Kirken levde på nåde under DDR

30 år etter at Berlinmuren falt minnes tyskerne hvilken rolle kirken spilte for den fredelige revolusjonen.

Men kirken kan ikke omtales i entall, sier den tidligere borgerrettighetsforkjemperen Peter Grimm, som har laget filmen Komplott under kirketaket. Her forteller han om modige prester og lekfolk som deltok aktivt i opposisjonen:

– Heltene var i mindre grad biskoper og de formelle lederne, sier Grimm, som selv opplevde hvordan biskopen i Berlin-Brandenburg stakk kjepper i hjulene for opposisjonsgruppen han deltok i.

LES OGSÅ: Fredsbønnen i Leipzig ble vendepunktet for Østtyskerne

En splittet kirke

Grimm var i 1985 en av grunnleggerne av Initiative Frieden und Menschenrechte (IFM), den første formelle bevegelsen som kjempet for å velte det østtyske diktaturet. Men allerede tidlig på 80-tallet deltok han i politiske grupper som fant tak over hodet i Berlins Bekenntniskirche.

I 1985 så han på nært hold hvordan kirkeledelsen i Berlin-Brandenburg grep inn for å stanse menigheten i å holde et menneskerettighetsseminar. Dette var et av mange eksempler på hvordan kirkeledelsen spilte på lag med de kommunistiske myndighetene i Øst-Tyskland.

To år etterpå ble splittelsen åpenbar under Kirkedagene i Berlin. Kirkedagene er et arrangement som minner om Almedalsuken i Sverige, og som samler både politikere og aktører i sivilsamfunnet. Men i 1987 ble opposisjonelle grupper nektet å delta.

Lokale prester og menigheter gikk dermed sammen om å lage alternative kirkedager, under navnet Kirchentag von Unten. Her fikk også IFM og andre systemkritiske bevegelser og kunstnere en plattform. 6.000 mennesker deltok, og i etterkant dannet man gruppen Kirche von Unten, som ble sentrum for den kirkelige opposisjonen, og som senere bidro avgjørende til å avsløre valgfusket i DDR i mai 1989.

– Prester og kirkeråd som var modige nok til å åpne kirkene for ulike grupper som ellers ikke fant noen møteplass, spilte en enormt viktig rolle for den fredelige revolusjonen. For kirkene var det eneste tillatte offentlige rom som sto utenfor statens direkte kontroll, og dette ble helt avgjørende, sier Grimm til Vårt Land.

Stengte døren i Thomanerkirken

Dette ble åpenbart i løpet av høsten 1989, da demonstrasjonene mot regimet fant sted hver mandag i forbindelsene med fredsbønnene i tyske kirker. Arnestedet var Nikolaikirken i Leipzig, der presten Christian Führer siden 1982 hadde holdt fredsbønner hver uke. Fra 1988 til 1989 steg besøkstallet kraftig, og fra høsten av ble bønnen fulgt av demonstrasjoner i gatene. I takt med at situasjonen tilspisset seg, etablerte Røde Kors støttepunkter i kirkene. Men ikke alle var like villige til å hjelpe. I en annen av Leipzigs kirker, den verdensberømte Thomanerkirken, tok sognepresten avstand fra demonstrantene.

Mandag 2. oktober slo politiet ned på demonstrantene på plassen rett utenfor Thomanerkirken. De hadde køller og hunder, og inne i kirken sto presten. Men han låste døren, og ingen slapp inn i Thomanerkirken. Først neste uke, under den berømte marsjen i Leipzig 9. oktober, gikk han motvillig med på å slippe Røde Kors til, etter sterkt press utenfra.

Presten het Hans Wilhelm Ebeling, og i Stasi-arkivet het det at det ikke var nødvendig å overvåke ham. Senere forklarte han i et intervju hvorfor han hadde vært tilbakeholden høsten 1989. Han var overbevist om at kirken var et «hellig sted», og at politiske grupper misbrukte dette. Ebeling vegret seg mot at kirken ble til et politiske instrument, og advarte mot å ødelegge harmonien mellom kirke og stat. Han mente Führer, og andre prester i Leipzig satte «alt på spill» når det gjaldt de privilegiene som kirken hadde opparbeidet seg de siste 20 årene.

Religionsfrihet på papiret

Kirkene hadde vanskelige kår i østblokklandene, forklarer Peter Grimm.

– Likevel stilte det seg annerledes i DDR enn i for eksempel Tsjekkoslovakia, der kirken var direkte underlagt statens kontroll. I DDR fantes det en viss selvbestemmelse for kirken.

– Hvorfor tillot myndighetene et slikt frirom?

– På grunn av det som skjedde under nasjonalsosialismen. Man vegret seg for å innføre lover eller skape et system som lignet for mye på de strukturene som nasjonalsosialistene hadde hatt. Likevel fantes det alltid forsøk på begrensninger, påpeker Grimm.

DDR hadde med andre ord religionsfrihet på papiret, men i praksis ble det ført en politikk som tok sikte på å begrense kirkens innflytelse. På 1950-tallet ble kirkelige ungdomsgrupper betegnet som ulovlige, og tusenvis av kristne elever ble nektet å gå på DDRs svar på realskolen, altså den høyere allmennskolen. Kristent hjelpearbeid ble stanset, og kristne pleiehjem ble truet med nedleggelse.

