Kultur

Espen Ottosen kjemper for kristendommens plass

Det skal bli mer av menneskerettighetene i Grunnloven. Espen Ottosen mener det er viktigere å holde fast på et kristent verdigrunnlag.

– Det er problematisk å tenke at menneskerettighetene er en hellig tekst, som kan samle Norge i en tid hvor religion ikke gjør det, sier Espen Ottosen.

Sammen med Ingeborg Mongstad-Kvammen er han redaktør for boken «Gud i Grunnloven». Her skriver profilerte samfunnsdebattanter som Henrik Syse, Ola Grytten og Janne Haaland Matlary om kristendommens betydning i Grunnloven og i byggingen av Norge.

– Vi har ønsket å si noe om hvordan kristen tro og tenking har preget Grunnloven, og at det også har vært viktig for Norge siden den gang. Så ser vi også framover. Boken er også et innlegg i debatten om hvordan kristne verdier bør prege Norge.

– Hvilke verdier i Grunnloven er det du mener er spesifikt kristne?

– Mye av det vi nå ser på som felles verdier har en kristen bakgrunn, som for eksempel tanken om menneskets ukrenkelige verdi, som er sentral i menneskerettighetene. De er skrevet ut fra en jødisk-kristen tankegang.

– Men er det riktig å se slike felles verdier som kristne verdier?

– Jeg synes det er på sin plass at kristne slåss litt for eiendomsretten til disse verdiene, og jeg synes boken gir gode argumenter. Men det er ikke slik at en må være kristen for å slutte seg til kristne verdier. I noen tilfeller ligger de såpass dypt i vårt tankesett, at det kan være vanskelig å se at det er spesifikt kristne verdier vi står overfor.

Jødeparagrafen. I jubileumsåret har den såkalte jødeparagrafen blitt mye omtalt. Ottosen vil ikke tolkes dit at han mener religiøs tenking kun har satt positive spor i Grunnloven.

– Vi ønsker ikke å være grunnlovsromantikere. Derfor har boken flere kritiske artikler, om jødeparagrafen og manglende religionsfrihet. Det er ikke slik at vi vil tilbake til et Norge som er mer monokulturelt enn det er i dag. Men mange tenker at verden bare går framover og at færre kristne verdier vil skape et mer tolerant samfunn. Det er naivt.

– Hva vil du trekke fram som en tydelig positiv konsekvens av at kristen tenking har påvirket lovverket vårt?

– Veitrafikkloven sier at er forbudt ikke å hjelpe ved en ulykke. Det har jeg tenkt litt på etter denne Northug-episoden. Prinsippet finner vi også i fortellingen om den barmhjertige samaritan. Her ligger et sterkt budskap om at en ikke skal gå forbi et skadet menneske.

– Hvilke mindre heldige spor har kristendommen satt på lovgivingen?

– Jødeparagrafen og forbudet mot jesuitter er en skamplett. Vi er også kritisk til at Grunnlovens paragraf to nå snakker om «vår kristne arv». Det er nok mange som har problemer med at Grunnloven snakker om «vår» kristne arv, men som kunne levd helt fint med at Grunnloven viste til «den» kristne arv.

Pluralisme. «I fremtiden vil de nasjoner som er bevisst på sin identitet være best rustet i et globalt samfunn», kan vi lese i Frekk forlag sin omtale av boken. Forfatterne forsøker å sette fingeren på hva konsekvensene av dette bør være i praksis.

– Forordet dere har skrevet kan tolkes i retning av at den religiøse majoriteten bør beholde sine privilegier, mens minoritetene bør fire på sine krav?

– Jeg håper det er en feillesing. Men det må ikke bli slik minoriteter står helt fritt å markere sitt ståsted, mens majoriteten møtes med mistenksomhet og beskyldes for å bruke sin flertallsmakt mot mindretallet. Når jeg for eksempel leser tabloidpressens kommentarer om religiøse spørsmål, får jeg inntrykk av at de kommenterer muslimsk religionsutøvelse med å oppfordre til toleranse med minoriteten. Om de derimot skriver om et konservativt kristent ståsted, er budskapet at disse reaksjonære kreftene må settes på plass.

– Har ikke dette med styrkeforhold å gjøre?

