Religion

Oppskriften på forvirring

«Personlig kristen» bør gå ut av språket. Hvis ikke 
gjør vi hverandre en bjørnetjeneste.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Forhåpentlig er det lenge siden du leste i Vårt Land om en «personlig kristen». Da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet, var en «personlig kristen» en som gikk i kirken og ba til Gud ofte. Nå kan det like gjerne beskrive en som tror på gud med liten g og som synes kirkegang er helt fjernt. Det kommer helt an på hvem du spør.

Ikke entydig

«Personlig kristen» er ikke det eneste begrepet som bør kasseres fordi det ikke lenger er entydig. Ordet «bjørnetjeneste» stammer fra en fabel som den franske dikteren Jean de La Fontaine utga i 1678: En mann hadde en tam bjørn som ville slå i hjel en flue på eierens ansikt. Selvsagt var presisjonen for dårlig og kraften for stor, og det endte med at det var mannen som måtte bøte med livet.

God intensjon, tragisk resultat.

LES OGSÅ: Kristen på sin egen måte

Men siden en bjørn er stor og sterk, og ordet «tjeneste» har en positiv klang, er det lett å misforstå betydningen av begrepet dersom man ikke kjenner opprinnelsen. Derfor brukes «bjørne-
tjeneste» både om veldig dårlige tjenester og om veldig gode tjenester. Den sikreste måten å unngå misforståelser på, er å droppe forvirrende begreper.

‘Upersonlig kristen’

Det saklige argumentet mot «personlig kristen» er tradisjonelt at det ikke går an å være «upersonlig kristen». Og hvem vil prøve seg på å definere forskjellen på en jøde og en «personlig jøde» – eventuelt muslim og «personlig muslim»?

At «personlig kristen» bør utgå, er imidlertid ikke et ­argument for å avslutte letingen etter ord som kan hjelpe folk til å definere sitt eget ståsted. Konseptet «upersonlig kristen» lever i beste velgående, men ­beskrives oftest med ­ordet «kulturkristen».

Behov

Ikke minst etter karikaturstriden i 2005/2006 var det mange i Norge og særlig Danmark som fikk behov for å definere seg som kristne. Da kunne det like gjerne handle om tilhørighet til en folkegruppe ­eller «kristen» nasjon, og mindre om en bevisst tro på Jesus som frelser. Dette peker i retning av «kollektivt kristen», som jo er en fin motsats til «personlig kristen» – men samtidig et ganske tvetydig begrep i teologisk forstand. Ja, troen skal utøves i fellesskap, men et fellesskap av troende forutsetter at den enkelte tar et selvstendig valg om å tro.

Bekjennende

I protestantisk kristendom er det bekjennelsen som definerer en som tror. «Bekjennende kristen» hadde vært en grei fasit dersom det ikke var for at også bekjennelsen kan være en trinnløs skala. Bare spør folk flest.

Men ikke spør dem om de er personlig kristne. Det blir det bare forvirring av.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion