Kirke

Religion gjør politisk comeback

Mens vi hardnakkete tror at religion er på veg ut av samfunnet, gjør den i virkeligheten politisk comeback i Norden.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det er ikke sikkert vi tror mer, men vi snakker mer om tro. Den er ikke lenger en privatsak. For noen tiår siden var religionens plass blant dem som tok beslutningene i landet, et tomt spørsmål – det var lite å finne. De siste årene har det skjedd en forandring, religionen høres tydelig i samfunnsdebatten, og troende stemmer blander seg oftere inn. For ikke å si: Blir oftere kalt inn.

Tilspisset debatt

Det er til å skjønne at når kulturene møtes og innvandring står høyt på kartet, blir religion en vesentlig del av det politiske bildet. Hvis det ikke blir og vi (som i Norge, ofte) skyver ting under teppet, blir religionsdebatten heftig tilspisset – fordi muslimer er like bevisst sin tro som vi er ubevisste. Det går på trosfrihet, om hva som er hellig i tilværelsen og om religiøs likegyldighet. Men det handler om religion. Og er til syvende og sist med på å bevisstgjøre tro.

LES OGSÅ: Den norske, politiske kirke

Tall i kolonner

Den svenske presten og religionsforskeren Jonas Lindberg har satt tallene i kolonner og klart kommet fram til at multireligiøsitet, religionsfrihet, homofile ekteskap, burkaforbud og forbud mot kors i offentlig sammenheng, har satt religionsbegrepet på prøve med tilspisset debatt. Han ser tiltagende motsetninger og viltvoksende konfliktsaker som grunnen til at det er blitt sånn - og at det har synliggjort at de nordiske folkekirkene faktisk er grunnlaget for en nordisk identitet: «Dette har skjedd på en måte og i den grad vi ikke har opplevd før. Man kan ofte få inntrykk av at Norden er et av de mest sekulariserte områdene i verden. Det viser seg derimot at religion har stor betydning for hvem vi er», sier Jonas Lindberg i en kommentar til Kristeligt Dagblad.

LES OGSÅ: «Bli heller politiker, Jørgensen»

Knapt et menneske

Men det er ikke bare debatt som vekker trossamtalene – det finnes knapt et offentlig menneske som de siste årene ikke er blitt utfordret om sin tro, ikke-tro eller likegyldighet til tro. Det er et comeback. Jeg leste forleden et intervju med en profilert tysk stemme, han undret seg: «Hvor ligger bevisbyrden? Tvileren krever at jeg skal bevise at alt ikke er meningsløst. Nei, det skal jeg ikke – snarere skal min motpart bevise at alt er meningsløst! Hvorfor står du da opp om morgenen? – vil jeg vite. Og hvorfor lever du som om det finnes en mening?» Sånne «debatter», bekjennelser, undringer finner vi overalt. Det skjedde ikke for 20 år siden, enn si ti. I gårsdagens Aftenposten konstaterer Morten Holmqvist, forfatteren av boken Jeg tror jeg er lykkelig, at «ungdom er mer åpne og nysgjerrige på tro enn foreldrene». Og minner om at 63 prosenter av de unge tar kirkelig konfirmasjon i en eller annen form.

Underlig akkurat nå

Er det ikke litt underlig at religionens voksende oppmerksomhet skulle komme nettopp da Sverige og Norge endret sin status fra statskirke til folkekirke – mange ventet det motsatte? Lindberg undrer seg også, men konstaterer: «Jeg ser tvert imot tegn på at båndet mellom samfunn og kirke er blitt forsterket. Forklaringen kan være at globaliseringen skaper en økt usikkerhet om grunnverdier og nasjonal identitet, og der viser den kristne bakgrunn seg å være mer seiglivet enn en skulle tro.»

LES OGSÅ: Biskopene ber kommuner droppe tiggeforbud

Tenker vi oss om, føyer det seg inn i aktuelle sammenhenger: Det har vært flere opprør mot at det ikke skal innkalles til skolegudstjeneste, mange vil ha tilbake Du som metter liten fugl i stedet for Kua mi, jeg takker deg når det er pause i barnehagen og det vakte voldsomme reaksjoner da en TV-vert her til lands ikke fikk bære kors på halsen når hun var på jobb.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ut kjøkkenvegen

Som så mange andre friske profetier, er den langvarige om at religionen er på vikende front, en av de mest truede. Vi er tvert imot – viser forskerens arbeid – på veg mot det han kaller en «postsekularisering», hvor religionen lever sin betydning i et bredt lag av samfunnet.

Godt er det, også for kirken. For det krever skjerping og bevisst tenkning over hva levende tro er og hvor den gjelder, om den vil være del av hverdagssamtalen.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kirke