Jo, men her er situasjonen veldig kompleks i Norge i dag. På den ene siden er det store flertall av befolkningen medlemmer i et kristent kirkesamfunn. På den annen side er det kun en minoritet som er aktive kristne. Noen ganger skal vi som kristne være forsiktige med å bruke vår makt til å si hvordan ting skal være, fordi det går på bekostning av minoritetene. Andre ganger framstår det sekulære Norge som en kompakt majoritet, mens de religiøse er minoriteten.

– Er det ikke litt ruskete av de kristne å gjøre krav på å få argumentere både som minoritet og som majoritet, alt etter som hvordan det passer seg?

– Det viser bare kompleksiteten, og det kommer jo helt an på hva vi diskuterer. Spørsmålet er om vi snakker om kristendom som kulturarv, som er noe mange verdsetter, eller om vi snakker om kristendom som livssyn, som er noe færre identifiserer seg med.

Ståsted. De siste 20 årene har andelen av befolkningen som ikke er medlem i noen tros- eller livssynsforening økt fra 8 til 14 prosent. Det viser tall for Statistisk sentralbyrå, som også dokumenterer at færre går til gudstjeneste og færre barn blir døpt, mens andre livssyn i større grad gjør seg gjeldende i samfunnet.

Noen ser dette som tydelige argumenter for at samfunnsdebatten bør trekkes bort fra religiøse begrunnelser, og over mot et begrepsapparat flere kan samles om, uavhengig av livssyn. Ottosen er ikke en av dem.

– Jürgen Habermas mener at det er helt greit at religiøse deltar i samfunnsdebatten, men at de må oversette sin språkbruk slik at den er forståelig i en sekulær ramme. Men når blir dette et krav om tilpasning? Og et krav om at de religiøse tankene skal sekulariseres? Det er noen deler av samfunnsdebatten hvor vi vil være fundamentalt uenige, og hvor religiøs argumentasjon ikke kan oversettes til et sekulært språk. Kanskje er det dette som skjer når vi debatterer abort og menneskelivets ukrenkelighet. Her har kristne som utgangspunkt at menneskelivet er hellig, fordi det er skapt av Gud. Mange andre vil starte debatten et helt annet sted, og dermed ender man med å snakke man forbi hverandre.

– Dere argumenterer for større aksept for religiøse begrunnelser i samfunnsdebatten?

– Ja, delvis. Men denne boken kan være interessant også for folk med et helt annet livssyn. Det er en bok hvor det utvilsomt er forskjellige perspektiver blant forfatterne, og noen av dem ser disse tingene på en annen måte enn meg.

Trosnøytralitet. Jan Fridthjof Bernt, jusprofessor ved Universitetet i Bergen, mener Grunnloven ikke bør kobles eksplisitt til kristendommen.

– Formuleringen «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv», i Grunnlovens paragraf 2, er unødvendig ekskluderende overfor andre grupper som deler sentrale etiske verdier med kristendommen. Alternativet er å finne en formulering som avspeiler dette felles verdigrunnlaget, i stedet for å nevne kristendommen særskilt, sier Bernt.

Han mener det er stort samsvar mellom moderne menneskerettstenkning og kristen omsorgsetikk. Det merket han da han var del av Stålsett-utvalget, som i fjor leverte sin rapport om statens tros- og livssynspolitikk.

– I dette arbeidet opplevde vi et sterkt verdimessig fellesskap, på tvers av livssyn. Grunnloven bør avspeile dette fellesskapet. Kanskje kunne man heller søke å finne trosnøytral, men ikke verdinøytal, formulering som tar utgangspunkt for eksempel i nestekjærlighet og omsorg, sier Bernt.

Bernt gir Ottesen støtte i at samfunnsdebatten også skal kunne romme religiøse begrunnelser.

– Vi skal selvfølgelig akseptere religiøse begrunnelser i politisk debatt. Det har også Habermas argumentert sterkt for. Alle politiske og etiske posisjoner bygger i siste instans på verdivalg som ikke kan begrunnes logisk eller empirisk. Men i vanskelige etiske diskusjoner må man lete opp de felles etiske grunnposisjonene. Vi kan bare diskutere det vi er uenige om med utgangspunkt i noe vi er enige om, sier Bernt.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur