Kirke

Misjonærekteskapet

Mor satt i en nemnd i Misjonsselskapet etter at hun var kommet tilbake fra Japan for godt. Den hadde til oppgave å godkjenne misjonsstudentenes valg av den de ønsket å gifte seg med.

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Tidlig i misjonshistorien var både misjonsvenner og enkelte misjonsledere imot at misjonærene giftet seg, av hensyn til tjenesten. Dette trosset de fleste misjonærene, men likevel har misjonærekteskapet vært et tema hele tiden. Mange forhold har fått kjørt seg, selv om forutsetningene var klare.

Misjonsstudentenes valg av ektefelle hadde misjonen ingen ting med å legge seg opp i, tenkte jeg som tenåring. At en nemnd skulle godkjenne var å sammenlikne med at foreldrene til unge japanere skulle godkjenne den utkårede når hun eller han nervøst ble presentert for dem.

Senere i livet har jeg fått langt større forståelse for at en heftig forelskelse ikke uten videre er en kvalifikasjon god nok til å inngå ekteskap, særlig ikke for en misjonær. Kanskje kunne det være behov for litt hjelp gjennom en samtale om de utfordringer et misjonær-ekteskap står overfor. Risikoen for store påkjenninger er jevnt over større enn når en lærer gifter seg med en sykepleier i en norsk småby.

Holdningsendring

I tillegg til å godta og tilpasse seg en annen person, handler det om å dele et liv som vil være preget av et kall. Begge må identifisere seg med formålet for utreisen. Ellers kan friksjonene melde seg fort. Begge parter må være forberedt på forsakelser, spenninger, risikomomenter, språklige og kulturelle utfordringer. Hvis holdningene til dette spriker for mye, kan livet framover bli tungt, i verste fall kan både oppholdet i misjonslandet - og ekteskapet - brått få en ende.

Mormor måtte vente ett år før hun fikk lov å reise til Kina for å gifte seg med morfar. Forholdet måtte testes ut, ikke bare for å vite om kjærligheten var ekte, men om forloveden også hadde vilje til å gå inn i misjonærens krevende hverdager.

Det var enda tøffere krav da Misjonsselskapet sendte ut de første misjonærene til Sør-Afrika. Hans P. S. Schreuder, som senere ble misjonsbiskop, var prinsipielt imot at de som skulle reise ut giftet seg. Det ville hindre dem i å virkeliggjøre misjonærkallet, mente han. De fleste misjonærene valgte å trosse en slik oppfatning. De tok med seg hustruer og fikk barn. Det fortelles at mange misjonsvenner var bedrøvet over dette. Misjonærene skulle konsentrere seg om tjenesten, ble det sagt. Men også Schreuder giftet seg etter noen år.

Tidligere Madagaskar-misjonær og generalsekretær i Misjonsselskapet, Lars Dahle, tok kraftig til motmæle mot denne tenkningen. Han gikk grundig til verks: Misjonærer bør være gift for sin fysiske helbreds skyld. I mange kulturer vil en ugift misjonær støte på problemer: De kan ikke ansette en lokal hushjelp av hensyn til ryktespredning. De vil heller ikke kunne veilede kvinner eller føre sjelesørgeriske samtaler med dem. Nei, en misjonær trenger en venn og samtalepartner i sin gjerning, mente Dahle. Ensomhet på en avsides misjonsstasjon kan føre til at utsendingen «åndelig ruineres», skrev han. En misjonærkone kan lede til en naturlig inngang til den kvinnelige del av befolkningen, heter det i et omfattende forsvarsskrift for misjonærekteskapet.

Etter dette var spørsmål om å tillate giftermål knapt et tema lenger i Misjonsselskapet.

LES MER: Misjonærene kunne være svært forskjellige. Men i et fremmed samfunn var de fullstendig avhengige av hverandre

Kunne si nei

Likevel har tilretteleggingen av familielivet og forpliktelsene rundt det å inngå ekteskap forblitt et tema. Derfor ønsket misjonen å ha en nemd som kunne samtale med misjonsstudentene og forlovedene deres. Dette skulle ikke bare være et kontrollorgan. Nemnda skulle hjelpe paret til å gå gjennom en del momenter som de kanskje ikke hadde tenkt tilstrekkelig igjennom. Og nemnda kunne gi råd dersom de var i tvil om dette ville gå bra. Og av og til sa den regelrett nei til å godkjenne forholdet.

Jeg synes fremdeles at en slik «kommisjon» virket ganske alvorlig. Den kunne sikkert oppleves av enkelte som en slags domstol. En samtale med en erfaren, lyttende og godt trent personalkonsulent ville kunne ivareta de samme behovene for alle parter, er vel innstillingen i nyere tid.

Men selv om disse forutsetningene var klare, var det neppe tvil om at ekteskapene fikk kjørt seg underveis i tjenesten. Særlig når sykdom preget hverdagene. Eller når barna ikke hadde det bra. Eller når arbeidet gikk dårlig.

Mye er blitt enklere med årene i misjonærtjenesten. Flyturen hjem er unnagjort på noen timer. Tilgang på hjelp er tilsvarende forbedret. Også misjonsorganisasjonene har fått personalavdelinger som kan trå til med opplegg for dem som kjenner at kall og motivasjon får vonde skrubbsår.

LES MER: For japanere virket det veldig forpliktende å komme til kirken

Ikke som andre jobber

Likevel blir misjonærgjerningen aldri et vanlig yrkesliv der han eller hun hever sin lønn og peker på sine rettigheter i bytte mot oppgaver som skal løses. Det handler om et forhold til arbeidsgiver, men mest av alt om et direkte forhold til Gud som har sendt misjonæren til å møte mennesker som er ukjent med evangeliet. Dette er en overveldende realitet som er krevende å forholde seg til, ikke minst når vanskelighetene tårner seg opp i familien.

Et ekteskap som skal håndtere alle disse faktorene må være robust, preget av forståelse, lojalitet, varme, og en dirrende aksept for at dette ikke er som ethvert annet forhold der ting kan løses med et hastig oppbrudd eller gjennom en brå oppsigelse av en kontrakt.

Misjonæren opplever å stå i et moralsk forpliktende forhold til de japanske kristne i små og sårbare menigheter. Selv om misjonærene er utlendinger, står de ofte som et forbilde for de kristne. De forventes å være trygge personer som kan inspirere og veilede, trøste og oppmuntre mennesker. Derfor kan ikke misjonæren uten videre pakke kofferten og stikke av.

Slutten

Når sykdommen til slutt tvang min far hjem til Norge før planen, var dette heldigvis en avgjørelse andre tok for ham. Den hadde nok blitt for stor å ta alene. Det ville også vært for mye for mor å ta ansvaret for å sette sluttstrek for fars og hennes misjonærgjerning. De fikk klar beskjed av legen, og det tror jeg var en lettelse for begge.

Alt dette har jeg forstått mer av i voksne år. Likevel ser og hører barn mer enn mange voksne ofte tror. Jeg forsto at mine foreldre også i forholdet dem imellom måtte kjempe gjennom ting som trolig også slet på deres samliv. De hadde kolleger å snakke med. Det gjorde de nok fra tid til annen. Men jeg er overbevist om at mye måtte de håndtere helt alene.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kirke