Professor forsvarer demonutdrivelse: – Helt innenfor religionsfriheten

Før påske gikk rettssaken i Buskerud tingrett der et kristent ektepar er tiltalt for å ha utsatt en kvinne for fysisk og psykisk mishandling.

Ekteparet nekter straffskyld, og mener at de bare har forsøkt å hjelpe et medmenneske i nød. De skal ha forklart i retten at de har forsøkt å drive demonutdrivelse på kvinnen mens hun har bodd hos dem.

Dommen i rettssaken er ventet nå over påske.

Professor emeritus Tormod Engelsviken forsvarer praksisen med demonutdrivelse, når det gjøres på riktig måte.

– For meg fremstår dette som velmenende mennesker som ønsket å hjelpe kvinnen, men som har gjort det på en uviselig måte, sier han, og påpeker at han bare kjenner rettssaken fra mediene.

– Lang tradisjon for utdrivelse

Som professor i misjonsvitenskap hos MF vitenskapelig høyskole har han forsket på demonutdrivelse i land som Etiopia og Kina. Han viser til at åndsutdrivelse har lang tradisjon i kirkehistorien.

– I vår tid er åndsutdrivelse omdiskutert i den vestlige verden, men praksisen er fortsatt utbredt. Den er særlig utbredt i misjonens frontlinjer: i områder der kristendom møter ikke-kristne religioner.

– Er demonutdrivelse en vanlig, kristen praksis?

– I visse områder av verden, ja. Den går tilbake til Jesu egen praksis slik vi leser om den i evangeliene. De kristnes makt over de onde åndene utmerket seg også kirken i oldtiden: de kristne konfronterte de hedenske gudene, og hevdet at de representerte onde åndsmakter.

I oldtiden var det vanlig med åndsutdrivelse før dåpen, for å sikre at onde ånder ikke skulle bli med inn i det kristne livet. Spor av det finnes den dag i dag, både i den katolske og i protestantiske kirker, påpeker han.

– Dåpseksorsismen har overlevd gjennom historien, og lever i vår tid i form av forsakelsen i Den norske kirkes dåpsliturgi, forklarer Engelsviken.

I Den norske kirkes dåpsliturgi skal forsamlingen «forsake djevelen og alle hans gjerninger» før trosbekjennelses fremsies.

– Må skilles fra psykiatrien

Demonutdrivelse krever likevel stor varsomhet, mener professoren.

– Om man skal foreta en åndsutdrivelse, bør man ha kunnskap, være erfaren, ikke opptre alene, og helst være i kontakt med en troende psykolog eller psykiater for å være sikker på ikke å blande sammen åndsbesettelse og psykiske lidelser.

– Er det mulig å skille dette helt fra psykiatrien?

– Ja, og det er veldig viktig at det er mulig. Noen kristne kan ha en nådegave til å skjelne ånder på grunnlag av en slags åndelig intuisjon, men for de fleste må man forholde seg til objektive kriterier for å fastslå om det foreligger et tilfelle av besettelse.

Hvis det ikke finnes helt klare tegn på besettelse, skal man være svært varsom med å stille noen form for diagnose.

—  Tormod Engelsviken, professor emeritus

Han peker på noen kjennetegn som preger det han mener er en reell åndsbesettelse. Ett tegn kan være at noen får en voldsom reaksjon på forkynnelse om Kristus, eller ikke kan uttale Jesu navn. Et annet er at åndene kan gi seg til kjenne muntlig som personlige vesener, ofte med navn.

– Noe av det mest merkverdige er at åndene ofte kan forstå eller svare på språk som den besatte ikke selv kan, sier Engelsviken.

I tillegg peker han på at man ved en besettelse vil bli frisk umiddelbart, noe man sjeldent ser ved psykiske lidelser.

– Derfor trengs det erfaring, og ofte psykiatrisk ekspertise. Hvis det ikke finnes helt klare tegn på besettelse, skal man være svært varsom med å stille noen form for diagnose.

– Hvis en person som ikke er besatt blir utsatt for eksorsisme, er det veldig uheldig. Det kan vurderes som en form for overgrep, legger han til.

Mener kirken må forholde seg til åndetro

Troen på ånder er likevel ikke helt fraværende i Norge, påpeker han, og viser til TV-programmet Åndenes makt, som ble sendt på TV Norge til 2021, som eksempel.

– Også i vår kultur finnes åndetro og erfaringer med ånder, men da mer som en religiøs understrøm. Det er viktig at kirken forholder seg til den.

Engelsviken er opptatt av at kristnes kamp mot onde åndsmakter må vernes av religionsfriheten.

– Eksorsisme er en religiøs handling, en form for forbønn, og det å be for mennesker er helt innenfor religionsfriheten. Men man har selvsagt ikke rett til å gjøre noe som kan skade andre mennesker, som å utøve vold, sier Engelsviken.

– Kristenkonservativ variant av offermentalitet

Hans Stifoss-Hanssen, professor emeritus ved VID vitenskapelige høgskole, mener imidlertid at bønn for utdrivelse av demoner kan ha store skadevirkninger.

– I vår norske kontekst er det vanskelig å forestille seg en «demonutdrivelse» som ikke er et åndelig maktovergrep, sier Stifoss-Hansen.

Han har forsket på forholdet mellom kristen tro og mental helse.

– Som maktovergrep ellers, kan de få mennesker til å føle seg små og avmektige, og som offer for ytre krefter.

Han mener demonutdrivelse er et klassisk eksempel på en uhensiktsmessig måte å mestre plager og motgang på.

– Man blir et offer som trenger å bli reddet av en med sterk åndelig autoritet. Det blir en kristenkonservativ variant av offermentalitet.

Ikke tiltalt for demonutdrivelse

– Er det grunn til å tro at det finnes tilfeller som har en åndelig forklaring, heller enn en psykologisk?

– For dem som tror på demoner, så er det reelt. For dem som ikke tror på dem, så finnes de definitivt ikke. Det er opp til hver enkelt å bestemme seg for hvilken forståelse av virkeligheten som gir mest mening, og som harmonerer best.

– Bør det være plass til demonutdrivelse i et livssynsåpent samfunn?

– I det livssynsåpne samfunnet må det være plass for bokstavtro og autoritære forståelser av religion. Men sånne forståelser må kunne utsettes for vedvarende kritikk, både på teologisk og psykologisk grunnlag.

Han påpeker at de tiltalte i Buskerud tingrett er tiltalt for vold og tvang, ikke demonutdrivelse.

– Retten skal ikke ta stilling til eksorsisme generelt, men til om de har brutt loven gjennom å gjøre handlinger de selv kaller for demonutdrivelse, sier Stifoss-Hanssen.