Etter påtrykk fra Moskva kom så en viss kursendring. Nå handlet det først og fremst om å skape et ideologisk alternativ. DDR innførte Jugendweihe som alternativ til kirkelig konfirmasjon, og religionsundervisning på skolen opphørte. Her fikk barna utelukkende presentert et marxistisk-leninistisk verdensbilde.

LES OGSÅ: Krigsoppgjøret ble for vanskelig for kirken

Prest satte fyr på seg selv

På 1970-tallet var situasjonen mindre anspent, men trolig var det en enkelt handling som førte til klare forandringer. I 1976 satte presten Oskar Brüsewitz fyr på seg selv og døde. Dette var hans måte å opponere mot kommunismens forfølgelse av kristne. Han ville blant annet ha slutt på at kristne barn og unge ikke fikk samme adgang til utdanning som andre.

Handlingen ble forsøkt dysset ned og bortforklart, men endte med at opposisjonen samlet seg.

To år senere, etter lange forhandlinger, fikk kirken nye løfter og rettigheter fra myndighetene. De fikk anledning til å drive sjelesorgarbeid i fengslene, kirkelige TV-sendinger og ble lovet bedre rammevilkår for diakoniarbeidet. Trolig så man nå at kirken trengtes for å stabilisere staten.

Razzia i miljøbiblioteket

Men innenfor kirkedørene fantes allerede grupper som jobbet hardt for fred og menneskerettigheter. Og utover 1980-tallet slo disse lag med andre politiske og opposisjonelle grupper.

Et kjent eksempel på dette er Miljøbiblioteket. Det ble startet av unge folk som ville sette miljøspørsmålet på dagsorden, og ble snart et bredere politisk forum. De fikk holde til i kjelleren til Zionskirche i Berlin. Her drev de blant annet et trykkeri.

Stasi holdt øye med aktiviteten her, og 1987 gjennomførte de en razzia i Zionskirche, der flere ble arrestert.

Dette viste seg imidlertid å være svært kontraproduktivt for regimet, sier Peter Grimm.

– Å gå inn i en kirke på denne måten hadde ikke skjedd siden Stalintiden. Dette var assosiasjonen som de fleste fikk, sier han.

LES OGSÅ: Opprørspresten Rainer ble statsfiende nr. 1 etter respektløse prekener

Okkuperte Stasi-kontoret

Både hendelsene i Zionskirken og Nikolaikirken er velkjente i Tyskland, men da Grimm bestemte seg for å lage filmen Komplott under Kirketaket, handlet det om å få fram de historiene som få hadde hørt om. Han dro til Weimar, til Plauen og til Wolfen:

– Jeg ville vise hva som skjedde også i provinsen. For utenfor de store byene var kirkefolkets rolle desto større, ganske enkelt fordi det var mye vanskeligere å organisere seg som opposisjonsgruppe der enn i Øst-Berlin, sier Grimm som i filmen forteller historien gjennom et knippe hovedpersoner:

I Weimar møter han blant annet Rudolf Keßner, som trykket statsfiendtlige tekster, og avdekket valgfusk. Høsten 1989 gikk han i demonstrasjonstog, og fikk ideen om å okkupere det lokale Stasi-kontoret i desember. Dette førte til at stasi-arkivene kunne reddes for ettertiden.

– Men Plauen finner jeg spesielt viktig, fordi dette var den første byen der statsmakten måtte vike for menneskemengdene, sier han og viser til hva som skjedde 7. oktober 1989. Tusenvis av demonstranter tok til gatene, politiet hadde ikke regnet med at det ville bli så mange, men sto likevel klare til å gripe inn.

Situasjonen var ekstremt spent, men Thomas Küttler, stedets 'superintendent', altså biskop, lyktes med å overtale politiets innsatsleder til å trekke seg tilbake.

– Her lyktes man med det som skjedde to dager etterpå i Leipzig, sier Grimm.

---

Den fredelige revolusjonen

• For 30 år siden falt Berlin­muren. Prosessen som rullet i forkant kalles for den ­fredelige revolusjonen, og innebar et folkelig opprør som tiltok i styrke i løpet av 1989
• Opprøret gikk hånd i hånd med innenriks- og utenrikspolitiske endringer. Under valget i mai 1989 ble det avdekket alvorlig valgfusk. DDR var dessuten i alvorlig økonomisk trøbbel.
• I Moskva tok Sovjets siste statsleder, Mikhail Gorbatsjov, til orde for glasnost (åpenhet) og perestroika (omstrukturering). Det kommunistiske regimet i DDR mistet nå sin ­viktigste støttespiller.
• I løpet av 1989 flyktet stadig flere østtyskere til Vest-Tyskland. Utvandringen eskalerte sommeren 1989 da det kommunistiske regimet falt i Ungarn, og grensen mot Østerrike ble åpnet.
• I Tyskland kalles 9. oktober for 'Beslutningens dag'. I etterkant av fredsbønnen i Leipzigs kirker gikk så mange som 100.000 i et demonstrasjonstog i Leipzigs gater. I motsetning til tidligere demonstrasjoner grep ikke politiet inn. Heretter klarte ikke lenger DDR-regimet å holde opprøret tilbake.

---