– Jeg vil at troa mi skal gjennomsyre alt jeg gjør, sa Øydis Bensø nylig til Vårt Land.
Hun er én av fire unge mennesker som i en større reportasje i Vårt Land kunne fortelle at de alle ønsker å leve i overgivelse til Gud.
Ungdom i Oppdrag-leder Andreas Nordli mener at ønsket om å leve i overgivelse er en voksende trend blant unge. Også nyhetsleder i Vårt Land, Morten Marius Larsen, spør om større vekt på personlig hengivelse kan trekke flere unge til kirken.
Tone Stangeland Kaufman, professor i praktisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole, kjenner seg igjen i historiene som de fire unge forteller i Vårt Land.
– Dette kunne ha vært meg som ung voksen, sier Kaufman, som har bakgrunn fra både bedehus og som frivillig i misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag.
– Jeg er glad for opplevelsen av at noe står på spill, noe som var livsavgjørende. Det har fått en grunnleggende betydning for mitt eget liv og livsvalg, selv om jeg har beveget meg bort fra den type miljøer nå, legger hun til.
En sterk betoning av overgivelse kan imidlertid også være usunt, påpeker hun.
– Særlig hvis det er en sterk tro på forventning om lojalitet overfor autoriteter. Jeg blir svært skeptisk når det ikke er rom for å stille kritiske spørsmål, og dersom man manipulerer mennesker.
A- og B-lag
Felles for de fire som Vårt Land intervjuet i helgens reportasje, er at de at de skiller mellom å leve i overgivelse og å «bare» være kristen.
– Det er en retorikk som er ganske vanlig i noen kristne miljøer. Det ligner tankegangen fra pietismen, der man må bli «født på ny», og det er ikke nok å bare være medlem i kirken. Jeg kjenner tankegangen godt igjen, men er skeptisk til den måten å tenke på. Jeg ville ikke beskrevet det å høre til på Kristi kropp på den måten, fordi jeg er redd det skaper et A- og B-lag, sier Kaufman.
Jeg har ingen tro på å loviske krav, og å vektlegge at noen er innenfor og andre er utenfor.
— Tone Stangeland Kaufman, professor
Hun er redd et sterkt fokus på overgivelse kan skape et snevert syn på hvordan det ser ut å være en kristen.
– Hva med å leve helhjertet i forhold til klimaet, økonomi og forvalteransvar? Vi trenger å tenke bredt om det å være en kristen, og huske at ingen av oss sitter med alle svarene.
– Er det mulig å utfordre til å leve i overgivelse uten at man får et A- og B-lag?
– Jeg tror det er mulig. Jeg mener at vi i Den norske kirke har noe å gå på når det gjelder å utfordre til fordypning og å leve helhjertet, men det handler om hvordan man gjør det. Det må gjøres på en måte som er inviterende og raus, og uten å skape dårlig samvittighet. Jeg har ingen tro på å stille loviske krav, og å vektlegge at noen er innenfor og andre er utenfor.
– Ser at jag etter lykke ikke holder
Birgitte Kessel, som er prest i Manglerud menighet i Oslo, lar seg oppmuntre av de unge som vil leve i overgivelse.
– De sier mye som er både sant og oppbyggelig, og jeg synes de stort sett snakker om det på en sunn måte. Gjennomgående opplever de at Guds kjærlighet er grunnlaget for det de gjør. Det høres ut som det ligger sunne gudsbilder til grunn, sier Kessel.
I jobben som prest merker hun at folk trekkes mot overgivelse i troen.
– Jeg tror vi lever i en tid der man har utrolig mange valgmuligheter, og at folk lengter etter å gi seg selv til noe. Jeg merker at mange kommer til et punkt der de ser at jaget etter selvrealisering og lykke ikke holder.
Likevel er hun skeptisk til å skille mellom kristne som lever i overgivelse, og dem som ikke gjør det.
– Jeg tror ikke et slikt skille nødvendigvis er konstruktivt. Jeg vil heller snakke om å bevege seg i en retning, heller enn å få et A- og B-lag, selv om de som er intervjuet helt sikkert ikke mener det slik, sier hun.
Når man velger å betone overgivelse, handler det ofte også om personlighet, mener hun.
– Vi trenger også kristne som stiller spørsmål og holder igjen, og ikke bare hopper på første og beste vekkelse. Der synes jeg Bibelen gir oss gode eksempler på forskjellige disipler.
– Trenger vi å snakke mer om overgivelse?
– Jeg tror vi trenger å snakke om overgivelse – men det må snakkes om samtidig som en del andre ting, og det må komme fra et sted der vi opplever Guds kjærlighet. Det må være noe som fører til frihet for oss, og ikke dårlig samvittighet eller skam over å ikke fikse kristenlivet.
– Å være kristen er å overgi livet til Gud
Også i Storsalen menighet i Oslo merker hovedpastor Bertel Emil Hjortland at unge trekkes mot å leve i overgivelse,
– Med forbeholdt om at vi kristenledere alltid vil se etter tegn, så opplever jeg at den yngre generasjonen, de som er mellom 20 og 30 år, har et voksende ønske om å leve i tro med Guds ledelse og ta Bibelen på alvor, sier Hjortland.
Også han vil likevel advare mot å skille kristne som lever i overgivelse fra andre kristne.
– De som forteller sin historie opplever selvsagt et skille, for i deres liv er det et før og et etter, også om de var kristen før det skillet. Men å gjøre det til allmenn teologi at det er en forskjell på overgitte kristne og andre kristne, er ikke en farbar vei. Da har historien lært oss at vi ender opp i A- og B-lag.
– Er slik tankegang utbredt i dag?
– Det er dessverre ikke en utgått måte å tenke på. Vi rangerer hverandre, og kan bli litt for spiss i diskusjoner om hvem som egentlig er ordentlig kristne. Vi må snakke med hverandre og om hverandre med en ydmykhet, og kan ikke skille på hvem som hører til hvor.
– Trenger vi å snakke mer om å leve i overgivelse?
– Kirken har alltid snakket om det, og alltid strevd med det. Det å være en kristen er å overgi livet sitt til Gud. Så trenger vi å snakke om hvordan vi gjør det på individnivå, for det vil ikke se likt ut for alle.
