tenke over hvordan det er å ha bedt i ti år om å få barn, uten å ha fått det.

Han setter pris på iveren og begeistringen som finnes i Pinsebevegelsen.

– Det finnes en åndelighet som er utrolig befriende. Noe av det tankegodset jeg hadde med meg var at jeg måtte søke Gud, og lytte meg inn på ham. Men nå tenker jeg at sannheten er at Gud søker oss.

Han legger til:

– Det kan høres ut som en lek med ord, men for meg er det utrolig viktig. Gud leter etter Adam og Eva i hagen, faren speider etter den bortkomne sønn. Relasjonen er drevet av Gud, og jeg forsøker å la meg finne av ham.

Barn, huslån og menighetsplanting

Etter studietiden på MF jobbet Gjerlaug flere år som ungdomspastor i Filadelfiakirken i Oslo. Samtidig ble han bedre kjent med en kristentro hvor fokuset var på å være i Guds nærvær.

For rundt seks år siden bestemte han og kona Anita, sammen med to andre par, at de ville starte en menighet.

– Når man blir voksen så kommer ofte barna, bilen og huslånet, og da må man ta noen tydelige grep hvis man vil at livet skal handle om det man ba så innstendig om da man var ungdomsleder: «Gud, jeg vil leve helhjertet for deg».

I et års tid møttes parene og barna deres hjemme hos familien Gjerlaug. Så hadde de sin første samling i Søndre Skøyen kapell, hvor det ble satt fram stoler til rundt 30 personer.

Det dukket opp nærmere 70.

Muslimer på gudstjeneste

I dag, omtrent fem år etter første møte, kommer det over 600 på gudstjeneste i lokalene som menigheten leier av Frelsesarmeen.

– Det har vært fem år med «festival» hele året. Det er veldig gøy at så mange kommer. Men målet i seg selv er ikke vekst. Det som berører meg er at jeg har fått møte Gud, og får lede andre til opplevelsen av at Gud finnes.

Ifølge Gjerlaug har det i alle årene kommet mennesker på gudstjenestene som ikke er kristne. Menigheten består av folk fra hele kirkelandskapet, og mange som er undrende og vil vite mer, forteller han.

– Det er blant annet en gjeng muslimer som ofte kommer fordi de trives med å være her. Og etter gudstjenesten brukes salen som overnattingssted for de utslåtte, så dem mingler vi også med på vei ut.

Han viser til Frelsesarmeens overnattingstilbud for mennesker i Oslo som ikke har et sted å sove.

– Jeg tror menighetsvekst kommer av at det finnes et liv der. At det går rykter om at Gud gjør noe i menigheten. Vi har en veldig frimodig kjerne som inviterer med både kolleger og studievenner.

Ifølge pastoren har de ikke hatt noen strategi for å verken vokse eller «innta Oslo by», og han erkjenner at ledergruppa ikke alltid klarer å holde tritt med veksten.

– Kirka vår heter Kollektivet, og det navnet bunner i at vi er en gjeng som gjør dette sammen. Jeg er pastor, men kaller meg sjeldent det. Jeg ser på meg selv som kaptein på et lag der vi sammen hjelper hverandre til å holde hjertene varme.

Reflekterer over makt

I begynnelsen kjente han alle medlemmene, men slik er det ikke lenger, selv om han drikker utallige kaffekopper med folk i menigheten hver uke.

Selv om han ikke kaller seg pastor så ofte, så reflekterer han jevnlig over maktposisjonen han er i.

– Det er en del som bare ser meg på scenen på søndager, og da snakker jeg om Gud. De ser en åndelig bit av meg. De vet ikke om småkrangling i bilen på vei dit, eller at jeg kan være lat og irriterende perfeksjonist.

Han lener seg framover, det er tydelig at temaet engasjerer.

– Så kan de få en forestilling av hvem jeg er som er nesten sann. Det kan være fristende for en leder å spille på lag med dette bildet av hvem man er. Hvis jeg skulle prøve å leve opp til forventningene, så ville jeg nok endt opp med å trekke meg unna så folk ikke skulle se hvem jeg egentlig var. Det vil jeg ikke.

I stedet forsøker Gjerlaug å være så ærlig som mulig.

– Her om dagen ble jeg sittende sammen med noen som leser uhorvelig mye bibel. Jeg måtte bare si at «jeg leser definitivt minst bibel av oss». Da tror jeg at jeg skuffet dem litt.

Han opplever pastorrollen berikende. Stadig er han i samtale med mennesker som deler fra egen historie og hverdag, forteller han.

– Jeg bærer mange menneskers liv i hjertet. Det er kjemperikt, til tider tungt, og det har også et snev av ensomhet.

Åndelig globalisme

Gjennom årene har pinsepastoren blitt kjent med ulike retninger innen kristendom. Han beskriver variasjonen som et koldtbord.

– Jeg står stødig der jeg er, men jeg forbeholder meg likevel retten til å smake litt på de andre rettene.

Retreat i et fransiskanerkloster i Italia, flere timer lange lovsangsmøter på karismatiske konferanser i USA – Gjerlaug setter pris på variasjonen.

– Jeg kaller meg «åndelig globalist». Jeg har veldig tro på at vi som kristne sammen ser breddene og dybdene i Gud.

Han mener Pinsebevegelsen har noe å lære av den lange kristne tradisjonen som kommer forut for dem, og at læringen godt kan gå begge veier.

– Overfor mine lutherske prestevenner er jeg veldig frimodig. Jeg kan takke dem for at de viste meg retreatens verden, men utfordrer dem også på bruk av nådegaver, for eksempel.

Han forteller om mange eksempler fra menigheten hvor mennesker får en innskytelse om noe de skal si til en annen. Ifølge Gjerlaug har disse ordene flere ganger betydd noe konkret i menneskers liv, og fungert som en bekreftelse på at de er sett og hørt av Gud.

Selv kaller han dette for «profetiske ord».

– Modale hjelpeverb jakter på oss

Selv om pastoren har et sterkt fokus på å være i Guds nærvær, så erkjenner han at det åndelige stresset ligger latent hos ham. Kanskje er det nettopp derfor han synes «være»-aspektet er så viktig.

– De modale hjelpeverbene jakter på oss. Skulle, burde … De er livsfarlige. Som pastor burde man jo alltid gjøre litt mer, nå litt flere.

Han forsøker å fokusere på at det er Gud som handler, og at han selv får være med i det som skjer.

– Livet er stort, og jeg vet hvor Gud har satt meg: Jeg er gift, trebarnsfar, er pastor, har vokst opp uten mor, er far til et barn med Downs syndrom. Det er min virkelighet.

Han oppsummerer det hele slik:

– Gråt og latter. Sorg og ekstase.