«Åndelig utmattet» var beskrivelsen prest Anna Ramskov Laursen brukte om sitt tros- og presteliv i Vårt Land tirsdag. To år med lite fellesskap med kollegaer og menigheten har tært på, og i et leserinnlegg stilte hun spørsmål ved hvorfor Den norske kirke (DNK) ikke har hatt større bevissthet om å styrke de ansattes åndelige liv.
– Dette vet jeg at mange kjenner seg igjen i, sier May Bente Stuart Matre, prest og leder for Kirkelig dialogsenter i Bergen.
Hun er klinisk sosionom og teolog, med videreutdanning innen åndelig veiledning. I flere år har hun jobbet som terapeut, sjelesørger og veileder, og har møtt mange mennesker både i og utenfor kirken til samtaler om tro.
– Under pandemien har det blitt særlig merkbart at flere kirkelige ansatte savner et kristent trosfellesskap i kirken. Det blir ofte et arbeidsfellesskap, sier hun.
Gjør «alt» for andre
Undersøkelser har tidligere vist at kirkelige handlinger og forberedelse til preken er viktige kilder til næring for presters personlige tro.
– Når det regelmessige i de kirkelige handlingene har vært så begrenset i pandemien, kan mange ha mistet det som jevnlig har gitt en slags forankring – og som har gitt mening i prestetjenesten og troslivet og menighetslivet, sier Stuart Matre.
Hun kjenner til flere som skulle ønsket seg mer samtale om tro i fellesskapet blant de som jobber sammen i kirken.
– Samtidig tror jeg mange føler det er vanskelig å ta opp, sier hun.
Hun viser til en kronikk teolog Joel Halldorf nylig skrev i den svenske avisen Expressen. Halldorf mener Svenska Kyrkan er unnvikende i møte med tydelige trossuttrykk. Å be og samtale sammen burde være det mest naturlige i et kirkelig arbeidsfellesskap, men istedenfor finnes det en slags «sjenanse for den kristne identiteten», skriver Halldorf.
Stuart Matre tror poengene også kan være gjeldende i en norsk kontekst.
– I Den norske kirke har man kanskje lagt stor vekt på å være alminnelig, for å favne vanlige menneskers liv. Det er noe positivt med det, men faren er at vi kan miste det som er annerledes i troendes liv, sier Stuart Matre.
Håper lengsel gir handling
Prest Kathrine Tallaksen Skjerdal i Høvåg menighet i Lillesand er blant dem som har kjent fraværet av menigheten og det hverdagslige åndelige tære på.
– Jeg har nok til tider holdt på å bli sprø, sier hun og ler.
– Denne tida har gjort det synlig hvor mye det å være i menighetsfellesskapet har å si for meg og mitt åndelige liv.
Hun mener Anna Ramskov Laursen setter fingeren på noe viktig i erfaringen hun deler om «åndelig utmattelse», og håper kirkas ledelse leser teksten hennes med interesse.
Under pandemien har det blitt særlig merkbart at flere kirkelige ansatte savner et kristent trosfelleskap i kirken. Det blir ofte et arbeidsfellesskap
— May Bente Stuart Matre, leder for Kirkelig dialogsenter i Bergen
Å søke Jesus er kjernevirksomheten
Likevel opplever Tallaksen Skjerdal å få åndelig støtte i jobben; av prosten, kollegaene og på samlinger med de ansatte. Selv om en av hennes viktigste arenaer for åndelig påfyll, fellesskapet, har vært borte i pandemien, har ikke fraværet gått ut over troa.
– Følelsen av å være tom, og på felgen … Den har jeg nok ikke hatt. Jeg er veldig glad i å lese Bibelen og litteratur i dette skjæringspunktet, og er takknemlig for å ha fått ha kunnet møtes i bibelgruppa, for eksempel.
[ Derfor har Per Arne Dahl snudd i spørsmålet om likekjønnet ekteskap ]
– Hva tenker du om din kollegas oppfordring til DNK som arbeidsgiver?
– Jeg ønsker meg også en kirke som i sin kommunikasjon til medarbeiderne og andre, sier noe om at det å søke Jesus Kristus, og det å leve et liv i bønn og fellesskap med Gud og hverandre, det er kjernevirksomheten.
Dersom man analyserer man DNKs sentrale kommunikasjon, kan det hende det finnes en overvekt av informasjon om praktiske ting, antar Tallaksen Skjerdal.
– Samtidig er jo presteskapet i DNK veldig mangfoldig, og jeg tror vi finner kilder til åndelighet på ulike steder. Slik sett har de en krevende jobb. Men det er viktig at vi snakker om det, og at vi blir minnet på det vi kanskje allerede vet.
– Denne tida har gjort det synlig hvor mye det å være i menighetsfellesskapet har å si for meg og mitt åndelige liv.
— Kathrine Tallaksen Skjerdal, prest
Dette kan man gjøre
For tiden utarbeider Stuart Matre kurs for Bjørgvin bispedømme om åndelig veiledning, som er en type samtale som hjelper folk med å finne næring til og fordype seg i sin personlige tro.
Dersom man som kirkeansatt kjenner på «åndelig utmattelse» nå, har May Bente Stuart Matre noen forslag:
– Det ene er å våge å snakke om tro, og holde den levende også blant ansatte i kirka. Vi skal ikke bare legge til rette for andres tro, men også ta vare på vår egen, og leve den på en tydeligere måte, sier hun.
– Jeg håper også flere vil søke seg til kristne spiritualitetsretninger, som kan inspirere til å tilrettelegge for en åndelig praksis og fordypning, hvor man kan kjenne at den kan høre til i eget liv og egen hverdag.
[ Kontroversiell KrF-profil vekkjer uro i partiet: – Han er i feil parti ]
Hun oppfordrer også dem som måtte kjenne på en lengsel eller nysgjerrighet etter å dra på retreat å gjøre det.
– Eller å bare snakke med en god venn om ens tro kan være påfyll av noe åndelig. Denne personlige samtalen om tro tror jeg har blitt litt forsømt i kirka – både i pandemien og ellers, sier Stuart Matre.
Det å snakke om personlige troserfaringer i ens liv har blitt et privat tema i Den norske kirke, opplever samtalepartneren. Hennes erfaring er at det krever en stor trygghet i en gruppe å ta opp slike temaer i DNK.
– Å plutselig bli klar over at store deler av ens trosliv står og faller på aktivitet og sosiale sammenhenger gir en unik mulighet nå til å prøve å søke Gud i stillhet, som vi kanskje ikke er så vant til i vår tradisjon.
