Bøker

Knirk fra en sofa

En eneste uredigert digresjon, mener vår anmelder.

Når det du husker fra samtalen mellom de reflekterte karene Solstad, Fløgstad og Willis er at «det begynte å gå nedover med det norske folk da vi fikk solcellepanel på hytta», er det rimelig sikkert at boka ikke er verd permene.

Gikk galt. To radikale forfattere og en kontroversiell samtalepartner på restaurant i Berlin, det kunne blitt noe. Jeg forventet i hvert fall noe. Kanskje at gamle forestillinger ble snudd rundt i lyset? At det ble reflektert over litt for lett glemte synder? At det fantes en og annen ny oppdagelse i et diktersinn? Og så er det unektelig noen av oss som fremdeles leter etter en klar og klingende erkjennelse av hvorfor det gikk så galt med revolusjonen og gangsynet på 70-tallet – det som preget og plaget en generasjon av dikterkollegaer og andre (som i påvente av revolusjonen ikke fikk sine stipendier). Nå er boka lest, det var det og klokere ble jeg ikke. Ikke særlig underholdt heller. Det er en bok med ustyrtelig mange «he-he-he» og «æhh, jo, he-he» og «kom igjen» – sånt som vi i journalistfaget får plukket av oss første uka på jobb. Og etter å ha «deltatt» i en samtale i ren flasketuten-peker-på-stil, tenkte jeg: nå har jeg vært med på noe helt pinlig privat noe.

Alle er enige. Fløgstad og Solstad hadde stort talent når det gjaldt å velge fiender. De sto på ideologien, de skapte fronter. Nå – i denne boka – sitter de altså, de som glødet for revolusjonen, ganske lidenskapsløse og med velviljens smil rundt munnen. Det er rørende når Solstad i sofaen legger hjernen i folder (ser vi det ikke for oss?) og sier at «jeg vet ikke helt hvorfor, men konsensusen har utviklet seg forferdelig bare i min tid. Det var langt flere offentlige stridigheter på 60- 70-tallet enn det er nå. Nå strides man ikke om uvesentligheter en gang.»

Da aner jeg virkelig hvor dyp sofaen er.

Det lille som er igjen av «revolusjon», er litt lullende dill om ganske viktige saker (i dag), slike det normalt koster litt å ha meninger om. I stedet lulles vi videre, som når Solstad høytidsstemt meddeler at «derfor er det også slik, at selv i et samfunn som vårt, der kunst- og forfatterfiendligheten er så utbredt, der merker man også en veldig stor – ikke en beundring, men en misunnelse – overfor dem som er forfattere og kan uttrykke seg». Er nå det så sant? Kanskje har vi aldri hatt så mange seriøse debatter, avis- og tidsskriftsider om bok og kultur som nå, her i landet.

Felles front mot Frp. På ett punkt – men ikke alt for revolusjonerende det heller? – gjør Solstad/Fløgstad felles front: Fremskrittspartiet. Når Fløgstad sier at vi «ofte har en tendens til å tro på det Fremskrittspartiet sier om at det representerer flertallet. Men det gjør de jo ikke. Det er stadig vekk en konsensus på rundt 70 prosent som er uenig med dem i slike vurderinger», er han innom noe. Og når Solstad mener at «det store problemet med innvandring er Fremskrittspartiet, ikke innvandrerne selv», kan det være godt å ha sett det på trykk. Men det anes at det er sagt før. Også det Solstad sier om at «dersom vi hadde kommet inn i EU, ville vi forsvinne i et mørkt hull». La oss komme videre!

Prisen rett i fanget. Et og annet artig er det her. Som når gourmet Fløgstad snakker om gourmetmat, registrerer at noen av de store kokkene «er vestlendinger og fra «Førde og sånne steder», og sier at ankepunktet mot dem «er at de ikke har klart å modernisere raspeballen». Og dette med hytta, golvkablene og solcellepanelene, naturligvis. Vi skjønner prompte poenget. Ellers en matpolitisk opplysning, her, som det er verd å ta med seg – når vi spiser spansk tapas på alle hjørner her i landet, finner Sør-Amerika- og tapas-kjenneren Fløgstad det betimelig å meddele: «Egentlig tror jeg at det der med tapas som gourmet-styr er oppfunnet i Göteborg og Malmö.» Og så, skal vi ikke underslå, er det en hyperaktualitet i boka – Hermann Willis, som nøder Solstad til å lese Mario Vargas Llosa. Altså før han fikk Nobelprisen for et par uker siden. Ufrivillig aktualitet, kaller en det vel.

Begynn på nytt! Vel. En rar bok. Både Willis, Solstad og Fløgstad er «mine» forfattere. Når det gjelder samtalebøker holder jeg meg fremdeles til danske samtaler med Per Kirkeby («Jeg er her ennu!, Politiken Forlag») og Johannes Møllehave og Benny Andersen («Det skal mærkes at vi lever.» Politiken forlag) – inkarnerte utgaver av ord som vidd, visdom, varme, dyp, mening og moro.

Gi Willis, Solstad og Fløgstad noen kroner til, send dem til Berlin, dekk bordet og la dem begynne på nytt.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker