Mørk lengsel

Den 50-årige låtskriveren, gitaristen og sangeren fra Vikabygd i Rogaland, skjønner ikke helt hvorfor femteplata Rapport frå eit grensehotell er blitt så rocka, når han de siste årene har hatt det så lunt og fredfullt? Eller at tekstene er blitt så alvorlige og mørke, når livet tross alt har smilt til ham de siste årene?

– Jeg har kommet fram til sanger for meg ikke handler om en daglig tilstandsrapport. Jo eldre jeg blir, desto mer forstår jeg at tida ikke er lineær, og at gamle ting kan velte opp og plutselig være like relevante som før. Det kan være både lyse og mørke minner, selv om det siste nok er i overtall hos meg, konstaterer Tom Roger Aadland over et glass mineralvann på Stortorgets gjestgiveri Oslo.

Konstant sinnsstemning

Mannen i sort har det siste året fått mye radiospilling med låten «Min beste ven på ein dårleg dag». Melankolien, med en optimistisk grunntone, vedkjenner han seg uten problemer. Lykkefølelsen han hører så mange snakke om, har han ikke noe forhold til.

– Sinnsstemningen min er nokså konstant - over tid. Det passer meg bra. Og det gjelder ikke bare meg.

Nylig så han en undersøkelse hvor folk som hadde vunnet i tipping, var lykkelig nygifte, eller hadde opplevd andre såkalte lykketilstander, ikke så lenge etterpå ble sammenlignet med andre som ikke hadde hatt tilsvarende opplevelser.

– Det viste seg at begge gruppene nokså fort var like glade, eller like likeglade. Toppene flatet seg fort ut.

Sammen med livserfaringen et halvt hundre år har gitt ham, tror han vestlandskristendommen han møtte på søndagsskolen og møtene på Vikebygd bedehus bare 30 meter unna barndomshjemmet, har bidratt til å gi ham et nøkternt syn på livet.

– Ting varer ikke evig, heller ikke lykke eller sorg. Det er noe jeg skulle ønske også flere unge mennesker var klar over. Det mest tragiske jeg hører, er ungdom som tar livet sitt på grunn av kjærlighetssorg.

Lengsel som drivkraft

Da faren hans døde i oktober i fjor, 94 år gammel og mett av dage, fikk sønnen behov for å grave i fortida hans for å finne ut mer om ham.

– Jeg ville trekke litt større linjer enn det som stod friskt i minnet, for å kunne velge ut det jeg først og fremst ønsket å huske ham som. Da jeg fant ut at han var den første i Vikabygd som hadde bil, og at han var litt av en dandy i ungdommen, ble det en utfyllende faktor i bildet mitt av ham. Hva er vel et menneske? I hvert fall ikke bare det andre husker og kommer på, uansett hvor nær man har vært vedkommende. Det er sikkert også en grunn til at jeg nå ser mitt eget jeg i et større tidsperspektiv enn før, sier Aadland.

– Er dét grunn god nok til å fylle et helt album med mer eller mindre tilbakelagte mørke minner?

– Et mørke gjør det lettere å se lyset, og det skaper en lengsel etter lyset. Uansett hvor problemfrie noen ønsker å fremstå, er mørket en del av dem. Når det gjelder ensomhet, så innebærer dét at man savner noe. En slik lengsel kan være en positiv drivkraft.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Påvirket av konas forskning

At kona hans de siste 15 årene har tilbrakt halve kalenderåret i Afrika for å forske på tropiske parasittsykdommer og egnede infeksjonsmedisiner, i regi av Ullevål sykehus, og sponset av Bill & Melinda Gates Foundation, tror han også har påvirket tematikken og nerven i låtskrivingen hans.

– I Afrika er kona mi midt oppe i en alvorlig situasjon, som hun – men også jeg – finner det meningsfull å være i. Jeg skulle gjerne hatt henne hjemme hele året, men så lenge jeg deler hennes beslutning å hjelpe de fattigste blant oss, har vi innrettet oss slik vi har gjort.

– Paradokset er, fortsetter Aadland etter en liten tenkepause og slurk av glasset, – at det kan virke som folk som lever i den ytterste fattigdom i Afrika, er lettere til sinns enn nordmenn på vei hjem fra jobb til millionboligene sine.

LES OGSÅ: Bob Dylan tenker framleis nytt

Rock gir tyngde

Rapport frå eit grensehotell er Tom Roger Aadlands første rockeplate. Den kom etter solid respons på fire tidligere visepop-innspillinger.

– Da produsenten min, Lars Voldsdal, foreslo et elektrisk og litt «skittent» lydbilde, virket det dristig. Men det viste seg å være nødvendig for å gi tekstene den tyngden de trengte. Personene jeg skildrer i sangene har har måttet kjempe seg fram i vær og vind, og tåle noen smeller. Da ville en lun viseinnpakning blitt feil.

– Er rock uvant for deg?

– Nei, da jeg studerte klassisk gitar på 1980-tallet, spilte jeg samtidig i et rockeband. Det siste er også en del av røttene mine, som lenge har latt ligge i ro. Når jeg nå tar det opp igjen, er det ikke med en tenårings vegg-av-gitar-opprør, men en moden manns erkjennelse av at det er riktig og kledelig.

– Risikerer du å miste noen fans?

– Det er mulig. Kanskje også fordi jeg rocker på nynorsk, som er ganske uvanlig. Den sjansen er jeg villig til å ta.

Etter noen konserter med fullt band, legger han snart ut på turné alene med elektrisk gitar. Det siste har han allerede prøvd ut.

– Det virker som folk lytter litt hvassere enn når jeg spiller akustisk. Blir jeg for intim i uttrykket, blir jeg sedat.